Hopp til innhold

Palmyra

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Palmyra
LandSyrias flagg Syria
Opphørt1929
Areal1 640 hektar
Kart
Palmyra
34°33′01″N 38°16′11″Ø
Palmyra på Commons
Utsyn over Palmyras ruiner
Fra den tidligere araberlandsbyen inne i Baaltempelets ruiner

Palmyra (gresk: Παλμυρα, «Palmebyen», arameisk: Tadmor, arabisk: ‏تدمر‎, Tadmur) er en ruinby fra antikken og et viktig arkeologisk funnsted i Syria cirka 215 km nordøst for hovedstaden Damaskus, i en oase i Den syriske ørken, rett inntil den moderne småbyen Tadmur.

Under rikskrisen i det tredje århundre vant byen sterk politisk betydning og var en kort tid rundt 260/270 en betydelig maktfaktor i Midtøsten.

Stedet ble oppført på UNESCOs liste over Verdensarven i 1980.[1]

Deler av anlegget ble sprengt og ødelagt av islamistmilitsen ISIL i august 2015,[2] som i flere måneder frem til mars 2016 hadde kontroll over stedet.

[rediger | rediger kilde]

Ordet Tadmor (i palmyrenske innskrifter tdmry eller tdmwry) har semittisk opprinnelse og betyr «palmebyen»; Palmyra (avledet fra gresk) var navnet benyttet i romertiden.[3]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Palmyra, det bibelske Tadmor, ligger midt i Den syriske ørken. Den ble bygd nær en varmtvannskilde som het Afqa, ifølge det som er nedtegnet på skrifttavler fra Mari og i arameiske tekster.[4] På 1700-tallet f.Kr. var stedet bebodd av arameere, amoritter og nabateere. Karavanehandelen ga byen dens betydning og var dens kilde til stor velstand. Man forsøkte også å drive et jordbruk der; det vitner funn av vannledninger om.

I Bibelen heter det at kong Salomo på nytt anla byen[5] som et forrådssted på karavaneveien mellom Middelhavet og Eufrat. Grekerne gav bebyggelsen navnet Palmyra, og de første riktig pålitelige opplysninger om denne greske by stammer fra Romerrikets tid.[6]

Tadmors korte storhetstid falt i annen halvdel av 200-tallet da den var et viktig økonomisk sentrum. På 100-tallet f. Kr. havnet Palmyra i Romas interessesfære. Sin største betydning fikk Palmyra etter at Petra i 106 e.Kr. ble erobret av Roma.[7] Byen hadde gode handelsforbindelser med Persia, India, Kina og Den arabiske halvøy i øst, og med middelhavsområdet i vest. Romerriket integrerte byen i sin syriske provins. Keiser Hadrian gav byen navnet Hadrianopolis.

I Romas svakhetstid på 200-tallet vant Odaenathus stor selvstendighet og førte krig mot sassanidene. I 262 ble han av keiser Gallienus innsatt som keiserens stattholder i Østen.[8]

Odaenathus og hans kvinnelige etterfølger Zenobia gjorde til Palmyra hovedstad i et stort rike med utstrekning til Lilleasia og henimot Egypt. Han erobret også Mesopotamia, men ble myrdet i 266 eller 267. Zenobia regjerte deretter i en sønns navn og erobret Egypt. Hennes velde ble knust ved keiser Aurelians gjenforening av Romerriket. Zenobia og perserne, som var hennes allierte, ble beseiret i slaget ved Emesa i 272. Etter hard strid ble hun beseiret av romerne og ble ført til Roma, hvor hun ble framvist i et triumftog. Hennes videre skjebne er usikker. Ifølge noen kilder ble hun henrettet etter triumftoget - noe som var vanlig - mens andre kilder hevder at hun ble frigitt og giftet seg med en romersk adelsmann, og bodde senere i Hadrians villa i Tivoli utenfor byen.[9] Da romerne gjenerobret Palmyra i 273 ble den grundig rasert.

