Martianus Capella
| Martianus Capella | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Martianus Mineus Felix Capella ca. 360  Madauros[1] | ||
| Død | ca. 428 | ||
| Beskjeftigelse | Skribent,[2] lyriker, musikkteoretiker, filosof | ||
| Nasjonalitet | Vestromerriket | ||
| Språk | Latin[3][2][4] | ||
| Viktige verk | De nuptiis Philologiae et Mercurii | ||
Martianus Min(n)e(i)us Felix Capella (født i Madaura i provinsen Africa i Romerriket) var en romersk grammatiker og senantikk forfatter i andre halvdel av 400-tallet.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Madaura tilsvarer den moderne M'Daourouch i Algerie. Det er Cassiodorus som nevner dette som hans fødeby, men han skal ellers ha vokst opp og bodd en større del av livet i det romerske Karthago. Også forfatteren Apuleius kom fra Madaura. Martianus var antagelig til å begynne med sakfører, og senere kanskje romersk prokonsul.
Han kan også ha bodd en stund i Roma. I mangel av kilder er det flere hypoteser om hans yrke og sosiale bakgrunn. Noen mener Martianus kom fra et bondemiljø og var autodidakt, andre at han tilhørte de øvre samfunnslag. Ut fra en noe uklar formulering har man sluttet at han var prokonsul i provinsen Africa. Hans tekster kan tyde på at han enten var jurist eller lærer i retorikk eller grammatikk.[5] Som de fleste lærde på den tiden kunne han nok også gresk.[6]
Det er uklart om Martianus var kristen. Det er påfallende at hans verk ikke nevner kristendommen. Sammen med blant annet hans skildring av forlatte orakelsteder for guddommen Apollon, kan tyde på at han ikke bare var nyplatoniker, men sympatiserte med romersk mytologi. Blant forskere er det også dem som mener å se en tilslørt antikristen brodd. Muligens hadde Martianus en heller overflatisk kristentro eller -forståelse.[7]
Satiricon
[rediger | rediger kilde]Martianus var aktiv på 400-tallet, etter Alarik Is plyndring av Roma i 410, som han nevner, men antagelig før vandalene erobret Nord-Afrika i 429.[8]
Verket som ofte kalles Satyricon, det eneste man kjenner fra hans hånd, er en encyklopedi som innledes av en allegorisk roman, De nuptiis Philologiæ et Mercurii. Hovedrollen i dette Bryllupet mellom Filologien og Merkur har ungjenta Philologia, Merkurs forlovede, .
Perspektivet er nyplatonismen fra Plotinus og hans disipler.[9] I likhet med sin nær samtidige Macrobius, som også skrev et større verk om klassisk romersk religion, nevner likevel Martianus aldri direkte noen religiøs tilknytning. Mye av hans verk består av dialoger, og samtalepartenes synspunkter trenger ikke å reflektere forfatterens egne.[10]
Allegorien (1.-2. bok)
[rediger | rediger kilde]De to første bøkene i verket er en allegori som skildrer Mercurius' giftemål med nymfen Philologia. De syv påfølgende behandler vitenskapene, de syv frie kunster skildret som tjenestepiker med hver sine allegoriske navn. Arbeidet, som er dels på vers, dels på prosa, var en mye brukt lærebok i middelalderen, spesielt før 1200-tallet
Han utnytter i verket en rekke eldre forfattere, blant annet Varro.
De syv påfølgende bøker
[rediger | rediger kilde]I den tredje boken, der Grammatikk behandler bokstaver, stavelser, orddeler, bøying, anomalier (ord som ikke følger de språklige reglene) samt velformet og ukorrekt språkbruk etter hverandre. Fonologi og morfologi presenteres, men ikke syntaks.
Den fjerde boken tar for seg Dialektikk (logikk, «vitenskap om god disputering») som først ser på enkeltord, deretter på setningskomponenter og setningstyper; så sannferdige utsagn og til slutt syllogismene.
