Hopp til innhold

Paradisfugler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Paradisfuglfamilien
Brudeparadisfugl, Paradisaea minor
Nomenklatur
Paradisaeidae
Vigors, 1825
Populærnavn
paradisfuglfamilien,[1]
paradisfugler
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
OverfamilieCorvoidea
Økologi
Antall arter: 41 (42)
Habitat: fuktig regnskog og sumpskog
Utbredelse: Ny-Guinea og øyene rundt, Molukkene og Nordøst-Australia
Inndelt i
  • se inndeling!

Paradisfugler eller paradisfuglfamilien (Paradisaeidae) er en familie med små til store sangfugler i ordenen spurvefugler. Hannene er kjent for sine varierte og ofte svært vakre fjærdrakter og sine energiske danseoppvisninger for hunnene under paringsleken.

Familien består av 15 slekter med tilsammen 41 (kanskje 42) arter, som omfatter minst 77 taxa.[2] Artene finnes på Ny-Guinea og øyene rundt, på Molukkene og i Nordøst-Australia. De trives i fuktig regnskog og sumpskog, fra havet og opp til over 4 000 moh.

Det er god grunn til å anta, at det fortsatt finnes flere uoppdaga arter med paradisfugler på Ny-Guinea, ei kjempestor øy som fortsatt ikke er spesielt godt utforsket. Gitt øyas proporsjoner og topografiske beskaffenhet, så er mange områder svært lite tilgjengelige for forskerne. Mange av artene har dessuten taxa som er lite forsket på. Noen av disse kan vise seg å være selvstendige arter.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Regnbueparadisfugl
(Cicinnurus respublica)

Paradisfugler blir typisk omkring 15–44 cm lange (foruten stjerten), men enkelte arter kan bli større. I så måte måler for eksempel svartsigdnebb (Epimachus fastosus) cirka 63 cm, og hele 110 cm inklusive stjerten.[3]

Artene er et tydelig resultat av både naturlig seleksjon og seksuell seleksjon. Hannene har ofte ei slående fjærdrakt med stor fargeprakt og ofte innslag av iriserende kontrastfarger (som oftest i strupe- og hoderegionen) og praktfjær uten andre formål enn å imponere hunnene, mens hunnene stort sett har mindre prakt å vise til og er ofte kamuflasjefarget. Noen hunner av monogame arter har imidlertid også sterke farger, om enn i mindre monn enn hannene. Mange arter har også evnen til på en blunk å bytte form på deler av fjærdrakten.[2]

Stjerten varierer betydelig i både utforming og lengde, i det mange hanner har praktfjær av ulik farge, lengde og form knyttet til den. Hos noen arter har også hannene lange og fargerike banner- eller strålignende praktfjær som løper ut fra bakhodet eller skuldrene. Hunnene er mye mer uanselige og mangler gjerne praktfjær, selv om mange allikevel kan ha vakre farger (også iriserende kontrastfarger). Det er imidlertid hunnene som velger sine hanner, og ikke omvendt.[2]

Nebbet er relativt kraftig og et eksempel på naturlig seleksjon. Det varierer i lengde og form etter arten. Noen arter har semilange til lange sigdformede nebb, tilpasset ernæringsbehovet gjennom millioner av år. Felles for artene er middels lange ekstremiteter med føtter utrustet med kraftige gripetær med klør (tre framoverrettede og en bakover rettet), som gjør det enkelt å vagle seg på greiner og lignende.[2]

Utbredelse og habitat

[rediger | rediger kilde]
Wallacelinjen

Paradisfugler finnes utelukkende øst for Wallacelinjen, noe som inkluderer Ny-Guinea og øyene rundt, Molukkene og Nordøst-Australia. Familien er mest tallrik på Ny-Guinea, der det finnes hele 36 arter, hvorav 34 er endemiske. Hele 18 av artene finnes innenfor grensene til Lorentz nasjonalpark.