Keiser Diokletian lot byen gjenoppbygge ca 300 e. Kr., men da vesentlig mindre, og etablerte en romersk militærforlegning her. Også kristendommen nådde frem til Palmyra, og på 300-tallet ble byen bispesete. Hovedkirken fra 300-tallet av det gamle Baal-tempelet. I 527 lot keiser Justinian befeste Palmyra på nytt og meget sterkt, og stasjonerte her dux (hertugen) av Emesa med bysantinske styrker (Johannes Malalas 18,2). Men byens blomstringstid var da forlengst forbi.

I 634 nådde islamske arabere frem til byen, og etter 636 gikk den gamle østromerske bosettingen under for godt. Muslimene overtok helt, og bygde en festning på et fjell like ved. De fleste av beboerne forlot byen, som da lå tilbake som nærmest betydningsløs. Palmyra ble helt ødelagt i 744 av araberne.[10]

Deler av anlegget ble ødelagt av islamistmilitsen ISIL i august 2015.

Utdypende artikkel: Ødeleggelsen av Palmyra

Vestlig interesse, utgravninger

[rediger | rediger kilde]

I middelalderen var byen, da bare en liten bosetting for det meste inne i Baaltempelets ruiner og plassen rundt, vel gått i glemmeboken hva den vestlige verdens bevissthet angår.[11] Den ble sporadisk besøkt av vestlige reisende, som for eksempel av Pietro Della Valle (mellom 1616 og 1625), Jean-Baptiste Tavernier (1638), i tillegg til svenske og tyske oppdagelsesreisende.[12] I 1678 besøkte noen engelske handelsmenn byen. Den første akademiske beskrivelse av den kom i en bok skrevet av Abednego Seller (1705).[12]

I 1751 besøkte en engelsk ekspedisjon ruinbyen og foretok varsomme byggarbeider på de best bevarte av de antikke ruiner. Dette ble ledet av Robert Wood og James Dawkins. Etter at ekspedisjonen i 1753 ble fastholdt i et monumentalt illustrert verk, øvet de palmyrenske ruiner en merkbar innflytelse på europeisk klassisistisk arkitektur. Ytterligere besøk av oldtidsforskere og andre slags reisende fulgte, som et av Lady Hester Stanhope i 1813.[12]

De første utgravninger ble foretatt i 1902 av Otto Puchstein, avløst i 1917 av Theodor Wiegand.[13]

Det ødelagte Baaltempelet i 2016 etter ISILs ødeleggelser
Overblikk over Palmyras landemerker og ruiner

I 1929 innledet den franske generaldirektør for oldtidssaker i Syria og Libanon, Henri Arnold Seyrig, sin omfattende utgravning.[13] Til å begynne med måtte han overbevise landsbyboerne, som bodde oppe i ruinfeltet, og å flytte til den landby som ble etablert for dem like ved.[14] Flyttingen var ferdig gjennomført i 1932.[15] Slik kunne utgravningene foregå uforstyrret,[14] mens folket fant seg til rette i det nybygde Tadmur.[16] Utgravningen ble innstilt på grunn av annen verdenskrig. Den ble imidlertid gjenopptatt etter krigen.[13]

Mellom 1954 og 1956 ble Baalshamins tempel utgravd av en sveitsisk ekspedisjon organisert av UNESCO.[13] Fra 1958 ble området av de syriske oldsaksmyndigheter,[14] i tillegg til polske ekspedisjoner ledet av Kazimierz Michałowski (til 1980) og Michael Gawlikowski (til 1984).[13]

Offentlige byggverk

[rediger | rediger kilde]

Baal-tempelet

[rediger | rediger kilde]
Baaltempelet i Palmyra

Baal-templer var blant de viktigste religiøse byggverk i det første århundre etter Kristus i Det nære østen. Den sentrale helligdommen i Baal-anlegget i Palmyra ble innviet 32 e. Kr. Her ble høyeste himmelgud, Bel dyrket i triade med måneguden Aglibol og solguden Yarhibol.