I den femte boken forteller Retorikk om talekunst. Først diskuteres talerens individuelle oppgaver, fra å «finne stoff» eller materiale (inventio, med studiet av de juridiske spørsmål og bevis), til hvordan strukturere stoffet, memorere og presentere det, og deretter en kort diskurs om talens ulike deler.
I den sjette boken har Geometri ordet, men den desidert største delen omhandler geografi. De to kunnskapsfeltene ser ut til å være tett sammenvevd. Lengden på Geometris tale provoserer gudenes misnøye.
Den syvende boken er fra Aritmetikks perspektvi. Hun vurderer først tallene kort fra et kvalitativt synspunkt (tallsymbolikk), deretter i detalj fra et kvantitativt synspunkt (den egentlige aritmetikk).
I den åttende boken beskriver Astronomien sin lære. Hun berører himmelsfæren med de ti himmelsirklene, fiksstjernene og planetene (som inkluderer sola og månen).
Martianus presenterer her en modifisert geosentrisk astronomisk modell, der Jorden hviler i sentrum for universet. Månen, tre planeter, solen og stjernene går rundt Jorden, mens planetene Merkur og Venus begge går rundt solen.[11] Denne geo-heliosentriske modellen roses senere av Copernicus i Bok I av hans De revolutionibus orbium coelestium. Martianus' tanker om planetene Merkur og Venus representerte et alternativt til det rent geosentriske verdensbilde som var rådende på hans tid og var godt kjent på middelalderens katedralskoler og universiteter.
I den niende og siste boken dukker Harmonien opp og forteller om sin vitenskap, musikkteori; egentlig er hun bare ansvarlig for harmonien, men hun tar seg også av rytmen. Ifølge den pytagoreiske tradisjon er harmoni i musikk assosiert med harmonien i universet (sfærenes harmoni). Der har den effekt på sjel og legeme, og brukes i de helbredende kunster.
Inndelingen i syv fri kunster
[rediger | rediger kilde]Selve inndelingen av utdannelse i de syv frie kunster var ikke så utbredt i hellenismen eller i det minste siden Varro (116-27 f.Kr.) som tidligere antatt. Snarere oppsto dette i nyplatonismen, og er ikke omtalt før Augustin og Martianus Capella. Det opprinnelige målet for nyplatonikerne var ikke akademisk (generell utdanning), men filosofisk kontemplasjon, for at den rasjonelle sjel kunne vende tilbake til sitt guddommelige opphav. Martianus' arbeide kan bare forstås på bakgrunn av hans nyplatonske tankeverden.[12]
Oversettelser, litteratur
[rediger | rediger kilde]- Chisholm, Hugh, red. (1911). «Capella, Martianus Minneus Felix». Encyclopædia Britannica (11th utg.). Cambridge University Press.
- "Martianus Capella" i Encyclopædia Britannica Online.
- P. Wessner i Pauly-Wissowa: Real-Encyclopädie der classischen Altertumswissenschaften, 1930.
- M. Cappuyns: i Dictionnaire d'histoire et de géographie ecclésiastique, Paris, 1949.
- Martianus Capella and the Seven Liberal Arts. New York: Columbia University Press 1971.
- Vol. 1: The quadrivium of Martianus Capella. Latin traditions in the mathematical sciences, 50 B.C.–A.D. 1250, av William Harris Stahl, 1971.
- Vol. 2: The marriage of Philology and Mercury, oversatt av William Harris Stahl og R. Johnson, med E. L. Burge, 1977.
- M. Ferré, Martianus Capella. Les noces de Philologie et de Mercure. Livre IV: la dialectique, Paris, Les Belles Lettres, 2007.
- B. Ferré, Martianus Capella. Les noces de Philologie et de Mercure. Livre VI: la géométrie, Paris: Les Belles Lettres, 2007.
- J.-Y. Guillaumin: Martianus Capella. Les noces de Philologie et de Mercure. Livre VII: l'arithmétique, Paris, Les Belles Lettres, 2003.
