Maximinus II Daia

Maximinus Daia CAESAR GALERIVS VALERIVS MAXIMINVS AVGVSTVS
Født		20. november 270 Felix Romuliana (Serbia)
Død		juli eller august 313 Tarsus (Tyrkia) Sykdom eller gift
Beskjeftigelse		Politiker, bonde
Embete		Romersk keiser (311–313) romersk senator
Far		Galerius (familierelasjon: adoptivfar)
Mor		Galeria
Barn		Maximus Maximina
Nasjonalitet		Romerriket
Navn før tiltredelse		Gaius Valerius Maximinus Daia
Navn som keiser:		Gaius Galerius Valerius Maximinus Daia Augustus
Regjerte		305–308 (som cæsar i øst, under Galerius); 310–mai 312 (som augustus i øst, i opposisjon til Licinius)
Dynasti		Konstantinske
Forgjenger		Galerius
Etterfølger		Licinius
Maximinus II Daia på Commons Se også liste over romerske keisere

Maximinus II Daia (latin: Gaius Valerius Galerius Maximinus Daia Augustus; født ca. 20. november 270, død juli eller august 313) var en romersk keiser fra 308 til 313. Han ble innviklet i de romerske innbyrdeskrigene under tetrarkiet mellom medkeiserne. Krigen begynte i 306 med usurpatoren Maxentius og nederlaget til Severus, og hvor Maximinus Daia ble nedkjempet av Licinius.

Maximinus II Daia ble beskrevet av antikkens historikere og skribenter som ondskapsfull, ubehøvlet, uten utdannelse, og en tyrann, særlig preget av hans motstand og forfølgelse av kristne. Til tross for at han uten tvil var en tyrann, er mye av hans omdømme er preget av kristen propaganda som var like fordomsfull mot sine fiender som omvendt proporsjonalt for de keisere de støttet, som Licinius og Konstantin som viste seg å være vel så nådeløse og grusomme.

Liv og virke

Bakgrunn og tidlige år

Maximinus kom fra en bondefamilie i Dacia som sønn av søsteren til den senere keiser Galerius. Han ble født i nærheten av familiens landområder ved Felix Romuliana, et jordbruksområde i Donau-regionen av Moesia, hva som i dag er østlige Serbia. Han gikk inn i hæren og steg gradvis i gradene som scutarius, protector, og tribunus. Da Diokletian og Maximianus Herculius trakk seg fra sine posisjoner keisere den 1. mai 305 ble de etterfulgt av Konstantius Klorus og Galerius som keisere, augustus; deres nye cæsar (kronprins) var henholdsvis Severus og Maximinus Daia. Galerius adopterte Maximinus før han ble forfremmet, og som cæsar fikk han styringen av Syria og Egypt. Hans navn hadde vært Daia (eller Daza) selv før forfremmelsen. Han hadde en hustru og en datter, men begges navn er gått tapt. Hans sønn navn var Maximus.

Innbyrdeskrig

I 308, etter at Licinius ble opphøyd til augustus, ble Galerius' adopterte sønn Maximinus og Konstantius Klorus' sønn Konstantin erklært som filii Augustorum («sønner av augusti»), men Maximinus begynte antagelig å kalle seg keiser etter en krig med det persiske Sasanideriket i 310. Da Galerius døde i 311, delte Maximinus den østlige delen av Romerriket mellom Licinius og seg selv. Da Licinius og Konstantin inngikk en allianse, følte Maximinus behov for en tilsvarende og gjorde en hemmelig avtale med usurpatoren Maxentius som kontrollerte Italia.

Mynt preget av Maximinus Daia

Høsten 312 mens Konstantin drev krig mot Maxentius, synes Maximinus Daia å ha drevet vellykket krig mot armenerne, men var i uansett tilfelle tilbake i Syria i februar 313 da han fikk bekreftet eksistensen om alliansen mellom Konstantin og Licinius. Da Maxentius' hær ble beseiret og Maxentius druknet elven Tiber da han forsøkte flykte, endret maktbalansen i faretruende grad for Maximinus Daia. Han måtte komme på offensiven og sikre seg kontroll over Galerius' besittelser før Licinius' tok dem. Mens Konstantin var opptatt av germanere langs Rhinen lå muligheten for å angripe Licinius. Han samlet en stor hær på rundt 70 000 og marsjerte vinterstid inn i Anatolia. Ekstremt dårlig vær svekket hæren etter hvert som han tok seg fram. I april 313 krysset han Bosporos og kom fram til byen Byzantium som var holdt av en garnison av Licinius' soldater. Da byen nektet å overgi seg beleiret han den og tok den etter 11 dager. Han dro videre til Heraclea Perinthus (dagens tyrkiske by Marmara Ereğlisi) som ble tatt etter en kortvarig beleiring. Licinius hadde kommet fram til Adrianople (dagens tyrkiske by Edirne) med en liten hær på rundt 30 000 samtidig som Maximinus beleiret Heraclea. De to styrkene ble konfrontert i slaget ved Tzirallum (eller Adrianople) den 30. april 313. Slagstedet er lokalisert til Campus Serenus ved Tzirallum, identifisert som dagens tyrkiske by Çorlu. Til tross for at Licinius var tallmessig underlegen, synes det som om hans militære dyktighet og hans soldaters fasthet vendte forskjellen til sin fordel. Ved slutten av dagen hadde Maximinus' soldater blitt knust og sendt på flukt. Licinius' seier var avgjørende.