Tempelet ble bygd på en liten bakketopp. Stratifiseringen indiserer at det her har vært menneskelig bebyggelse fra så tidlig som i det 3. årtusen f. Kr. I pre-romersk tid stod det er en tid et annet tempel, og det omtales av fagfolk gjerne som «første Baals-tempel» eller «det hellenistiske tempel». Temenos- og propylaea-veggene ble konstruert sent i den senere del av 1. århundre e.Kr. og i første del av 2. årh. De fleste av de korintiske søyler som utgjorde de indre kolonnader oppviser fremdeles pidestaller hvorpå det stod statuer av velgjørere.[17]

Tempelet, som ble sprengt av islamistmilitsen ISIL mot slutten av august 2015, hadde noen særegenheter som vitner om Palmyras spesielle kultur - for eksempel hadde tempelet vinduer. Dessuten var inngangen på bredsiden, og tempelet hadde dermed to kultnisjer - dette i motsetning til typisk greske og romerske templer.[18]

Praktgaten

[rediger | rediger kilde]
Praktgatens monumentalbue

Praktgaten fikk sin nåværende form rundt år 220. Den er om lag 1,1 km lang.[19] Den førte fra Baalstempelet i øst[20] til gravtempel nr. 86 i byens vestre del.[21][22] Den har en monumental gue i din østlige seksjon,[23] og av en tetrapylon som står i midten.[24]

Den er ikke en typisk romersk snorrett gate, men har to knekk. Ettersom søylegaten ble bygd til forskjellige tidspunkter i det 2. århundre, måtte de eksisterende bygninger hensyntas. Retningsendringene ble diktert av tetrapylon-bygget og den store Hadriansporten. Gatene var ikke brolagt som romerske gater, men bestod av hardt stampet leire.

Hadrianbuen, inngangen til søylegaten, ble bygd til ære for den romerske keiser Hadrian. Porten består av i alt tre portbuer som er forsiret med relieffer. Mellom Hadriansporten og Tetrapylon ligger nesten alle viktige bygninger på rekke og rad. Gaten er her 11 m bred. Den ble avgrenset av ca 9,5 m høye søyler og bronsestatuer av fremstående palmyriere. På søylene er små plattinger for nå forsvunne statuer av folk som har donert til kollonnadene eller av fremstående palmyriere. To-eller trespråklige innskrifter beskrev hvem det var.

Nebo-tempelet

[rediger | rediger kilde]
Nebo-tempelet

Sørvest for den store Hadrianbuen står tempelet til guden Nebo (også transkribert Nebu). Nebo var opprinnelig en mesopotamisk guddom for skrift, visdom og makt, og i Palmyra ble han jamstilt med Apollo. Den monumentale inngangen lå på tempelets sørside og orienterte seg mot den hellenistiske by. Tilgangen var gjennom et portbygg med seks søyler.

Gårdsplassen var anlagt i trapesform – portalens bredde var smalere enn tempelets bakside – og bestod av stampet jord. Her var en brønn med bred rand for rituelle ablusjoner (vask). Selve tempelet reiste seg fra et 2,15 m høyt podium, og var omgitt av 32 korintiske søyler.

Man betrådte dens cella på en monumental ellevetrinns fritrapp. De nedre trinnene bar et lite alter, som ved Baal-tempelet. I cellaens indre var en kultnisje flankert av to trappetårn. Taket var likesom Baal-tempelets flatt, og forsiret småtårn og skinngavler.

I dag kan man bare få inntrykk av Nebo-tempelet fra dets grunnriss med søylestumper og deler av sørportalen.

Termene

[rediger | rediger kilde]

På søylegatens annen side ligger de diokletianske termer. Grunnflaten var på 85 m × 51 m. Termene ble bygd mot slutten av 100-tallet. Mot slutten av 200-tallet ble det delvis ombygd, og det er av denne grunn at de er blitt kjent som diokletianske. I søylegaten rager den den fremhevede inngangen på en plattform med fire søyler av rød granitt. Den var importert fra Egypt. I bygningens indre var det et varmbad med basseng (caldarium), et lunkenbad uten basseng (tepidarium), og dessuten et kaldbadsbasseng (frigidarium). Også sportsplasser, vandrehaller og avslappelsesrom lå inne i badekomplekset. Vanntilførselen var ved ledning under bakken.

I dag ser man bare ett av bassengene.

Baal Shamin-tempelet

[rediger | rediger kilde]
Baal Shamin-tempelet

Nord for termene ligger ruinene av Baal Shamin-tempelet. Ved siden av Baal, som opprinnelig var en mesopotamisk gud, tilbad man i Palmyra også den fønikiske guddom Baal Shamin (Baalsjamim). Dette var også en «høyeste gud».

