Overdubbing

Overdubbing (prosessen av å lage en overdub, eller overdubs) er en teknikk brukt av musikkstudioer for å legge til ekstra lyd på tidligere innspilt musikk.

Tracking (eller å "legge grunnsporet") av rytmeseksjonen (vanligvis med trommer) i en sang, deretter fulgt av overdubs (soloinstrumenter, som keyboard eller gitar, og vokalist til slutt), har vært standardteknikken for innspilling av populærmusikk siden tidlig på 1960-tallet.

Det er flere grunner for at man lager en overdub. En av de tydeligste er for å gjøre det lettere; for eksempel, om en bassgitarist er midlertidig utilgjengelig, kan man spille inn alt annet, og legge til bassen senere. På samme måte kan man, hvis en sang trenger flere gitarstemmer, men kun har en gitarist, få den ene gitaristen til å spille inn begge stemmene ooog deretter legge dem sammen (som i Cream sin «Sunshine of Your Love», hvor det ville vært umulig for Eric Clapton å spille rytmisk og sologitar samtidig). Vokalister som også spiller instrumenter bruker ofte overdub, fordi det lar dem fokusere på en rolle om gangen.

Mange vokalister bruker overdubbing for å kunne synge harmonisk med seg selv, som Michael Jackson, Patti Page, Prince, Harry Nilsson, Laura Nyro, The Carpenters, Robert Plant, John Frusciante, Brian Wilson, Elliott Smith, Emitt Rhodes og George Harrison. Medlemmene av Queen overdubbet stemmene sine flere ganger for å lage en chorus-effekt på «Bohemian Rhapsody». Især vokalister bruker overdubbing flittig, for å gjøre innspillingene sine perfekte etter flere forsøk. Vokalisten Dusty Springfield er kjent for å ha brukt lang tid med dette verktøyet for å perfeksjonere sangen. Overdubbing brukes også for å gjør en sanger mer solid; doubletracking lar en sanger med dårlig intonasjon høres mer ren ut.

Overdubbing blir av og til sett på som noe negativt, da det blir sett på som en måte å forbedre en artist eller gruppes kvalitet. De tidligere utgivelsene av The Monkees ble laget av en gruppe studiomusikere som spilte inn sanger (ofte i et annet studio, og noen før bandet i det hele tatt var opprettet), som senere ble overdubbet med the Monkees sine stemmer. Sangene ble hits, men mange kritikere kritiserte dem. Det var ikke ment som juks, men fikk likevel masse kritikk både i media og blant folk flest.

Historie

Muligens det første kommersielle problemet med overdubbing kom mot slutten av 1920-tallet, ikke lenge etter intrduksjonen av elektroniske mikrofoner i platestudioet, med RCA Victor. Innspillinger av den avdøde Enrico Caruso solgte fremdeles bra, så RCA tok noen av hans tidligere plater, kun med pianoakkompagnement, la til studioorkester, og gjenutgav innspillingene.

Sidney Bechet laget et par kjente overdubs i 1941, «The Sheik of Araby» og «Blues of Bechet». Bechet spilte inn seks forskjellige instrumenter; hver versjon måtte spilles på en ny master-disk sammen med den forrige innspillingen, med et tap av audiokvalitet for hver innspillingen. Sangene ble gitt ut som «Sidney Bechet's One Man Band». American Federation of Musicians protesterte mot innspillingen, og stanset eksperimenteringen med kommersiell overdubbing i USA i flere år.

Da magnetbånd ble oppfunnet ble det åpnet nye muligheter for overdubbing, spesielt med utviklingen av flersporsinnspillingen med Sel-Sync. Den første kommersielt utgitte platen laget på flersporsmagnetbånd var av gitaristen Les Paul, med utgivelsen «Lover (When You're Near Me)» i 1947, med åtte forskjellieg el-gitarstemmer.

Peter Ustinov spilte flere stemmer in på «Mock Mozart», på en innspilling produsert av George Martin. Abbey Road Studios hadde ingen flersporsinnspillere akkurat da, så et par monomaskiner ble brukt. Martin brukte den samme prosessen på en senere komedieutgivelse av Peter Sellers, ved bruk av stereomaskiner og panorering.

Se også

Wiktionary: overdub – ordbokoppføring

Litteratur

Modern Recording Techniques, av David Miles Huber og Robert E. Runstein

Autoritetsdata