Maximinus Daia unnslapp drapene, kastet av seg sin keiserlige purpurkappe og i ordinære klær flyktet han over Bosporos. Licinius forfulgte ham med sin hær, og Maximinus dro inn i Anatolia med håp om omgruppere og samle en ny hær bortenfor Taurusfjellene. Han etablerte nytt hovedkvarter i byen Tarsus og befestet fjellovergangen for å forhindre Licinius' frammarsj. Licinius lot seg ikke stoppe. Han brøt gjennom befestningene i fjellene og beleiret Maximinus i Tarsus. Omringet av havet og fjellene var hans situasjon håpløs. Samtidig ble han syk. Om det var grunnet sykdom eller ved at han tok gift er uklart. I uansett tilfelle ble han raskt svekket, og døde en ynkelig død i Tarsus i juli eller august 313. Han ble gravlagt i nærheten av byen.

Den kristne forfatteren Lactantius har fortalt at han svelget gift. Imidlertid hadde han spist sitt siste store måltid rett før, noe som forhindret giften å virke etter hensikten. Det tok ham fire dager å dø, og med synlig glede over hedningens pinsler, har Lactantius i detaljer fortalt hvordan han rev ut sine egne øyne. Licinius sørget deretter å drepe Daias to yngre sønner, begge under ni år, og drukne hans hustru. Han drepte også tre andre mulig fordringshavere til keisertronen for å være sikker, alle barn av døde keisere.

Eusebius om Maximinus

Den kristne forfatteren Lactantius har hevdet at Maximinus var fordervet av griskhet og overtro, og levde i en meget utsvevende og lastefull liv: «Og han gikk til slik en utsvevelse av dårskap og fyll at hans sinn var forstyrret og sinnslidende i hans fyllefester; og han ga ordrer mens han var på beruset som han måtte trekke tilbake da han ble edru. (...) Han formanet hæren å leve tøylesløs i alle former for rangel og utskeielser, og oppmuntret guvernører og generaler til å misbruke deres undersåtter med griskhet og lyst. Hvorfor må vi fortelle om de uanstendige, skamløse handlingene til denne mannen, eller regne opp de utallige som han begikk utroskap med? For han kunne ikke passere gjennom en by uten å jevnlig forderve kvinner og forbryte seg mot jomfruer.» I henhold til Lactantius var det kun kristne som var anstendige nok til å stå opp imot ham, og de ble særlig straffet med «ild og sverd og korsfestelse og vill dyr og havet dyp, og avkapping av lemmer, og brenning, stikke ut øyne, og lemlestelse av hele kroppen...»

Den ensidige og fordomsfulle karakteriseringen av Maximinus Daia kom til å prege en senere ikke-kristen keiser, Flavius Claudius Julianus, som i kristne tekster kalles for " Julianus den frafalne". Som Maximinus ledet Julianus sin hær til nederlag og fikk en forferdelig død som guddommelig straff. Konstantin underla Maximinus Daia til fordømmelse, damnatio memoriæ, kalte ham for en tyrannus, og Licinius, som selv var en kristen keiser, ble likeledes fordømt som tyrann. Det er ikke mulig for moderne historiografi å rehabilitere Maximinus med de historiske kildene som er tilgjengelig. Nær all kunnskap om Maximinus er avledet fra fiendtlige, kristne kilder. Maximinus Daia var en hedensk keiser som åpenbart ikke likte kristne, men han var ikke besatt på å forfølge kristne i særdeleshet slik kristen propaganda har påstått. Hans styre førte til martyrer, men neppe i den størrelsesorden som har blitt påstått.

Beskrivelsene av hans død er preget av jødisk-kristne klisjer: forferdelig lidelse, galskap og død, hvilket var straffen for de som nektet Gud eller var hans fiender. Alle keiserne i Tetrarkiet, Konstantin den store som unntaket, fikk en voldelig død preget av foreferdelige lidelser. I kontrast står beskrivelsen døden til av far til Konstantin, Konstantius Klorus død, omgitt av sin familie og sovnet stille inn. Maximinus Daias var ikke uten politiske kvaliteter, men i motsetning til den senere Julian, manglet han forsvarere mot den ensidige og fordomsfull kristne propaganda.

Litteratur

Primære kilder

• Eusebius: Historia Ecclesiastica, VIII, 14
• Lactantius: De Mortibus Persecutorum

Sekundære kilder

• Bauer, Susan Wise (2010): The History of The Medieval World. From The Conversion of Constantine to The First Crusade, New York/London: W. W. Norton
• Christensen, Torben (1974): C. Galerius Valerius Maximinus. Studier over politik og religion i Romerriget 305-13, Festskrift udgivet af Københavns Universitet. København.
• DiMaio, Jr., Michael (1996): «Maximinus Daia (305–313 A.D.)» i: De Imperatoribus Romanis
• Marcos, Mar: «Portrait of a Persecutor: The Defeat and Death of Maximinus Daia», Academia.edu

Eksterne lenker

• (en) Maximinus II – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Caius Valerius Daja Maximinus». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913.

Romersk keiser
Tetrarkiet
Forgjenger: Galerius og Konstantin	308–313 Medkeiser(e): Galerius Konstantin Licinius	Etterfølger: Konstantin den store og Licinius
Romerriket