Han hadde lignende tilsynsområder som Baal. Akkurat som Baal ble han ofte sidestilt med måneguden Aglibol og solguden Jarchibol.

At Palmyra hadde templer for to «høyeste guder» kan muligens henge sammen med at byen hadde to forskjellige befolkningssjikt. De senere tilvandrede fønikere bragte med seg sin egen gud, som de tilbad i et eget tempel. Det er ikke sikkert når dette tempelet ble bygd. Det antas at det enten skjedde i 130 under Hadrian, eller først rundt 150. På stedet var det tidligere en annen helligdom.

På 300-tallet ble tempelet ombygd til kirke.

I august 2015 ble tempelet sprengt av islamistmilitsen ISIL.[25]

Teateret

[rediger | rediger kilde]
Teaterets scene

Vest for søylegaten ligger teateret, bygd på 100-tallet. Tidligere hadde det formodentlig vesentlig flere sitterekker enn nå, i tre. Scenens bakvegg er 48 m lang og 10,50 m dyp. Den stammer fra 200-tallet. Den forestilte inngangen til et palass med en sentral kongelig port og to sidedører. Foruten de to hvelvede gjennomgangene hadde teateret en sentral inngang som førte under sitterekkene og munnet ut ved den kretsformede gaten. Teateret ble benyttett til taterstykker, men også for dyre- og gladiatorkamper.

Agora

[rediger | rediger kilde]

Markedsplassen var kvadratisk, omgitt av søyleganger. Den hadde tilgang fra elleve steder. Det nåvæende anlegget ble bygd på stedet for et eldre marked, på 100-tallet. Den eldste innskriften her er fra slutten av det første århundre.

På agoraens sørvestlige strekk er et rettvinklet byggverk (14,20 x 12,10 m), med inngang flankert av to søyler. Kanskje kan dette dreie seg om byens bouleuterion, det vil si der «byrådet» hadde sine møter, eller det kan også ha vært en bankettsal. Plassen har steinbenker, hvorpå det formodentlig ble foretatt ofringer.

Tetrapylon

[rediger | rediger kilde]
Tetrapylon

Palmyras tetrapylon markerer krysset mellom Palmyras to viktigste gater. Det regnes som det vakreste tetrapylon noensinne haqdde bygd. Seksten slanke søyler av rosafarget granitt som stammer fra Assuan danner fire overbygde nisjer hvori det stod statuer.

Bare én av de søylene som står er fra antikken, de øvrige er senere etterligninger.

Nekropolene

[rediger | rediger kilde]
Tårngraver
Nekropolis
Det palmyrske rike

Foran portene utenfor byområdet ligger en rekke gravfelt, som etter beliggenhet kalles Nord-, Sørøst-, Sørvest- og Vest-nekropolene.

Gravtårnene i Vestnekropolen

[rediger | rediger kilde]

Gravtårnene i Vestnekropolen er enestående i Det nære østen.

Ifølge gravinnskriftene stammer gravanleggene fra tidsrommet 9 f. Kr. til 128 e. Kr. Mer enn femti monumenter stod her, og var for det meste tårnformet og opp til fem etasjer høye.

Den største tårngraven var Elahels grav, og stod inntil ISIL sprengte det i 2015. Den bestod opprinnelig av fem etasjer, med trange vindeltrapper.

I tårnet fikk mange døde sitt siste hvilested. Gravtårnene var knyttet til bestemte familier. Fattigere borgere kunne leie plasser for sine døde. Kistene ble heist opp gjennom sjakter til rett etasje. Tårnenes ytre var som regel bare. I det indre var tårnene imidlertid rikt forsiret med arkitekturdekor og skulpturutsmykking. Arkeologer har funnet rester av kostbare tekstiler som vitner om palmyriernes handelsforbindelser.

De underjordiske graver

[rediger | rediger kilde]

Det var også bygd underjordiske gravanlegg (hypogeer). Innskriftene viser et tidsrom fra 81 til 232. Det er funnet 90 anlegg. Tilgangen var ved trapp. I de monumentale steindører var inngravert grunnleggerens navn, og tidfestelse. Gravkamrene ble utstyrt med rik byggornamentikk eller fresker.