Kun tre av artene lever på Molukkene og er endemiske der, hvorav to er paradiskråker (basale). I Australia lever det kun fire arter med paradisfugler (hvorav to er endemiske); skjellbukparadisfuglen som er utbredt i to områder langs østkysten av Queensland og New South Wales, safirparadisfuglen og trompeterparadisfuglen (som begge også finnes på Ny-Guinea) som er utbredt på den ytre halvdelen av Kapp York-halvøya i Queensland, og asurstrupeparadisfuglen som er utbredt i Palumaregnskogen langs den sørlige østkysten av Kapp York-halvøya.

Artene trives hovedsakelig i fuktig tropisk- og montan regnskog, selv om et par arter også habiterer i andre typer habitat. På Ny-Guinea er fuglene mest tallrike i høyder på 1 000–2 000 moh.[2]

Atferd

[rediger | rediger kilde]

Paradisfugler har ingen fast hekketid, men er mest vanlig i tidsrommet august–januar og minst vanlig i tidsrommet mars–juli. Hekketiden har trolig sammenheng med tilgangen på mat. Bortsett fra de energiske danseoppvisningene hannene har for hunnene under paringsleken, er svært lite kjent om disse fuglenes atferd. Ut fra det lille man vet, antar forskerne at artene er standfugler, innenfor et begrenset og permanent hjemmeområde. I lavlandet på Ny-Guinea har man observert at noen arter med paradisfugler kan ete og lete etter mat i blandede flokker av flere arter.[2]

De fleste artene eter frukt og leddyr, men noen få eter også hovedsakelig insekter eller nesten kun frukt. Noen få arter eter dessuten små virveldyr, blomster og nektar.[2]

Mange paradisfugler har en hes kråkelignende vokalisering, mens andre har varierte plystrelyder. Det er kjent at hos arter som danner monogame par, så vokaliserer både hannen og hunnen omtrent like mye, men hos polygame arter er det nesten utelukkende hannene som vokaliserer. Lyden er kraftig og bærer kanskje 1–2 km i den tette vegetasjonen.[2]

Taksonomi

[rediger | rediger kilde]

Paradisfugler som gruppe oppsto trolig for omkring 21–22 millioner år siden, da de to familiene Paradisaeidae og Corcoracidae (pottemakerfugler) skilte lag evolusjonært.[4] Paradisaeidae splittet videre i to distinkte underfamilier for omkring 18 millioner år siden; Phonygamminae (paradiskråker og manucoder) og Paradisaeinae (ekte paradisfugler).[4]

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen av paradisfugler følger HBW Alive og er i henhold til Frith et al. (2017).[2] Alle norske navn følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008),[1] med unntak for navn gitt i parentes. Disse har fortsatt ikke fått avklart sitt norske navn og må derfor kun betraktes som beskrivende uttrykk.

Treliste

Noter

[rediger | rediger kilde]

De fire artene, intercedens, magnifica, paradisea og victoriae, som tidligere var klassifisert til slekten Ptiloris, har i senere tid blitt samlet til Lophorina.[2] Dette har samlet de såkalte rifleparadisfuglene i én slekt.[5] L. intercedens ble tidligere regnet som konspesifikk med magnifica[6]. Disse regnes av og til som et artskompleks.[7]. Arten har ifølge NNKF per 12. april 2017 ikke rukket å få et norsk navn.

Lycocorax obiensis ble tidligere regnet som konspesifikk med L. pyrrhopterus, men har med bakgrunn ulike anatomisk og atferdsmessige forskjeller blitt omklassifisert som en selvstendig art.[8] Arten har ifølge NNKF per 12. april 2017 ikke rukket å få et norsk navn.

