Snømus

Snømus
	Nomenklatur
	Mustela nivalis; Linnaeus, 1766
	Synonymi
	Putorius nivalis
	Populærnavn
	snømus; (vanlig vesel, musevesel, vesel m.m.)
	Klassifikasjon
Rike	Dyr
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Pattedyr
Orden	Rovdyr
Familie	Mårdyrfamilien
Underfamilie	Mustelinae
	Miljøvern
	IUCNs rødliste:
	ver 3.1 LC — Livskraftig
	Norsk rødliste:
	LC — Livskraftig; Artsdatabanken (2021)
	Økologi
Habitat:	terrestrisk
Utbredelse:
	Snømusas utbredelse på den nordlige halvkule

Snømus (Mustela nivalis) er verdens minste rovpattedyr og tilhører slekten Mustela i mårfamilien. Arten er nært beslektet med ilder og røyskatt, som den også ligner mye på. Faktisk ble snømus og røyskatt lenge regnet som samme art. På våre breddegrader er sommerpelsen rødlig nøttebrun med tilnærmet hvit bukside, mens vinterpelsen er helhvit. Utfarging varierer imidlertid med typen.

Beskrivelse

Biologi

Mellomeuropeisk snømus
(*M. n. vulgaris*)

Snømusa er et typisk mårdyr, med en langstrakt, slank kropp og svært korte lemmer. Mange tar feil av snømus og røyskattunger, da de ytre karaktertrekkene er svært like. Den beste måten å skille de to artene på er å se på halen. Halen til snømusa er mye kortere enn hos røyskatten, og den mangler dessuten svart dusk på haletippen.

Pelsen hos snømus varierer i utfarging, avhengig av underart. Den kan imidlertid deles inn i to hovedtyper, kalt nivalis-typen og vulgaris-typen. Den såkalte nivalis-typen dominerer cirka 80 prosent av bestandene, mens altså vulgaris-typen dominerer cirka 20 prosent.^[4] Den mest karakteristiske forskjellen mellom dem er skillet mellom ryggfargen og bukfargen på sommerpelsen. Hos nivalis-typen er dette skillet skarpt som en strek, mens hos vulgaris-typen er skillet mer ruglet. Begge typene har imidlertid et tydelig kontrastskille mellom ryggfargen og bukfargen, men hos underarter av vulgaris-typen kan ryggfargen også opptre som et flekkmønsteret innslag på buksiden av dyret.^[4] Likeledes kan bukfargen trekke lenger opp langs flankene på dyret.^[4] Hos nivalis-typen dekker gjerne ryggfargen flankene og utgjør omkring 2/3–3/4 av pigmenteringen.

Snømus som lever i nordområdene blir hvite om vinteren, men flere underarter av såkalt vulgaris-type beholder gjerne den brune sommerdrakten hele året. Vinterpelsen anlegges normalt i oktober-desember og varer til april-mai.

Snømus motbeviser at Bergmanns regel alltid gjelder; arten blir nemlig fysisk mindre til lenger nord den lever. Snømusa har tydelig kjønnspreg, i det hannen ofte er mye større enn hunnen. Også skallen er større i forhold til totalstørrelsen hos hanner, spesielt hos storvokste typer.

Voksne hanner kan bli 12–40 cm lange^[4], men det normalt i Norge er 19–23 cm for hanner og 17–18 cm hunner. Halen utgjør cirka typisk 15–35 prosent av kroppslengden,^[4] men dette varierer mye mellom typene. For den norske typen utgjør halen typisk 17–20 prosent av kroppslengden.^[4] Arten veier henholdsvis 40–100 og 20–40 gram, men fysisk mindre individer er registrert. I Sør-Sverige er gjennomsnittsvekten målt til henholdsvis 100 og 45 gram. En undersøkelse av 22 hunner og 46 hanner i Danmark viste en variasjonen i vekten på henholdsvis 54–131 og 39–73 og gram (i snitt henholdsvis 85,5 og 50,7 gram). Undersøkelser fra Sverige viser at snømus i den nordlige delen av utbredelsesområdet har mindre kjønnsforskjeller enn lenger sør, og dyra er dessuten fysisk mindre.