Mest kjent er De tre brødres hypogeum, fra omkring år 160, overdådig utstyrt med fresker. Her er avbildet skikkelser fra gresk mytolog knyttet til dødsriket. Her er for eksempel fresker med Ganymedes (bortført av Zeus til Olympen) og med Akilles. Også her kunne andre leie plasser. Innskrifter med slektsnavn er bevarte.

Burfas og Burlis graver stammer fra 128 e.Kr. og er blitt bragt til Nasjonalmuseet i Damaskus. Graven består av en lang gang med seks gravnisjer til høyre og venstre, hugd ut i klippeveggen, gjenmurt og utsmykket med en byste av avdøde. Dessuten ble det mot slutten av 200-tallet ofte anbragt store steinsarkofager i hypogeene.

Det er funnet mumier her, av annen type enn de egyptiske.

Tempelgravene

[rediger | rediger kilde]

Lite er blitt bevart av husgraver. De bestod oftest av forseggjort gestaltede fasader i tempelform og et indre rom omgitt av søyler. Etter innskriftene stammer de fra mellom 143 og 253 e. Kr.

Qalʿat Ibn Maʿn

[rediger | rediger kilde]

På 1200-tallet bygde muslimene en festning på en fjellrygg ca to kilometer fra ruinene, som forsvarsverk mot korsfarere. Den kan ha blitt bygget i mamelukkisk tid (1250-1517), muligens over et ajjubidisk forgjengerbyggverk fra ca. 1230.

Druserfyrsten Fakr ad-Din II av slekten Ma'n (regj. 1585–1633) bygde den ut til en slottsaktig residens. Han kontrollerte et stort område i dagens Libanon og Syria, under osmansk overhøyhet.

Palmyra i skjønnlitteratur

[rediger | rediger kilde]

Maurits Hansens tidreisenovelle Palmyra (1820) foregår rundt byens ødeleggelse i 272 og er i en viss utstrekning basert på historiske realiteter slik datiden oppfattet dem.[trenger referanse]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Britiske soldater i Palmyra, 1941
  • Browning, Iain (1979): Palmyra. London, ISBN 0-7011-2266-8.
  • Degeorge, Gérard (2002): Palmyra. München, ISBN 3-7774-9340-6.
  • Edwell, Peter (2008): Between Rome and Persia. The Middle Euphrates, Mesopotamia and Palmyra under Roman Control. London, ISBN 978-0-415-42478-3.
  • Gorton, T. J. (2014) "Renaissance Emir. A Druze Warlord at the Court of the Medici." Northampton ISBN978-1-56656-963-7
  • Fleck, Thorsten (2000): «Das Sonderreich von Palmyra. Seine Geschichte im Spiegel der römischen Münzprägung» i: Geldgeschichtliche Nachrichten. 199, s. 245–252.
  • Hartmann, Udo (2001): Das Palmyrenische Teilreich. (Oriens et Occidens 2), Stuttgart, ISBN 3-515-07800-2.
  • Kaizer, Ted (2002): The Religious Life of Palmyra. (Oriens et Occidens 4), Stuttgart, ISBN 3-515-08027-9.
  • Kissel, Theodor (2006): «Amazone der Wüste» i: Abenteuer Archäologie. 1, s. 72 ff.
  • Scheck, Frank Rainer; Odenthal, Johannes (2010): Syrien. Hochkulturen zwischen Mittelmeer und Arabischer Wüste. 5. Auflage, DuMont, Ostfildern, ISBN 978-3-7701-3978-1.
  • Schmidt-Colinet, Andreas (utg.): Palmyra. Kulturbegegnung im Grenzbereich. Mainz 2005. (Sonderheft Antike Welt/Zaberns Bildbände zur Archäologie), ISBN 3-8053-1762-X.
  • Schmidt-Colinet, Andreas; Stauffer, Annemarie; Khaled al-As’ad (2000): Die Textilien aus Palmyra. (Damaszener Forschungen 8), Mainz.
  • Teixidor, Javier (1979): The Pantheon of Palmyra (Études préliminaires aux religions orientales dans l’Émpire romain 79). Leiden, ISBN 90-04-05987-3.
  • Wiegand, Theodor (utg.), Palmyra – Ergebnisse der Expeditionen von 1902 und 1917, Bd. I. Textband, Bd. II. Tafelband (Archäologisches Institut des Deutschen Reiches, Abteilung Istanbul), mit 183 Abbildungen im Text und einer Karte, von Daniel Krencker, Otto Puchstein, Bruno Schulz, Carl Watzinger, Theodor Wiegand und Karl Wulzinger, Berlin: Verlag von Heinrich Keller 1932.
  • Wood, Robert (1753): Les Ruines de Palmyre, autrement dite Tedmor, au dessert. London.
  • Ruprechtsberger, Erwin M.; Scherzer, Sebastian (2014): Vom Libanongebirge in die syrische Wüste. Hosn Sfiri, Palmyra, Qasr al-Hayr al-Sharqi (Linzer Archäologische Forschungen - Sonderheft 49). Linz, ISBN 978-3-85484-597-3

