Hopp til innhold

Stavkirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Borgund stavkirke i Borgund i Lærdal er en av Norges mest besøkte stavkirker.
Foto: Nina Aldin Thune

En stavkirke er en kirke bygget av tre med en bærende konstruksjon av staver (stolper) som står på liggende sviller eller syllstokker og bærer stavlegjer. De konstruktive leddene i veggen danner rammer med en utfylling av stående planker eller tiler. Stavene har gitt navn til kirketypen. Nå regnes stavkirkene for å være blant de viktigste representanter for europeisk middelalderarkitektur i tre og er representert ved Urnes stavkirke på UNESCOs liste over verdensarven.

I middelalderen var det antakelig over 1 000 stavkirker i Norge (noen mener det kan ha vært så mange som opp mot 2 000[1] kirker), men de fleste forsvant i perioden 1350–1650, trolig som følge av endrede behov etter svartedauen og reformasjonen. I 1650 var det rundt 270 stavkirker igjen, og i neste hundreårsperiode forsvant 136 av disse. I dag er det bare bevart 28 stavkirker fra middelalderen i Norge.[2]

Betegnelsen stavkirke er ukjent i gammelnorsk trolig fordi det ikke fantes andre slags trekirker. Da kirker i nyere tid ble laftet oppsto behov for et eget ord for eldre kirker. Navnet stafkirkja (stavkirke) kommer av den konstruksjonsdelen som kaltes stafar eller hornstafar (hjørnestaver). Ordet stav er både norsk og svensk, og gjelder noe som er oppreist for eksempel gjerdestolpper eller tønnestaver. Dokumenter fra 1600- til 1700-tallet bruker betegnelsen stav også om veggtilene. Emil Eckhoffs bok Svenska stavkyrkjor har med reisverkskirker uten de typiske hjørnestolpene. Gammelnorsk homiliebok skjelner mellom stafr og þili, der stafr viser til de bærende stolpene. På Vestlandet og i Nord-Norge brukes fortsatt betegnelsen stav i reisverk og grindverk.[3]

Historie

Fortun stavkirke før den ble flyttet til Fantoft i Bergen og fikk navnet Fantoft stavkirke.

De fleste eksisterende norske stavkirkene ble reist i årene 1150–1350. Det ble kanskje reist så mange som 1000 stavkirker i mellomalderen (Storsletten skriver at det kan ha vært reist så mye som 2000[4]) og det var trolig stavkirker i nesten alle bygder i Norge.[5] I samme periode ble det reist bare 271 steinkirker og 160 av disse eksisterer. Til sammenligning har Sverige 900 og Danmark 1800 steinkirker fra mellomalderen.[6] Frostatinglovens og Gulatingslovens bestemmelser om kirkebyggets «hjørnestaver» viser at stavkirke var det normale ved kirkebygging, selv om den katolske kirke selv foretrakk stein.[7] Alle trekirker ble før reformasjonen oppført i stavkonstruksjon, høyst en eller kanskje to små kirker ble bygd av laftet tømmer.[8] Lafteteknikken er i Norge en yngre teknikk enn stavkonstruksjon. Lafteteknikken ble introdusert østfra, og den ble tatt i bruk i oppholdshus fra rundt år 1000. Stavteknikk er praktisk talt ikke påvirket av lafteteknikk.[9]

