Komintern

Plakat fra ca. 1920.

Komintern (fra Den kommunistiske internasjonale; også kalt Den tredje internasjonale) var en internasjonal sammenslutning av kommunistiske og venstresosialistiske partier, stiftet 4. mars 1919. Den ble dannet etter Lenins og Sovjetunionens kommunistiske partis initiativ ettersom de følte at den 2. internasjonale hadde mistet sin verdi. Organisasjonen ble ledet av EKKI, Internasjonalens eksekutivkomite.

Norsk forhold til Komintern

Som et av de få nasjonale sosialdemokratiske partier var Det norske Arbeiderparti medlem av Komintern i 1920-årene, og dermed underlagt Lenins kommando. DNA var det nest største partiet etter bolsjevikene på den første kongressen. Det er ofte antatt at DNA brøt med Komintern i 1923, og utbrytere dannet Norges kommunistiske parti. De faktiske forhold var at DNA ble ekskludert fra Komintern, fordi man tillot «småborgere» å være medlem i partiet (per definisjon er disse «klassefiender»). Dette gjaldt for eksempel fiskere med egen båt, for eksempel en robåt. Dessuten tok DNAs landsmøte avstand fra Moskvatesene, fordi det kollektive medlemskapet fagforeninger hadde i partiet måtte oppgis. Likefullt erklærte Landsmøtet i 1923 enstemmig at de «vil følge de kommunistiske prinsipper og rettningslinjer».

Flere norske kommunister deltok i kommunistisk opplæring av Komintern i Moskva i mellomkrigstiden. Komintern drev to skoler; Lenin-skolen og KUNMZ, og tok imot elever fra kommunistpartier over hele verden. Elevene fikk undervisning i russisk, skrifter av Lenin og Stalin, og innføring i Kominterns politikk. De fikk også noe militær trening, og opplæring i å drive illegalt partiarbeid. Kaderutdanningen preget NKP, og gjennom 1930-årene ble viktige stillinger i partiet, ungdomsforbundet og partipressen fylt med Moskva-utdannede kadrer. Utdanningen forsterket også NKP-ledernes solidaritet med Sovjetunionen. Skolene ble lagt ned i 1937 og 1938.

Kommunisme og revolusjon

Lenin hadde tidligere skrevet om sin store skuffelse over hvordan de mange europeiske sosialdemokratiske partier ikke hadde gått tydelig imot første verdenskrig. Han var især kritisk til personer som Kautsky og Ramsay MacDonald, som han nedsettende beskrev som sosialsjåvinister.

Denne mislykketheten til den «2. internasjonale», sosialdemokratene, fikk bolsjevikene til å ta i bruk navnet kommunist i stedet for sosialdemokrat, og forene seg i den tredje internasjonale.

Sentralt i Kominterns politikk var at kommunistpartier over hele verden skulle forene seg for å hjelpe den proletære revolusjon, og idéen om demokratisk sentralisme, som involverte streng disiplin i kommunistpartiet. Selv om Komintern var ment å være en internasjonal organisasjon, ble den i praksis styrt av Sovjetunionen.

Kominterns kriterier

Et parti som skulle kunne bli med i Komintern måtte gå med på 21 betingelser. Noen av disse betingelsene var:

• Å spre propaganda i by og land i favør av den proletære revolusjon
• Å fjerne reformister og folk i det politiske sentrum fra stillinger i arbeiderklassens organisasjoner
• Å kombinere lovlige og ulovlige arbeidsmetoder
• Å ignorere aktivitetene til alle parlamentarikerne
• Å erklære sin motstand mot pasifisme
• Å støtte frigjøringsbevegelser i koloniene
• Å sikre at fagforeninger gikk inn i den 'røde' Internasjonale faglige sammenslutninga (ITU) fremfor den 'gule' Amsterdam-sammenslutninga.
• Å organisere seg på basis av demokratisk sentralisme og regelmessig kaste ut medlemmer som var illojale mot partiet
• Å støtte alle eksisterende sovjetrepublikker
• Å tilpasse sitt partiprogram etter retningslinjer fra Komintern
• Å akseptere alle avgjørelser i Komintern som bindende
• Å ta navnet 'Kommunistparti'
• Å ekskludere alle medlemmer som stemte mot noen av de 21 punktene

Vidsyn og viden og vilje av jern

bygger vi på, når vi reiser vårt vern:

Komintern.

Rudolf Nilsen i diktet «Komintern»
trykt i Klassekampen, desember 1930.

Reaksjoner

Tyskland, Japan, Italia og en rekke fascistiske, fascistokkuperte og nasjonalistiske land inngikk Anti-Komintern-pakten for å demme opp mot kommunismen.

Komintern ble oppløst i 1943 som følge av alliansen med USA, Storbritannia og Frankrike mot Tyskland. Kominform ble opprettet i dens sted etter krigen.

I 1938 dannet Leo Trotskij og hans tilhengere Den fjerde internasjonale som aldri klarte å bli noen stor bevegelse, på tross av enkelte halvstore avdelinger.

Litteratur

• Fernando Claudin: Krisen i den kommunistiske verdensbevegelse - Fra Komintern til Kominform 1 (Pax / Modtrykk, 1977) - ISBN 82-530-0788-4
• Fernando Claudin: Krisen i den kommunistiske verdensbevegelse - Fra Komintern til Kominform 2 (Pax / Modtrykk, 1977) - ISBN 82-530-0788-4
• Åsmund Egge: Komintern og krisen i Det norske Arbeiderparti (Universitetsforlaget, 1995) - ISBN 82-00-22390-6
• Åsmund Egge og Vadim Roginskij: Komintern og Norge - DNA-perioden 1919–1923 (Unipub, 2006) - ISBN 82-7477-239-3