Seneca den yngre
| Seneca den yngre | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 0-årene f.Kr. Corduba | ||
| Død | 12. apr. 65 Roma | ||
| Beskjeftigelse | Dramatiker, lyriker, filosof, aforismeforfatter, statsmann, politiker, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Pompeia Paulina | ||
| Far | Seneca den eldre[1] | ||
| Mor | Helvia Antonia | ||
| Søsken | Lucius Junius Gallio Annaeanus Marcus Annaeus Mela | ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
| Påvirket av | Publilius Syrus, Attalus, Evripides | ||
Lucius Annaeus Seneca (Seneca den yngre) (ca. 4 fvt.–65) var en romersk dramatiker, og i et verk humorist, filosof og politiker, sønn av Seneca den eldre og yngre bror av Junius Gallio som henla jødenes anklager mot apostelen Paulus (Apostelgjerningene 18:12–17).[2] Seneca var i 14 år lærer for keiser Nero som tvang ham til å ta sitt liv da keiseren mistenkte ham for å være med i Pisos sammensvergelse for å myrde keiseren. Det er mulig at Seneca var uskyldig mistenkt.[3]
Liv
[rediger | rediger kilde]Som ung studerte Seneca filosofi og retorikk, og tjente som embetsmann ved Caligulas hoff. Under keiser Claudius ble han derimot forvist til Korsika, hvor han oppholdt seg i åtte år. I 49 ble han hjemkalt til Roma og tildelt både konsulembete og oppfostringen av Claudius' søstersønn Nero. Her demonstrerte Seneca stor avstand mellom liv og lære; i sine brev er han som stoiker den store moralist som preker for ubestikkelighet og human behandling av trellene, men som privatperson smigret han samfunnstoppene grovt, tok imot offentlige midler fra Nero og la seg opp en stor formue. Han forsøkte å holde seg inne med Nero ved hjelp av satiren Spillet om Claudius' død som gjorde narr av den nettopp avdøde keiseren som det romerske senat hadde erklært guddommelig. I stykket lar Seneca keiser Claudius ankomme Olympen for å innta sin plass i gudenes rekker, men de avviser ham straks.[4]
Seneca og pretorianergardens prefekt Sextus Afranius Burrus[5] var keiser Neros nærmeste rådgivere, og kanskje å takke for den moderasjon som preget de første fem årene han satt ved makten. Men gradvis ble Nero misunnelig på Senecas rikdom og skal ha prøvd å få ham forgiftet.[6] Nero kom også i sterk opposisjon til sin mor Agrippina den yngre. Et nytt skrekkvelde utviklet seg da han beordret henne drept, noe Seneca i strid med sin egen morallære forsvarte. Men Seneca hadde lært i årene under Caligulas terror, trakk seg mest mulig tilbake og viet seg sitt forfatterskap. Hans skrift Om mildhet, tilegnet Nero som da var blitt keiser, fikk motsatt virkning av det han hadde håpet på, og Nero sendte ham ordre om å begå selvmord.[7] Seneca fulgte den tradisjonelle fremgangsmåten med å åpne arteriene for å blø i hjel. Ifølge Cassius Dio åpnet han også arteriene på sin kone Pompeia Paulina, men hun overlevde, og Seneca selv sørget for å få sine verker sendt til folk han stolte på, så soldatene til sist skal ha fremskyndet hans død.[8] Cassius oppgir at Seneca hadde samlet seg en formue på 300 millioner sestertier, og selv om han kritiserte luksus hos andre, skulle han ha skaffet seg 500 helt like serveringsbord av sitrustre med ben av elfenben. I tillegg beriket han seg ifølge Cassius også på et fordelaktig ekteskap, skjønt han foretrakk gutter, «en praksis han også lærte Nero».[9]
Tacitus som hadde republikanske sympatier, skrev en beretning om selvmordet der Nero ønsket at Senecas enke skulle overleve, så hennes sår ble angivelig forbundet. Hos Tacitus får Senecas alder og overvekt skylden for at han blør så sakte at han angivelig velger å ta et varmt bad, der han dusjer vann på sine slaver med ordene: «Slik skjenker jeg Jupiter et drikkoffer.» I denne versjonen er det vanndampen som tar hans liv.[10]
.JPG)
Verker
[rediger | rediger kilde]Verker tilskrevet Seneca omfatter et dusin filosofiske essays, 124 brev om moralske emner, ni tragedier, en satire og et essay om meteorologiske emner. En av de tragedier som er blitt tilskrevet ham, Octavia, er forsøksvis tilskrevet en annen forfatter, og hans forfatterskap til Herkules på Oeta har blitt betvilt.
