Offside (fotball)
- For andre typer offside, se Offside.
Offside er en av reglene i fotball. Den er nummer 11 i IFABs offisielle regelbok.[1]
En spiller står i offside dersom en del av kroppen unntatt armene er (1) på banehalvdelen til motstanderlaget, og (2) nærmere mållinja enn ballen og nest siste motstander (siste motstander er som regel, men ikke alltid, målvakten). Det er ikke i seg selv straffbart å stå i offside, men en spiller som står i offside i det øyeblikket ballen berøres av en medspiller kan ikke delta aktivt i spillet ved å enten røre ballen eller forstyrre motspillere.
Når en spiller blir avblåst for offside, blir det forsvarende lag tildelt indirekte frispark fra der forseelsen fant sted. Spillere blir ikke straffet for offside når vedkommende mottar ballen direkte etter hjørnespark, innkast eller målspark.
Offsideregelen er den eneste fotballregelen som setter taktiske begrensinger på utøvelsen av fotballspillet. Regelen har gått gjennom store endringer siden den ble introdusert på 1800-tallet.
Det er enklere å forstå regelen hvis man forstår motivasjonen. Uten offsideregelen er det fordelaktig å plassere én spiller langt oppe ved motstanderens mål. Når man får kontroll på ballen kan man da raskt sende ballen opp til fremste spiller, som kan forsøke mål før forsvaret er på plass. Offsideregelen hindrer spillere fra å gå langt foran ballen, og oppfordrer derfor til korte pasninger og driblinger.[2]
Historie
[rediger | rediger kilde]Nesten alle formelle og uformelle regelsett fra tidlig på 1800-tallet hadde en variant av offsideregelen. Det var regnet som usportslig for angripere å stille seg bak motstanderens forsvar.[3] Tidlige regler var mye strengere enn dagens versjon.
Den første internasjonale regelboka ble gitt ut i 1863 av det nylig grunnlagte styreorganet for engelsk fotball, The Football Association (FA). Den plasserte alle spillere som sto foran ballen i offside. Med andre ord måtte spilleren med ballen alltid være den fremste. Det eneste unntaket var ved målspark (ellers ville alle utespillerne vært i offside).[3]
Siden da har reglene blitt stadig mer liberale i favør av angriperen.
I 1866 ble det bestemt at angripende spillere bare sto i offside hvis de var foran ballen, og nærmere mostanderens mål enn tredje bakerste forsvarer. Denne tremannsregelen er fundamentet for dagens offsideregel. Etter 1873 ble spillerens posisjon bare bedømt når ballen ble spilt av lagspiller, ikke når man tok imot. I 1903 ble det lov å stå i offside så lenge man ikke påvirket spillet. Fra 1907 var det bare offside på motstanderens banehalvdel, og i 1921 ble det umulig å stå i offside når man tok imot innkast.[4]
På tidlig 1920-tallet begynte kompetente forsvar å bruke såkalte offsidefeller for å paralysere motstanderens angrep. Før motstanderen spilte ballen, flyttet forsvarerne seg nedover for å plassere én eller flere angripere i offside, som ga dem frispark. Offsidefella var risikabel fordi den ga angrepet rom, men et godt trent forsvar kunne bruke den effektivt for å stoppe angrep.
Notts County pionerte offsidefella,[5] men Newcastle-forsvarer Bill McCracken får ofte kred for å ha perfeksjonert den.[6] I en kamp mot Everton brukte forsvaret hans fella for å sikre 43 frispark. Nådestøtet kom da Newcastle spilte 0–0 mot Bury i februar 1925, deres sjette 0–0 på rad. Sesongen hadde rekordlave 2,58 mål per kamp, tilskuertallene stupte, og FA innså at offsidefella måtte svekkes.
Siden 1893 hadde det skotske fotballforbundet prøvd å endre offsideregelen fra å kreve tre til to forsvarsspillere inkludert målvakt. Tomannsregelen gjorde offsidefeller mye mer risikable, fordi angripere som ikke havna i offside ble alene med målvakten. Et annet forslag, der man bare telte offside som var mindre enn 40 yards (omtrent 36,5 meter) fra motstanderens mållinje, ble også testet. FA testet hver regel i én halvdel av en prøvekamp. Tomannsregelen vant avstemmningen etter kampen og ble en del av de internasjonale regelene samme år. Neste sesong av engelsk toppfotball så 3,69 mål per kamp.
Etter 1990, også etter forslag fra det skotske fotballforbundet, kunne angripere være på linje med nest bakerste forsvarer (før 1990 måtte de være bak).
Den siste store endringen til offsideregelen kom i 1995. Endringen fra 1903 ble styrket: Å påvirke spillet var ikke nok, man måtte aktivt delta. I praksis betyr «aktiv deltakelse» å være nær nok til å fysisk røre ballen eller motspillere, eller at man får en fordel av posisjonen sin. Endringen hadde to viktige effekter. For det første ble man kvitt en del unødvendige pauser etter irrelevante offsider. I tillegg ble offsidefeller igjen mer risikable, siden forsvaret fikk færre mulige «offer».
Et par mindre endringer har kommet siden. Fra 2005 sluttet armene å telles for offside (siden armene ikke kan delta aktivt i spillet uansett). I 2016 ble det oppklart at en spiller som sto på midtbanelinja ikke var i offside.
Regelendringene har greid å redusere antall offsider per kamp. Premier League sesongen 1997–98 så 7,8 offsider per kamp.[7] I sesongen 2022–23 hadde det sunket til 3,51. Men selv om offsidefeller er sjeldnere enn før, finnes det fortsatt lag som bruker dem til god effekt. Liverpool under Jürgen Klopp tok motstandere i 144 offsider i sesongen 2021–22, mer enn dobbelt så mye som gjennomsnittet.[8][9]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Fotballforbund, Norges. «Spilleregler». fotball.no - Norges Fotballforbund (på norsk). Besøkt 31. juli 2023.
- ^ Utathya Nag (28. juni 2023). «Offside in football: Rules and how they work». Olympics. Besøkt 1. august 2023.
- ^ a b Wilson, Jonathan (13. april 2010). «The Question: Why is the modern offside law a work of genius?». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 31. juli 2023.
- ^ Julian Carosi (23. november 2010). «The History of Offside» (PDF). Besøkt 1. august 2023.
- ^ Wilson, Jonathan (22. april 2010). Inverting the Pyramid: The History of Football Tactics (på engelsk). Orion. s. 73. ISBN 978-1-4091-1111-5.
- ^ Harris, Tim (2009). Players: 250 Men, Women and Animals Who Created Modern Sport. Random House. s. 462–465. ISBN 9781409086918.
- ^ Wilson, Jonathan (13. april 2010). «The Question: Why is the modern offside law a work of genius?». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 31. juli 2023.
- ^ Williams, Josh (2. juli 2023). «New FIFA rule could force Jürgen Klopp into major Liverpool tactical shift». Liverpool.com (på engelsk). Besøkt 31. juli 2023.
- ^ Gibbs, Thom (7. mai 2022). «Bravery, pace and timing: The secrets to Liverpool's offside trap». The Telegraph (på engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 31. juli 2023.