Richard A. Passman
| Richard A. Passman | |||
|---|---|---|---|
| Født | 30. juni 1925[1] Cedarhurst[1] | ||
| Død | 1. apr. 2020[1][2][3] (94 år) Holy Cross Hospital[2] | ||
| Beskjeftigelse | Luftfartsingeniør, sakprosaforfatter | ||
| Utdannet ved | University of Michigan (–1947) (akademisk grad: mastergrad, studieretning: aeronautikk)[1] University of Michigan (–1946) (akademisk grad: bachelorgrad, studieretning: matematikk)[1] University of Michigan (–1944) (akademisk grad: Bachelor of Science, studieretning: aeronautikk)[1] | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Arbeidssted | Bell Aircraft Corporation[1] General Electric (1957–)[2][1] Energidepartementet[2] | ||
Richard A. Passman (1925–2020) var en amerikansk luft- og romfartsingeniør som arbeidet med blant annet overlydsfly, interkontinentale ballistiske missiler og satellitter.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Richard Passman var sønn av Matthew og Ethel Passman. Faren var deleier i et forsikringsselskap.
Passman studerte ved University of Michigan. Der tok han en bachelorgrad i flyingeniørvesen, og i 1946 nok en bachelorgrad i matematikk. I 1947 fikk han mastergradseksamen som flyingeniør.[trenger referanse]
Karriere
[rediger | rediger kilde]Han begynte sin yrkeskarriere hos Bell Aircraft. Her var han med på utviklingen av overlydsflyene Bell X-1 og Bell X-2, det første flyet som brøt barrieren Mach-3. Deretter var han sentral i utviklingen av spionflyet Bell X-16, som imidlertid i praksis aldri ble tatt i bruk, ettersom Pentagon bestemte seg for det konkurrerende produktet, Lockheed U-2.[trenger referanse] Han arbeidet også på Corona, en type spionsatellitter som holdt USA informert om sovjetisk atomkraft.[4]
I 1957 gikk han over til General Electric, der han befattet seg med romfartsproblemer, særlig vedrørende varmeutviklingen når en romfarkost kommer tilbake til jordatmosfæren. Det meste av det han foretok seg var underlagt taushetsklausuler.[trenger referanse] Til tross for hemmeligholdelsen menes det at Passman var viktig innen utviklingen av USAs første spionsatellitter.[trenger referanse] Han utviklet også varmeskjold for interkontinentale raketter.
Han ble general manager for General Electrics romfartsaktiviteter.
Som pensjonist forfattet han sammen med John D. Anderson boken X-15: The World's Fastest Rocket Plane and the Pilots Who Ushered in the Space Age, som utkom i 2014.[5]
Passman bodde på sine eldre dager med sin hustru i Florida. Etter utbruddet av covid-19-pandemien ble han overtalt av sin sønn til å flytte til et aldershjem i Silver Spring nord for Washington DC.[trenger referanse] Kort etter flyttingen dit den 15. mars 2020 måtte dette aldershjemmet stenges på grunn av covid-19-tilfellene der. Den 11. april døde Passman av komplikasjoner forårsaket av covid-19.[trenger referanse]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e f g h The New York Times, John Schwartz, «Richard Passman, Space-Age Engineer Who Kept His Secrets, Dies at 94», verkets språk engelsk, utgitt 16. april 2020, besøkt 20. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Joe Juliano, «Richard Passman, 94, was a pioneer in the aerospace industry», publisert i The Philadelphia Inquirer, verkets språk engelsk, utgitt 5. mai 2020, besøkt 17. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ U.S. deaths near 100,000, an incalculable loss, besøkt 27. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Richard Passman: Aerospace engineer was known as a 'Renaissance man'». Newsday (på engelsk). Besøkt 20. april 2020.
- ^ Jeff Foust, Review: X-15, The Space Review 10. februar 2014.