- De nuptiis Philologiae et Mercurii (book 9 only).
- Konrad Vössing: «Augustinus und Martianus Capella - ein Diskurs im Spätantiken Karthago?», i Therese Fuhrer (utg.), Die christlich-philosophischen Diskurse der Spätantike: Texte, Personen, Institutionen: Akten der Tagung vom 22.-25. Februar 2006 am Zentrum für Antike und Moderne der Albert-Ludwigs-Universität Freiburg (Stuttgart, Franz Steiner Verlag, 2008) (Philosophie der Antike, 28),
- O’Sullivan, Sinéad: « "Martianus Capella and the Carolingians: Some Observations Based on the Glosses on Books I–II from the Oldest Gloss Tradition on De nuptiis,» i Elizabeth Mullins og Diarmuid Scully (red.): Listen, O Isles, unto me: Studies in Medieval Word and Image in honour of Jennifer O’Reilly (Cork, 2011), 28–38.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Encyclopædia Britannica 11th edition, www.studylight.org, besøkt 23. januar 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b (på it) Mirabile: Digital Archives for Medieval Culture, SISMEL – Edizioni del Galluzzo, Wikidata Q85135665, https://www.mirabileweb.it
- ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb120256074; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015.
- ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 222621027, Wikidata Q16744133
- ^ Danuta Shanzer: A Philosophical and Literary Commentary on Martianus Capella’s De Nuptiis Philologiae et Mercurii Book 1, Berkeley 1986, S. 2; Sabine Grebe: Martianus Capella: ‚De nuptiis Philologiae et Mercurii‘, Stuttgart/Leipzig 1999, s. 12–15; Jean-Yves Guillaumin (utg.): Martianus Capella: Les noces de Philologie et de Mercure, Bd. 7, Paris 2003, s. IX f.
- ^ Danuta Shanzer: A Philosophical and Literary Commentary on Martianus Capella’s De Nuptiis Philologiae et Mercurii Book 1, Berkeley 1986, s. 4; Sabine Grebe: Martianus Capella: ‚De nuptiis Philologiae et Mercurii‘, Stuttgart/Leipzig 1999, s. 33.
- ^ Danuta Shanzer: A Philosophical and Literary Commentary on Martianus Capella’s De Nuptiis Philologiae et Mercurii Book 1, Berkeley 1986, s. 21–28; Sabine Grebe: Martianus Capella: ‚De nuptiis Philologiae et Mercurii‘, Stuttgart/Leipzig 1999, s. 21 f.; Samuel I. B. Barnish: Martianus Capella and Rome in the Late Fifth Century. I: Hermes 114, 1986, s. 98–111, her: 107 f.
- ^ William H. Stahl: «To a Better Understanding of Martianus Capella», Speculum 40.1 (Januar 1965), s. 102-115.
- ^ Danuta Shanzer: A Philosophical and Literary Commentary on Martianus Capella's De Nuptiis Philologiae et Mercurii Book One (University of California Press, 1986), s. 14, 136 et passim; Stahl, et al., vol. 1, s. 10.
- ^ Stahl og Johnson med Burge: The Quadrivium of Martianus Capella, s. 5ff.; Alan Cameron: The Last Pagans of Rome (Oxford University Press, 2011), p. 265ff. Cameron finner det svært usansynlig at en ikke-kristen kunne delta prominent i det offentlige liv på dette sene tidspunkt.
- ^ Bruce S. Eastwood: Ordering the Heavens: Roman Astronomy and Cosmology in the Carolingian Renaissance, (Leiden: Brill, 2007), s. 238-9.
- ^ Ilsetraut Hadot: Martianus Capella, Mittler zwischen griechisch-römischer Antike und lateinischem Mittelalter. I: Arbogast Schmitt, Gyburg Radke-Uhlmann (utg.): Philosophie im Umbruch, Stuttgart 2009, s. 15–33.