Underarter

Snømus er beskrevet med en rekke (minst 19) underarter og varianter, men det hersker stor uenighet om de fleste. Nominatformen (M. n. nivalis) har sitt terra typica i Västerbotten i Sverige. Den nordamerikanske populasjonen blir dessuten av og til regnet som en selvstendig art (Mustela rixosa).^[5] Noen velger å dele snømusa inn etter størrelsen (herunder også lengden på halen) og utbredelsen.^[6]

Små snømus har typisk kort hale, mindre skalle og pels som blir hvit i vinterhalvåret. Typen finnes i Skandinavia, Finland, Russland med Sibir, Mongolia, Kina, Japan og Nord-Amerika.
Mellomstore snømus har typisk moderat lang hale og utgjør et slags mellomledd mellom små og store snømus. Den finnes i sørlige deler av europeisk Russland, på Krim og i Nord-Kaukasia, i det vestre Kasakhstan og det sørlige Ural, og i fjellstrøk i Sentral-Asia.
Store snømus har typisk lang hale, store skaller og lysere pels. Pelsen blir ikke helhvit i vinterhalvåret, men kan bli noe lysere noen steder. De finnes i Transkaukasia og fra det vestre Kasakhstan til Dzungaria, samt i ørkenområder i Midtøsten og det vestre Nord-Afrika.

Problemet med overstående inndeling er at ikke alle varianter og underarter naturlig faller inn. I så måte ble det i 2010 publisert et nytt funn av snømus i de sentrale fjellområdene av Taiwan. Tatt i betrakting overstående inndeling ville det vært naturlig å plassere denne blant små snømus geografisk, men den nyoppdaga varianten har blant annet lenger hale og flere andre betydelig anatomiske avvik.^[7] Den er ikke tatt med i framstillingen av beskrevne underarter nedenfor, men er av nivalis*type.

De 19 underartene nedenfor er i henhold til A.V. Abramov & G.F. Baryshnikov, 2000.^[4] Størrelsene i parentes er snittstørrelser, men for noen av typene er grunnlaget svakt. For minst ett av tilfellene kun en spesimen (M. n. tonkinensis).

M. n. nivalis, småvokst (17,8 cm) og korthalet, Skandinavia unntatt Sør-Sverige og østover gjennom Russland og Sibir (unntatt det nordøstre Sibir), det nordre og østre Kasakhstan, Mongolia, Sakhalin, Kurilene og Hokkaido
M. n. pygmaea, småvokst (16,0 cm) og korthalet, det nordøstre Sibir inkludert Kamtsjatkahalvøya
M. n. rixosa, mellomstor (19,42 cm) og korthalet, det meste av Canada og Montana, Nord-Dakota og Minnesota i USA
M. n. eskimo, mellomstor (21,2 cm) og korthalet, Alaska i USA og Yukon i Canada
M. n. campestris, mellomstor til storvokst (23,1 cm) og korthalet, Sør-Dakota, Nebraska og Iowa i USA
M. n. allegheniensis, mellomstor (19,7) og korthalet, Wisconsin og det nordlige Illinois og Indiana, Michigan, Ohio og Pennsylvania i USA
M. n. vulgaris, mellomstor (20,7 cm, men varierer mye) og korthalet, Sør-Sverige, Storbritannia, det vestlige og sentrale Europa, Balkanhalvøya (unntatt Hellas), Krimhalvøya og østover, men østgrensen er ikke avklart
M. n. rossica, mellomstor (18,9 cm) og korthalet, sentrale og sørlige deler av europeisk Russland, Ukraina, Belarus, det nordlige Moldova. Østover trolig til Ural
M. n. caucasica, mellomstor (21,6 cm) og langhalet, Kaukasus og Lilleasia
M. n. pallida, småvokst til mellomstor (19,9 cm) og ganske langhalet, Tian-Shan og Pamir til Altajfjellene
M. n. russelliana, småvokst (13,8 cm, hann) og ganske langhalet, fjellene i Sichuan i Kina
M. n. mosanensis, mellomstor til storvokst (22,5–25 cm) og korthalet, Koreahalvøya
M. n. namiyei, småvokst (16,3 cm) og korthalet, det nordlige Honshu i Japan
M. n. tonkinensis, mellomstor (20 cm) og langhalet, Nord-Vietnam
M. n. numidica, storvokst (30 cm) og langhalet, Marokko, Algerie, Tunisia, Sør-Spania, Sicilia, Hellas, Korsika, Kreta
M. n. boccamela, storvokst (27 cm) og langhalet, nordområdene på Den iberiske halvøy, Balearene, Sør-Frankrike, Italia med Sardinia, og trolig Malta
M. n. heptneri, mellomstor til storvokst (23,3 cm) og langhalet, Iran, Afghanistan, Turkmenistan, Usbekistan, Western Tadsjikistan, det sørlige Kasakhstan (opp til elva Emba)
M. n. stoliczkana, storvokst (28 cm) og langhalet, Vest-Kina (Gobi)
M. n. subpalmata, storvokst 38 cm) og langhalet, Egypt (trolig kun Nedre Egypt)

Egyptisk vesel (M. n. subpalmata) blir av noen regnet som en egen art (Mustela subpalmata), blant annet basert på forskjeller i kraniometriske målinger.^[4]^[8] Også i IUCNs rødliste står den oppført som en egen art.^[9] Dette er imidlertid fortsatt omdiskutert. Typen skiller seg imidlertid ut gjennom å være spesielt storvokst. Kroppslengden måler 280–403 mm og halen utgjør cirka 30 prosent av kroppslengden. Typen er nært knyttet til menneskelige husholdninger og jordbruksarealer i den grøderike Nildalen.

Utbredelse

Generell utbredelse

Snømusa har en sirkumpolar utbredelse og finnes i Nord-Amerika fra cirka 40°N og nordover til de høyarktiske områdene, i Europa (unntatt Island og Irland) fra nordområdene og sør til Middelhavet, der den også er innført til noen av øyene, i Nord-Afrika (noe som inkluderer store deler av Marokko og nordområdene i Algerie, Tunisia og det aller nordligste Egypt), og store deler av Asia nord for Himalaya. Arten er også introdusert til New Zealand.

Skandinavia

I Norge finnes trolig kun nominatformen M. n. nivalis. I Sverige har man identifisert to underarter; M. n. nivalis i Midt- og Nord-Sverige, og M. n. vulgaris i Sør-Sverige, trolig nord til Värmland. Hybridisering mellom disse er påvist i Midt-Sverige og kan også eksistere i Norge. M. n. vulgaris finnes dessuten i Danmark.

Norge

Snømus har vært kjent i Norge så langt tilbake som det finnes historiske, skrevne kilder, og den synes å ha hatt en relativt bred utbredelse; fra kyst til høyfjell, men arten har manglet på enkelte øyer langs kysten. Tidligere var det ikke vanlig å skille mellom røyskatt og snømus. I boka Dyrerigets Naturhistorie fra 1863 nevner derfor Siebke bare røyskatt. Helland sier imidlertid i 1911 at:

...lekatten eller snemusen (Putorius nivalis) er sjeldnere enn røyskatten og forekommer især i fjeldtrakterne i landets indre og på vidderne.
Helland , 1911

.

Det foreligger ingen opplysninger som tilsier at snømusa har endret sin utbredelse her til lands i løpet av de siste 20-30 årene.^{[trenger referanse]} Bestanden av snømus varierer fra år til år, og det er vanskelig å si noe konkret om totalbestanden, annet enn at den er tallrik og reproduserende. Derfor står arten oppført som livskraftig på Norsk rødliste for arter.

Habitat

Generelt

Snømus habiterer en rekke ulike habitat, som alpine og subalpine fjellområder og tundra, boreale skogområder, stepper og stenete ørkenstrøk med mer. Flere av underartene trives utmerket også under tildels snørike forhold.

Skandinavia

Selv om en kan finne snømus over hele Skandinavia, synes den å være mindre vanlig i kystområder sammenlignet med fjellregionene. Vanligst er den i lavalpine områder og boreal bjørkeskog, særlig i tilknytning til beiteområder, der tilgangen på små byttedyr er nokså stabil, også i bunnår, da smågnagerbestandene er beskjedne. Snømusa er ofte å finne i forbindelse med steinur og steingjerder og under låver, fjøs og seterbygninger, der de kan smette ut og inn fra grunnmurer som er gjort av naturstein. Utenom yngeltiden synes ikke snømusa å ha spesielle oppholdssteder. Artens tilstedeværelse synes snarere å være avhengig av tilgangen på byttedyr.

Atferd

Snømus blir kjønnsmodne i 3-4 måneders alderen, og arten parer seg om våren. Hunnene går drektige cirka 40 dager før ungene kommer til. Det er regionale forskjeller, men det antas at snømus kan forplante seg til ulike tider på året, også om vinteren ved god næringstilgang. Denne antagelsen styrkes av at det er funnet unger til forskjellige på tider om sommeren, og det er funnet ungdyr om vinteren.

Snømusa plasserer typisk bolet i et naturlig hulrom, som regel i ei ur, under et gulv eller i en gammel musegang eller lignende. Normal kullstørrelse er 4-6 unger, men kull på inntil 12 unger er registrert. To kull kan også forekomme. Ungene blir avvent etter cirka 5 uker.

Snømus er territorial (i Storbritannia i snitt i cirka 7 måneder i løpet av ett år) i forplantningsperioden. Hannens territorium kan utgjøre 2-8 ha. Hunnene klarer seg med et mindre område, ned mot ett ha innenfor hannens territorium, men størrelsen avhenger i stor grad av mattilgangen. Utenom forplantningstiden er ikke snømus territorial.

Kommunikasjon

Dyrene kommuniserer i første rekke ved duftmarkeringer ved å bruke både urin og ekskrementer, og ved å gni kroppen og analåpningen mot gjenstander i terrenget. Når de er i nærheten av hverandre kan de også benytte lydsignaler.

Ernæring

Snømusa er en smågnagerspesialist, og eksperimenter har vist at snømus har en type II funksjonell respons. Snømusa er i stand til å forfølge musene i trange ganger og dreper byttet effektivt med et bitt i hodet. Det er vist at snømus er en overskuddsdreper, dvs. at den i perioder dreper mer enn den er i stand til å spise. Undersøkelser i Polen viste at overskuddsdreping stort sett fant sted når dagtemperaturen lå mellom 5 °C og –5 °C. Tilstedeværelsen av snømus har også vist seg å kunne påvirke formeringsmønsteret hos smågnagere som klatremus og gråsidemus slik at reproduksjonen undertrykkes, og at svingningene i bestanden av arter som markmus drives av predasjonen fra snømus. Undersøkelser i Polen har vist at snømus er mest aktiv på formiddagen og holder seg i ro om natta, men aktivitetsmønsteret endret seg en del med årstiden.

