Paus-samlingen

Byste av Trajan i Paus-samlingen. Utstilt i rom 1 i samlingspresentasjonen i Nasjonalmuseet

Paus-samlingen er en samling av gresk og romersk skulpturkunst som ble bygget opp av pavelig kammerherre og greve Christopher Paus, som bodde i Roma fra 1880-årene. Den består av rundt 60 skulpturer, herunder mange skulpturer av romerske kvinner og flere keiserbyster. Den var den største antikke skulptursamlingen i privateie i Nord-Europa før den i hovedsak ble donert til Nasjonalgalleriet mellom 1918 og 1929, og den er nå del av Nasjonalmuseet og delvis utstilt i samlingspresentasjonen. Samlingen var ment å danne grunnlag for «et eventuelt antikvarium i Christiania» – et museum for antikk skulptur etter forbilde av bl.a. Glyptoteket i København – og Paus ble omtalt av riksantikvar Harry Fett som «skaperen av Nasjonalgalleriets antikksamling».

Historie

Grev Christopher Paus skapte samlingen da han bodde i Roma

Deler av samlingen var utstilt i første etasje i Nasjonalgalleriet fra 1918 til 2019

Samlingen ble skapt av grev Christopher Paus (1862–1943) på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Paus var arving til Tostrup & Mathiesen, et av Norges største trelastfirmaer på 1800-tallet, og bodde delvis i Roma, delvis i København og delvis på sine gods og eiendommer i Sverige og Danmark. Han var fillenevø av Henrik Ibsen og var den eneste av Ibsens slektninger som besøkte Ibsen under årene i utlendighet, i Roma i 1884 da Paus var 21 år gammel og mens Ibsen skrev på Vildanden. Ibsen forlot Roma for godt året etter, men Paus ble boende der i over 50 år.

Kunstverkene ble hovedsakelig innkjøpt i Roma, og Paus benyttet ulike skandinaviske kunsthistorikere som konsulenter. På slutten av 1800-tallet og rundt århundreskiftet var Roma preget av stor ekspansjon og omfattende byggearbeider som avdekket mange arkeologiske funn, samtidig som mange allerede kjente oldstidsminner havnet på markedet bl.a. fordi mange italienske adelsfamilier som hadde samlet på dem ikke maktet overgangen fra føydalisme til et moderne samfunn. Det var også langt lettere å eksportere antikviteter fra Italia i denne perioden. Dette gjorde det mulig for utenlandske kunstsamlere som Paus og Carl Jacobsen å bygge opp store samlinger og føre dem hjem til Skandinavia. Paus-samlingen var delvis utstilt på Paus' gods i Sverige, Trystorps slott og på Herresta.

Samlingen ble gitt til Nasjonalgalleriet i flere omganger mellom 1918 og 1929. I brev til Kirke- og undervisningsdepartementet i forbindelse med gaven i 1918 fremgikk det at samlingen skulle danne grunnlag for «et eventuelt antikvarium i Christiania» – det vil si et museum for antikk skulptur – og skulle «opstilles som egen avdeling i Kunstmuseet eller hvor Departementet måtte finne det formålstjenlig». Paus ble omtalt av riksantikvar Harry Fett som «skaperen av Nasjonalgalleriets antikksamling». Samlet mottok Nasjonalgalleriet minst 60 gjenstander; samlingen utgjør det største bidraget til antikksamlingen. Glyptoteket i København ønsket å sikre seg samlingen, men Paus valgte å gi den til Nasjonalgalleriet i Christiania. Om samlingen het det at

«en rekke av de verker han sikret seg er av meget høg kvalitet og karakteristiske for den epoke de representerer. Det ble i 1927 utgitt en katalog over Nasjonalgalleriets antikksamling ved professor S. Eitrem, hvor hvert enkelt av samlingens verker er gjennomgått og omtalt i detaljer. I første rekke framheves det 'fortrinlige portretthode av kong Ptolemaios av Mauretania, som ble identifisert av den danske kunsthistoriker dr. Fr. Poulsen. Ptolemaios var konge i Mauretania (det nuværende Marokko) i årene 23–40 av vår tidsregning. Sistnevnte år ble han invitert til Roma av keiser Caligula som lot kongen snikmyrde fordi han hadde tiltrukket seg alle tilskuernes oppmerksomhet da han iført en prektig purpurkappe trådte inn i Cirkus sammen med keiseren, forteller den romerske journalist (og historiker) Suetonius. Andre av Paus-samlingens skatter er hodet av keiser Galba som i en alder av 73 år ble Neros etterfølger gjennom 7 begivenhetsrike måneder. Av Trajan finnes et majestetisk hode som skiller seg litt fra de vanlige Trajan-portretter som gir ansiktet et mer kraftfylt preg. Utmerket bevart er hodet av Marc Aurels medkeiser Lucius Verus som er et godt eksempel på Antoninertidens raffinerte portrettkunst. Keiseren er skjegget og har en mektig hårfylde som er frisert på den mest kunstferdige måte. Han var så omhyggelig med sitt blonde hår, forteller historieskriveren Capitolinus – at han endog strødde gullstøv i det for å fremheve den gylne glansen. Han liknet ikke sin betydelige medkeiser Marc Aurel, som var en veldig levemann – 'en Nero nummer to, men uten Neros grusomhet og latterlige sider'. Blant Paus-skulpturene finnes forøvrig en rekke betydningsfulle portretthoder, særlig av romerske kvinner, videre enkelte hermer, statuetter, terrakottarelieffer, bronsefigurer brukt som votivgaver, urner og en askekiste av marmor. Nesten alle kunstverker stammer fra de to første århundrer av vår tidsregning. En del av dem hører til den nøkterne romerske skole i republikkens tid, andre bevarer tradisjonen fra den aleksandrinske periode som var siste utløper av den klassiske greske billedhoggerkunst».

Samson Eitrem skrev en begeistret artikkel om gaven i Aftenposten i 1919 og en katalog over samlingen i 1927.

Bysten av Trajan ble gitt til Nasjonalgalleriet i 1923 og var det første originale romerske keiserportrettet i norsk eie. Samson Eitrem skrev at «den supplerer paa en utmerket maate de portrætter, som Paus-samlingen før eier, byster som for den altoverveiende del hører til ældste keisertid».

Deler av samlingen var utstilt i første etasje i Nasjonalgalleriet fra 1918 til 2019. Fra åpningen av det nye Nasjonalmuseet er fem av verkene utstilt i rom 1 i samlingspresentasjonen i første etasje.

Noen objekter fra samlingen ble også overtatt av andre museer, herunder Ny Carlsberg Glyptotek.