Feilklassifiseringer

[rediger | rediger kilde]

Listen under inkluderer noen arter som tidligere var klassifisert som paradisfugler, men har vist seg ikke å være det:

Kulturell betydning

[rediger | rediger kilde]
Kaurekvinne med et rikt dekorert prakthodeplagg (Vest-Papua)

Paradisfugler har hatt sterk tradisjonell betydning for urbefolkningen på Ny-Guinea og øyene rundt gjennom årtusener, både mytologisk, seremonielt og kulturelt. Dette kommer blant annet til uttrykk i de ulike urfolkenes seremonielle bekledninger og rituelle danser.[2]

Prydfjær og fuglskinn med praktfjær fra paradisfuglhanner er viktige symboler på sosial status, velstand og virilitet, som vanligvis kommer til uttrykk i mer eller mindre hemmelige seremonielle handlinger ved ulike interne ritualer og såkalte sing-sing-sammenkomster (festivaler), spesielt som utsmykning av hodeplagg og klær, men også som utsmykning på rituelle instrumenter og våpen med mer. Både kvinner og menn smykker seg, om enn kanskje ulikt.[2]

Det er også knyttet stor overtro til mange av paradisfuglene, som derfor gjerne først jaktes (tradisjonelt med blåserør eller pil og bue) etter at bestemte rituelle handlinger har blitt utført. Disse ritualene kan skje både før, under og etter jakten, og er som regel knyttet til menn.[2]

Tørkede skinn av paradisfugler (hannfugler), spesielt arter i de to slektene Cicinnurus og Paradisaea, har trolig blitt eksportert til andre øyer og fastlandet i Sørøst-Asia i omkring 5 000 år. Spanske og portugisiske sjøfarere, som bragte med seg tørkede skinn uten lemmer til Europa i 1520-åra, hevdet at disse fuglene aldri landet på fast grunn, men fløt i luften til de døde. En myte folk trodde på helt til mot slutten av 1500-tallet. Tidlig på 1600-tallet ble det imidlertid importert komplette skinn av paradisfugler til Europa, som bekreftet at fuglene, etter alt, var typiske fugler med helt normale kråkelignende føtter, om enn svært vakre fugler.[2]

Jakt på paradisfugler foregår den dag i dag, men jaktteknikkene har for manges del utviklet seg til bruke av moderne skytevåpen. Handel og bytte av paradisfuglskinn er fortsatt vanlig på Ny-Guinea, men kommersiell handel er nå forbudt. Paradisfugler har imidlertid blitt kommersielle symboler, som preger såvel flagget til Papua Ny-Guinea, som sedler og mynter, frimerker, poststempler, det nasjonale flyselskapet, kaffeposer, ølbokser, drikkeglass og mye mer. Selv riksvåpenet til Papua Ny-Guinea preges av en stilisert safranparadisfugl.[2]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Frith, C., Frith, D. & Bonan, A. (2017). Birds-of-paradise (Paradisaeidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  3. ^ Frith, C. & Frith, D. (2017). Black Sicklebill (Epimachus fastosus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona
  4. ^ a b Jønsson, K.A., P.-H. Fabre, J.D. Kennedy, B.G. Holt, M.K. Borregaard, C. Rahbek, and J. Fjeldså (2016), A supermatrix phylogeny of corvoid passerine birds (Aves: Corvides), Mol. Phylogenet. Evol. 94, 87-94.
  5. ^ Boyd III, John H. (2017-01-23 (2016-01-01)). «Taxonomy in Flux: Version 3.01c». Besøkt 12. april 2017.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  6. ^ Frith, C. & Frith, D. (2017). Magnificent Riflebird (Lophorina magnifica). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  7. ^ Denis Lepage (2017) Magnificent Riflebird: Lophorina (magnifica or intercedens) = (Lophorina magnifica) (Vieillot, 1819). Avibase. Besøkt 2017-04-12.
  8. ^ del Hoyo, J. & Collar, N. (2017). Obi Paradise-crow (Lycocorax obiensis). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  9. ^ a b Schodde, R. & Christidis, L. (2014) Relicts from Tertiary Australasia: undescribed families and subfamilies of songbirds (Passeriformes) and their zoogeographic signal. Zootaxa 3786(5): 501–522.

Andre kilder

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Paradisfugler&oldid=23917366»