Seneca benyttet en poengtert retorisk stil. Hans skrifter var innenfor de tradisjonelle temaene til stoisk filosofi; universet er styrt for det beste av et rasjonell forsyn; tilfredshet oppnås best ved et enkelt, uforstyrret liv i harmoni med naturen og pliktfølelse overfor staten; menneskelig lidelse må godtas og kan ha en nytteeffekt på sjelen; studier og lærdom er viktig. Han beskrev praktiske skritt leseren kunne ta i møte med livets problemer. Særlig vektla han viktigheten av å konfrontere sin egen dødelighet. Mange av hans brev diskuterer hvordan man best aksepterer og nærmer seg døden.
Senecas tragedier
[rediger | rediger kilde]Ni tragedier er bevart og tilskrevet Seneca, men ikke alle er forfattet av ham. Man vet ikke engang når de ble skrevet. Halvparten av hans dramaer er basert på verker av Euripides. Den gang var horror populært, med gjenferd og trolldom som faste innslag. I Hercules furens («Den rasende Herkules») dreper den sinnsforvirrede hovedpersonen kone og barn. Medea slår sine barn i hjel, og Atrevs lurer sin bror Thyestes til å spise av sine egne barns lik. Dette var motiver som ble populære igjen i renessansen, og elisabethansk teater imiterte Seneca i mye. Men på hans tid ble ikke stykkene oppført på scenen, bare opplest.[11]
Dette er blitt betvilt, og det er mulig det ble satt opp faktiske forestillinger,[12] men ingenting sikkert kan sies om dette. Datering av tragediene er i mangel av antikke referanser også problematisk. En relativ kronologi er foreslått på metriske grunnlag, men forskere er delt i spørsmålet. Det er ufattelig om stykkene ble skrevet i løpet av ett og samme år. De kan ikke alle være basert på greske tragedier, de er i fem akter og skiller seg på mange vis fra de attiske dramaer. De er påvirket av Euripides, men også av romerske diktere som Vergil og Ovid.
Senecas stykker ble mye lest ved middelalderens og renessansens universiteter, og påvirket i stor grad datidens tragiske drama i det elisabethanske England (William Shakespeare m.fl.), Frankrike (Pierre Corneille og Racine) og i Nederland (Joost van den Vondel). Seneca regnes som kilde og inspirasjon til «hevntragedien», en genre som begynte med Thomas Kyds Den spanske tragedie[13] og fortsatte godt inn i Englands jakobinske tid.
- Tragedier
- Hercules Furens («Herkules' galskap»)
- Troades («Trojanske kvinner»)
- Phoenissae («Fønikiske kvinner»)
- Phaedra («Fædra»)
- Thyestes
- Hercules Oetaeus («Herkules på Oeta»): tvilsomt om Seneca skrev dette stykket
- Octavia: minner sterkt om Senecas stil, men ble antagelig skrevet av en annen med god kunnskap om Senecas stykker og filosofiske verker, antagelig gjort en kort tid etter hans død, kanskje på 70-tallet.
- Agamemnon
- Oedipus («Ødipus»)
- Medea
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Seneca[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Junius Gallio | Proconsul, Roman Governor & Apostle Paul | Britannica». www.britannica.com (på engelsk). Besøkt 14. mai 2024.
- ^ Fitch, John (2008): Seneca. Oxford University Press, USA. ISBN 9780199282081. s. 32.
- ^ Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 84), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6
- ^ «Sextus Afranius Burrus». www.thelatinlibrary.com. Besøkt 14. mai 2024.
- ^ Librarian, Archive (21. mai 2015). «TACITUS(c. 55-c.117)from The Annals: The Death of Seneca». The Ethics of Suicide Digital Archive (på engelsk). Besøkt 14. mai 2024.
- ^ Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 84)
- ^ «Cassius Dio — Epitome of Book 62». penelope.uchicago.edu. Besøkt 14. mai 2024.
- ^ «Cassius Dio — Epitome of Book 61». penelope.uchicago.edu. Besøkt 14. mai 2024.
- ^ Librarian, Archive (21. mai 2015). «TACITUS(c. 55-c.117)from The Annals: The Death of Seneca». The Ethics of Suicide Digital Archive (på engelsk). Besøkt 14. mai 2024.
- ^ Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 85)
- ^ Harrison, George W.M. (red.) (2000): Seneca in performance, London: Duckworth
- ^ «Revenge tragedy | Bloodshed, Retribution, Vengeance | Britannica». www.britannica.com (på engelsk). Besøkt 14. mai 2024.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Cunnally, John (juni 1986): «Nero, Seneca, and the Medallist of the Roman Emperors» i: Art Bulletin, 68 (2), s. 314–317
- Motto, Anna Lydia (mars 1966): «Seneca on Trial: The Case of the Opulent Stoic» i: The Classical Journal, 61 (6), s. 254–258
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]
- (en) Lucius Annaeus Seneca – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Lucius Annaeus Seneca – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Seneca den yngre på Internet Movie Database
- Originale tekster av Senecas verker hos Latin Library