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Site of Palmyra», UNESCO
  2. ^ «IS sprengte triumfbuen i Palmyra», VG 5. oktober 2015; [«IS har ødelagt flere oldtidsminner i Palmyra»], VG 4. september 2015
  3. ^ Sommer, Michael (2014): «Palmyra» i: Reallexikon für Antike und Christentum 26, s. 846f.
  4. ^ «Ministry of Tourism – Syria». Arkivert fra originalen 3. oktober 2006. Besøkt 16. mai 2015. 
  5. ^ Andre Krønikebok 8,4_ «Han bygde opp igjen Tadmor i ørkenen og alle byene med lagerhus som han hadde bygd i Hamat.»
  6. ^ Herman & Georg Schreiber: Sjunkna städer (1956)
  7. ^ Nationalencyklopedin multimedia plus, 2000 (uppslagord Palmyra)
  8. ^ Carlquist, Gunnar, red. (1937). Svensk uppslagsbok. Bd 20. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 1214. 
  9. ^ Carlquist, Gunnar, red. (1937). Svensk uppslagsbok. Bd 20. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 1214-15. 
  10. ^ Carlquist, Gunnar, red. (1937). Svensk uppslagsbok. Bd 20. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 1215. 
  11. ^ M. Th.Houtsma, T.W.Arnold, R.Basset and R.Hartmann (1993). First Encyclopaedia of Islam: 1913-1936. s. 1021. 
  12. ^ a b c Richard Stoneman (1994). Palmyra and Its Empire: Zenobia's Revolt Against Rome. s. 7. 
  13. ^ a b c d e Richard Stoneman (1994). Palmyra and Its Empire: Zenobia's Revolt Against Rome. s. 12. 
  14. ^ a b c Diana Darke (2010). Syria. s. 257. 
  15. ^ Richard Stoneman (1994). Palmyra and Its Empire: Zenobia's Revolt Against Rome. s. 12. 
  16. ^ H. T. Bakker (1987). Iconography of Religions. s. 4. 
  17. ^ Kaizer, s. 67.
  18. ^ [«FN bekrefter: 2000 år gammelt tempel ødelagt i Palmyra»], Aftenposten 1. september 2015
  19. ^ J. Stephens Crawford (1990). The Byzantine Shops at Sardis. s. 123. 
  20. ^ Nathanael John Andrade (2009). "Imitation Greeks": Being Syrian in the Greco-Roman World (175 BCE--275 CE). s. 288. 
  21. ^ Delbert R. Hillers,Eleonora Cussini (2005). A Journey to Palmyra: Collected Essays to Remember Delbert R. Hillers. s. 55. 
  22. ^ Warwick Ball (2002). Rome in the East: The Transformation of an Empire. s. 364. 
  23. ^ Association of Yale faculty members (1837). The Quarterly Christian Spectator. Vol.9. s. 239. 
  24. ^ Michael Dumper,Bruce E. Stanley (2007). Cities of the Middle East and North Africa: A Historical Encyclopedia. s. 295. 
  25. ^ «IS sprengte oldtidstempel i Palmyra», NRK 24. august 2015

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Palmyra&oldid=24658337»