Longqing-keiseren
| Longqing-keiseren | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 4. mars 1537 Beijing | ||
| Død | 5. juli 1572 (35 år) Beijing | ||
| Beskjeftigelse | Hersker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Empress Xiaoyizhuang, of the Li clan Empress Dowager Xiaoding Empress Xiaoan | ||
| Far | Jiajing-keiseren[1] | ||
| Mor | Empress Xiaoke | ||
| Søsken | 12 oppføringer
Princess Chang'an
Princess Sirou 朱素嫃 Princess Guishan Princess Ning'an Zhu Zaiji Zhu Zaihe Zhu Zaizhen Zhu Zailutu Prince Qihuai Zhu Zaikui Prince Junsi | ||
| Barn | 11 oppføringer
Wanli-keiseren[1]
Zhu Yiyi Zhu Yiling Princess Penglai Zhu Yiliu Princess Shouyang Princess Yongning Princess Rui'an Princess Taihe 棲霞公主 延庆公主 (明穆宗) | ||
| Nasjonalitet | Ming-dynastiet[1] | ||
| Gravlagt | Zhaolingmausoleet | ||
Longqing-keiseren (kinesisk: 隆慶, tempelnavn: Muzong; født 4. mars 1537 i Beijing i Kina, død 5. juli 1572) var den tolvte keiser av Kina under Ming-dynastiet, og regjerte mellom 1567 og 1572. Han var født Zhu Zaihou 朱載垕, og var sønn av Jiajing-keiseren.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han var dårlig likt av sin far, som heller ville at hans én måned yngre lillebror skulle arve tronen. Men som den eldste av sønnene ble han likevel keiser, i en alder av 29 år.
Keiser
[rediger | rediger kilde]Ettersom faren hadde utesperret ham fullstendig fra regjeringsapparatet var han heller uerfaren i politikk da han overtok. Han var rolig av type og uten sterke personlige ambisjoner, likte ikke å fatte beslutninger, var stort sett taus under hoffaudienser, holdt sine ministre på avstand, og foretrakk et tilbaketrukket liv i keiserlig luksus. Likevel betød hans regjeringtid et delvis brudd med fortiden.
Hans innsikt i hvordan hans fars langvarige styre hadde ført landet inn i kaotiske tilstander førte til at han reformerte styringsapparatet og sørget for å få talentfulle mandariner inn i de sentrale stillinger. Han benådet urettferdig straffede embedsmenn, og forviste taoistene fra hoffet. Han blåste liv i handelen med Europa, Afrika og omliggede deler av Asia og styrket samtidig grenseovervåkningen ved å utnevne dyktige generaler for patruljering av grensetraktene til lands og til sjøs. Blant tiltakene var også befestning av havnene i provinsene Zhejiang og Fujian og oppbyggingen av en militær flåtemakt for å få bukt med piratene som hadde herjet der under Jiaqing-keiserens styre. Utenrikspolitisk fikk han også stiftet fred med mongolene under Altan Khan, som i den sammenheng gikk med på å bli en vasallstat.
Grunnen til at dette kunne finne sted, var at keiseren lyttet til sin meget begavede minister Zhang Juzheng.
Longqings regjeringstid, som ikke var så veldig forskjellig fra de forutgående mingkeisernes, skulle etterhvert bli dominert av innflytelksesrike evnukker. Det var særlig én evnukk, Meng Cong, som var blitt introdusert for keiseren av statsminister Gao Gong, som kom til å dominere det indre hoff mot slutten av Longqing-æraen. Meng forøket sin gunst hos keiseren ved å introdusere for ham Nu Er Huahua. Hun var en danserinne av etnisk tyrkisk opphav, og hennes ynde skal ha fjetret keiseren slik at han knapt tenkte på annet. Longqing-keiseren lot da raskt sine keiserlige plikter fare, og gikk over til å tilfredsstille sine personlige lyster.
Keiseren foretok også i denne fasen av sin regjering selvmotsigende tiltak, som ved at han på nytt engasjerte daoistiske prester som han ved begynnelsen av sin regjering hadde forvist fra hoffet.
Longqing-keiseren døde i 1572 etter et styre på knappe seks år, og ble etterfulgt av sin sønn, som overtok i en alder av bare ti år som Wanli-keiseren.
Longqing-keiseren anses som en av de mer liberale av Ming-keiserne. Han klarte imidlertid ikke på de få år som ble ham forunt å få bukt med herskerklassens korrupsjon. Han ble begravet i Zhaolingmausoleet (昭陵).
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Jacques Gernet: Le Monde chinois, Paris, A. Colin, 1972
- F.W. Mote: Imperial China – 900-1800, First Harvard University Press, 2003
- Ann Paludan: Chronicle of the Chinese Emperors. Thames & Hudson, London 1998, ISBN 0-500-05090-2
- Denis Twitchett, Frederick W. Mote: The Cambridge History of China. Bind 7. The Ming Dynasty 1368–1644. Del 1. University Press, Cambridge 1988, ISBN 0-521-24332-7
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Longqing Emperor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons