Hopp til innhold

Songun

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Songun
Chosŏn'gŭl선군정치
Hanja先軍政治
McCune-ReischauerSeon(-)gun jeongchi
Revidert romaniseringSŏn'gun chŏngch'i

Sŏn'gun, som oftest stavet songun, betyr «militæret først» og er en politisk doktrine i Nord-Korea der Den koreanske folkearméen prioriteres foran alt annet. «Militæret først» betyr at hæren ikke bare opptrer som et eget politisk system i staten, men også at den har sin egen økonomi.

Songun opphøyer folkearméen i Nord-Korea til den viktigste blant landets myndighetsorgan. Politikken er retningsgivende for både innenriks- og utenrikspolitikk.[1] Politikken fungerer som et rammeverk for regjeringen og gjør militæret til den suverene maktbase i landet. Landets regjering sørger for at folkearméen sikres førsteprioritet i alle økonomiske disposisjoner, og gjør prioriteringen til en modell for det øvrige samfunnet.[2] Songun er også bakgrunnen for den politiske endringen som har funnet sted i landet siden 1994 som har understreket militærets stadig viktigere posisjon.

Historie

[rediger | rediger kilde]
Våpen
Nord-Korea
En artikkel i serien
Politikk i Nord-Korea

Songun ble først innført som offisiell politikk etter Kim Il-sung's død i 1994. I 1995 ble politikken introdusert som en «revolusjonær ide om å knytte større makt til hæren» og som «en politikk som understreker den perfekte foreningen mellom Koreas arbeiderparti, Den koreanske folkearméen og folket, og hærens rolle som spydspiss.»[3] Dette var en viktig endring fra tidligere regjeringers politikk som i hovedsak var knyttet til Kim Il-sung's juche-politikk.

I 1997 publiserte regjeringsorganet Rodong Sinmun en lederartikkel som slo fast: «Aldri før har statusen og rollen til Den koreanske folkearméen vært så ekstraordinært framtredende som i dag der den ledes med stor energi av den respekterte og elskede kamerat øverste kommandør». På dette tidspunkt var Den koreanske folkearméen også blitt «synonymt med folket, staten og partiet.»[4] Alt dette indikerte at den nye lederen i landet, Kim Jong-il, var sterk tilhenger av songun.

I 1998 begynte songun å opptre sammen med andre termer som «militæret først revolusjonære ide», «militæret først revolusjonære lederskap» og «militæret først politikk», noe som utvidet konseptet med songun til å gjelde stadig flere områder i det nordkoreanske samfunn.[5]

Songun ble enda mer prominent i januar 1999 da det ble gjenstand for den viktige nyttårs-lederen som publiseres av de viktigste regjeringsorganene i landet, foruten Rodong Sinmun folkearmeens avis Joson Inmingun og partiets ungdomsorganisasjons avis Chongnyon Jonwi. Her ble songun knyttet direkte til Kim Jong-il ved å erklære at han praktiserte «militæret først lederskap» der hæren fungerer som hovedstyrken i revolusjonen og der enheten mellom hæren og folket sikrer og bygger sosialismen.»[4]

I januar 2003 supplerte nyttårslederen med «militæret først ideologi» («songun sasang»). I desember 2003 ble «Essensielle tillegg til militæret først-politikken» publisert som en ny visjon for en ledende styrke i klassekampen. Denne utpekte hæren som hovedstyrken i klassekampen i landet.[4] I en kommunistisk stat er denne rollen normalt forbeholdt proletariatet eller som i Kina til bøndene. I Nord-Korea var det bare «hæren som møtte kriterier som lojalitet, revolusjonær ånd, kameratskap og esprit de corps.»[4] I januar 2004 ble songun ytterligere fokusert ved at det ble benyttet mer enn noe annet ord i nyttårslederen, og ble brukt for å beskrive alt fra politikk til Korea i seg selv.[4]

Songun har økt i betydning og er nå en del av den ideoligiske diskusjonen knyttet direkte til gjenforeningen med Sør-Korea. Nordkoreanske medier understreker at «songun-politikken er garantisten som vil sikre gjenforeningen av fedrelandet.»[6] I Nord-Korea tillegges songun æren for forsvaret av freden på den koreanske halvøy og understreker at det er det eneste som hindrer USA fra å angripe Nord-Korea.[7] Songun er blitt bærebjelken i Nord-Koreas innenriks- og utenrikspolitikk og i all annen beslutningstaking og har tatt sin plass ved siden av juche («sjølberging») som et bærende prinsipp for landets regime.

Hvorfor Songun?

[rediger | rediger kilde]

To årsaker er lansert som hovedårsaken til hvorfor songun har overtatt som landets ledende politiske hovedideologi. Den ene er Nord-Koreas ønske om å styrke militæret på grunn av landets internasjonale posisjon.[8] Sett i denne sammenheng er songun en aggressiv og truende politikk som styrker militærets styrke på bekostning av andre deler av samfunnet.[1] Denne argumentasjonen peker ofte på flere kriser på begynnelsen av 1990-tallet, som begynte med kommunismens fall, at landets viktigste allierte Sovjetunionen ble avviklet i 1991, Kim Il-sungs død i 1994 som senere ble etterfulgt av flere naturkatastrofer som førte til omfattende hungersnød, samt en generell økonomisk forverring fram til 1999. En styrking av militæret kan også sees på som en ny måte å konsolidere den politiske makten på.[9]

Den andre teorien fokuserer landets innenrikspolitikk. Da Kim Il-sung døde etterlot han seg lederskapet til sin sønn, Kim Jong-il. Ved farens død var sønnens fremste posisjon nestkommanderende for de militære styrkene. Dermed hadde han bare militæret som maktmiddel for å konsolidere sin egen maktbase.[4] For å opprettholde kontrollen over den politiske myndigheten måtte Kim Jong-il styrke sin egen base innenfor militæret.[1] Denne argumentasjonen påpeker at Kim Jong-il bevisst valgte å sette til side alle andre forhold til fordel for Den koreanske folkearméen. Inkludert en avvikling av Den sentrale folkekomiteen og presidentvervet, samt å sette til side landets sivile administrasjon.[4]

Politiske følger

[rediger | rediger kilde]

En av konsekvensene som songun-politikken har medført er at den til en viss grad erstatter juche-ideologien som ble lansert av Kim Il-sung.[10] Noen mener at politikkskiftet er et tegn på at regjeringen er i vansker og snart kan komme til å kollapse.[1]

Prioriteringen av folkearméen skaper bekymring i Sør-Korea og påvirker også den sørkoreanske politikken overfor nord.[11] Nord-Korea insisterer på at songun skal være en del av den koreanske gjenforeningen noe som skaper vansker for de bilaterale samtalene om gjenforening. I Sør-Korea støtter regjeringen slett ikke songun-politikken og har gått så langt å forby nettsteder i landet som støtter songun-ideen.[12]

Songun-politikken har også ført til konsekvenser for det nordkoreanske atomvåpenprogrammet.[13] USAs mål er å fjerne alle atomvåpen fra den koreanske halvøy.[14] Songun ser ut til passe utmerket sett fra nordkoreansk side sammen med landets atomvåpenambisjoner, og kan bli sett på en måte å gjøre atomvåpen en del av sjølbergingspolitikken.[15] Jo lenger «militæret først»-politikken er den nordkoreanske statens politikk, jo mindre sjanse er det for USA å overtale Nord-Korea til å gi opp sitt atomvåpenprogram. Andre mener at en avvikling av atomvåpenprogrammet kan bli sett på som en trussel av det nordkoreanske militæret, selv om det vil kunne innebære en normalisering av forholdet til USA. En avvikling av atomvåpenprogrammet vil kunne sees på som en svekkelse av det nordkoreanske militæret og dermed en svekkelse av målet for songun-politikken, noe som gjør at mange tviler på at Nord-Korea vil gi opp sitt atomvåpenprogram.[16]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Alexander V. Vorontsov, “North Korea’s Military-First Policy: A Curse or a Blessing?” Brookings Institution, 26. mai 2006 Besøkt 19. mai 2008.
  2. ^ Jae Kyu Park, “North Korea since 2000 and prospects for Inter Korean Relations” Korea.net, 19. januar 2006[død lenke] Besøkt 19. mai 2008.
  3. ^ Global Security “Songun Chongch’I [Army First Global Security.org, 27. april 2005] Besøkt 19. mai 2008.
  4. ^ a b c d e f g Byung Chul Koh, “Military-First Politics and Building a ‘Powerful and Prosperous Nation’ In North Korea” Nautilus Institute Policy Forum Online, 14. april 2005 Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine. Besøkt 19. mai 2008.
  5. ^ Global Security
  6. ^ “N. Korea’s Songun ideology the Next Juche?” Chosun Ilbo, 3. mai 2005 Arkivert 13. november 2007 hos Wayback Machine. Besøkt 19. mai 2008.
  7. ^ “N.Korean Propaganda Machine Judders Into Action” Chosun Ilbo, 3. august 2006 Arkivert 30. august 2007 hos Wayback Machine. Besøkt 19. mai 2008.
  8. ^ Bruce Cumings, North Korea: Another Country (New York: The New Press, 2004): 102.
  9. ^ Soyoung Kwon “State Building in North Korea: From a ‘Self-Reliant’ to a ‘Military-First’ State” Asian Affairs 34:3, november 2003, 286-296: 293.
  10. ^ Kwon: 294.
  11. ^ Park
  12. ^ Korea Overseas Information Service, “S. Korea bans 32 pro-N. Korea Internet sites” Korea.net, 26. mars 2007 Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine. Besøkt 19. mai 2008.
  13. ^ Gavan McCormack, “A Denuclearization Deal in Beijing: The Prospect of Ending the 20th Century in East Asia” Japan Focus, 14. februar 2007 Arkivert 5. juli 2007 hos Wayback Machine. Besøkt 19. mai 2008.
  14. ^ Bureau of East Asian and Pacific Affairs “Background Note: North Korea” US State Department Website, april 2007 Besøkt 19. mai 2008.
  15. ^ Wada Haruki, “The North Korean Nuclear problem, Japan, and the Peace of Northeast Asia” Trans. Gavan McCormack, Japan Focus, 10. mars 2006 Arkivert 9. mai 2007 hos Wayback Machine. Besøkt 19. mai 2008.
  16. ^ McCormack

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  • Cheong Wook-Sik, «Military First Policy», Presented at Washington Peace Network, Washington, DC. 19. april 2007
  • Chun Mi-Young, The Kim Jong Il administration’s recognition of politics, KINU policy series, september 2006
  • John Feffer, Forgotten Lessons of Helsinki: Human Rights and U.S.-North Korean Relations, World Policy Journal, v.XXI, no.3, høsten 2004
  • Alexander Platkovskiy, Nuclear Blackmail and North Korea's Search for a place in the sun, The North Korean Nuclear Program. New York and London: Routledge, 2000

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Songun&oldid=22259609»