Referanser

^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 5. mars 2022. Besøkt 5. mars 2022.
^ Eldegard K, Syvertsen PO, Bjørge A, Kovacs K, Støen O-G og van der Kooij J (24. november 2021). «Pattedyr. Vurdering av snømus Mustela nivalis som LC for Norge». Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 30. mars 2023.
^ Tikhonov, A., Cavallini, P., Maran, T., Kranz, A., Herrero, J., Giannatos, G., Stubbe, M., Conroy, J., Kryštufek, B., Abramov, A., Wozencraft, C., Reid, F. & McDonald, R. 2008. Mustela nivalis. The IUCN Red List of Threatened Species. Version 2014.2. besøkt 2014-08-23
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h Abramov, A.V. & Baryshnikov, G.F. 2000. Geographic variation and intraspecifictaxonomy of weasel Mustela nivalis (Carnivora, Mustelidae). Zoosystematica Rossica, 8 (2), 1999: 365-402. Besøkt 2014-08-23
^ Wozencraft, W. C. 2005. Order Carnivora. In (D. E. Wilson and D. M. Reeder, eds.) Mammal Species of the World: A Taxonomic and Geographic Reference, 3rd ed., Vol. 1, pp. 532–628. Johns Hopkins University Press, Baltimore.
^ Heptner, V. G.; Sludskii, A. A. (2002). Mammals of the Soviet Union. Vol. II, part 1b, Carnivores (Mustelidae and Procyonidae). Washington, D.C. : Smithsonian Institution Libraries and National Science Foundation. ISBN 90-04-08876-8.
^ Liang-Kong Lin, Masaharu Motokawa, and Masashi Harada. 2010. A New Subspecies of the Least Weasel Mustela nivalis (Mammalia, Carnivora) from Taiwan. Mammal Study 35(3):191-200. Mammal Society of Japan. Besøkt 2014-08-23
^ Zyll de Jong, C.G. van. 1992. A morphometricanalysis of cranial variation in Holarctic weasels (Mustela nivalis). Z. Säugetierk.,57: 77-93.
^ McDonald, R. & Hoffmann, M. 2008. Mustela subpalmata. The IUCN Red List of Threatened Species. Version 2014.2. Besøkt 2014-08-23

Kilder

Norsk institutt for naturforskning – NINA ved snømusforsker Kjetil Bevanger.

Eksterne lenker

(en) snømus i Encyclopedia of Life
(en) snømus i Global Biodiversity Information Facility
(no) snømus hos Artsdatabanken
(sv) snømus hos Dyntaxa
(en) snømus hos Fauna Europaea
(en) snømus hos Fossilworks
(en) snømus hos ITIS
(en) snømus hos NCBI
(en) Kategori:Mustela nivalis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Mustela nivalis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Mustela nivalis – detaljert informasjon på Wikispecies

[adb_taxon_48083-1] «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 5. mars 2022. Besøkt 5. mars 2022.

[adb_rano-2] Eldegard K, Syvertsen PO, Bjørge A, Kovacs K, Støen O-G og van der Kooij J (24. november 2021). «Pattedyr. Vurdering av snømus Mustela nivalis som LC for Norge». Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 30. mars 2023.

[Tikhonov&Al2008-3] Tikhonov, A., Cavallini, P., Maran, T., Kranz, A., Herrero, J., Giannatos, G., Stubbe, M., Conroy, J., Kryštufek, B., Abramov, A., Wozencraft, C., Reid, F. & McDonald, R. 2008. Mustela nivalis. The IUCN Red List of Threatened Species. Version 2014.2. besøkt 2014-08-23

[Abramov&Al2000-4] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h Abramov, A.V. & Baryshnikov, G.F. 2000. Geographic variation and intraspecifictaxonomy of weasel Mustela nivalis (Carnivora, Mustelidae). Zoosystematica Rossica, 8 (2), 1999: 365-402. Besøkt 2014-08-23

[5] Wozencraft, W. C. 2005. Order Carnivora. In (D. E. Wilson and D. M. Reeder, eds.) Mammal Species of the World: A Taxonomic and Geographic Reference, 3rd ed., Vol. 1, pp. 532–628. Johns Hopkins University Press, Baltimore.

[6] Heptner, V. G.; Sludskii, A. A. (2002). Mammals of the Soviet Union. Vol. II, part 1b, Carnivores (Mustelidae and Procyonidae). Washington, D.C. : Smithsonian Institution Libraries and National Science Foundation. ISBN 90-04-08876-8.

[7] Liang-Kong Lin, Masaharu Motokawa, and Masashi Harada. 2010. A New Subspecies of the Least Weasel Mustela nivalis (Mammalia, Carnivora) from Taiwan. Mammal Study 35(3):191-200. Mammal Society of Japan. Besøkt 2014-08-23

[8] Zyll de Jong, C.G. van. 1992. A morphometricanalysis of cranial variation in Holarctic weasels (Mustela nivalis). Z. Säugetierk.,57: 77-93.

[9] McDonald, R. & Hoffmann, M. 2008. Mustela subpalmata. The IUCN Red List of Threatened Species. Version 2014.2. Besøkt 2014-08-23

[1]

[3]

[2]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]