Det store antallet stavkirker fantes særlig i mindre befolkede områder som fjelldalene og skogsbygdene, og i fiskevær på øyene og mindre fjordarmar. Et kart over de 322 stavkirkene som var kjent i 1800 viser at det fantes flest stavkirker i de tynnest befolkede områdene. Der sognekirken var i stein, kunne annekset være stavkirke.[7] Steinkirkene ble særlig oppført i byene, langs kysten, i rike jordbruksområder på Østlandet og i Trøndelag, og i de største kirkesogn i fjordene på Vestlandet.[6] På 1400- og 1500-tallet ble det praktisk talt ikke reist nye kirker i Norge.[10] De fleste norske stavkirkene forsvant frem mot 1700, og nye kirker ble reist i lafteverk. Flere stavkirker ble ombygget eller utvidet i annen byggeteknikk på 1600-1700-tallet, for eksempel ble Flesberg stavkirke ombygget til korskirke med tilbygg i laftet tømmer.[11] Da Gaupne gamle kirke erstattet en stavkirke, ble portalen og en del materialer brukt om igjen. Holdhus kirke inneholder rester av en stavkirke, kanskje som resultat av en serie ombygginger.[12] Ifølge Dietrichson ble de fleste stavkirkene revet for å gi plass til en ny kirke, dels fordi den gamle kirken var blitt for liten for menigheten, dels fordi stavkirken var i dårlig stand. Brann, storm, snøskred og forfall var andre årsaker.[8] I 1650 var det rundt 270 stavkirker igjen i Norge, og i neste hundreårsperiode forsvant 136 av disse. Omkring 1800 sto det fortsatt 95 stavkirker, mens over 200 tidligere stavkirker fortsatt var kjent ved navn eller i skriftlige kilder. Fra 1850 til 1885 falt 32 stavkirker, men siden den gang har bare Fantoft stavkirke gått tapt.[7]

Hørning stavkirke er en rekonstruksjon reist på Moesgård museum i Århus i Danmark. Bygget er blant annet basert på kunnskap fra arkeologiske utgravinger ved Hørning Kirke i Randers og detaljer fra Urnes stavkirke i Luster.
Foto: Sten Porse, 2005

Nå finnes det få stavkirker utenfor Norge, men én står fremdeles i Hedared i Sverige. I middelalderen fantes de over hele Nordvest-Europa, dersom en vid definisjon av stavkirkebegrepet legges til grunn. Tidligere ble begrepet knyttet til alle kirker konstruert med stående trevirke, og denne vide definisjonen inkluderer restene av en palisadekirke, Greensted Church i Greensted i Essex i England. Noen rester av stavkirker er også funnet under utbedring av eksisterende kirker i Sverige, slik som den nesten komplette Hemse stavkirke. En vet ellers lite om de svenske stavkirkene, da det ikke foreligger noen større samlet fremstilling i nyere tid.[13] I Sverige, særlig i Småland, ble det reiste en del laftede tømmerkirker i middelalderen og det er mulig at disse har erstattet stavkirker i gotisk periode eller tidligere.[14]

Stavkirker eldre enn 1100-årene kjennes bare fra skriftlige kilder eller fra arkeologiske utgravninger. Men de skriftlige kildene er sparsomme og vanskelige å tolke.[15]

Urnes stavkirke
Foto: Nina Aldin Thune

En tidligere kirketype, stolpekirken, hadde jordgravde stolper, og det er antatt at den derfor var utsatt for råte. Stolpekirkene kan også ha blitt erstattet med stavkirker eller steinkirker av andre grunner. De forsvunne stolpekirkene har bare etterlatt seg arkeologiske spor i form av stolpehull, som ved utgravninger viser seg som runde flekker av en annen farge enn jordsmonnet rundt. Stolpehullene kan være omgitt av steiner som har støttet stolpene. Rester av eldre stolpekirker er funnet blant annet under gulvene i Urnes stavkirke, Lom stavkirke, Høre stavkirke og Mære kirke.[16]

Kirkebygging ble omtalt i Gulatingsloven, som ble nedskrevet på 1000-tallet. I kristendomsbolken, i det 12. avsnittet står det: Um einskildmenn byggjer kyrkje, anten lendmann gjer det eller bonde, eller kven det er som byggjer kyrkje, skal han halda henne i stand og inkje øyda tufti. Men um kyrkja brotnar og hyrnestavane fell, då skal han føra timber på tufti innan tolv månadar; um det ikkje kjem, skal han bøta tre merker for det til biskopen og koma med timber og byggja opp kyrkja likevel.[17]

Ifølge de gamle landskapslovene og Gammelnorsk homiliebok gjaldt innvielsen av kirken så lenge de fire hjørnestavene sto oppreist.[7] Ordet «stavkirke» er ukjent i gammelnorsk, noe som trolig skyldes at det ikke fantes andre typer trekirker. Da kirkene i nyere tid ble oppført i laft, ble det behov for et eget ord for de eldre kirkene. I skriftlige kilder fra middelalderen skjelnes det klart mellom «stafr» og «þili» eller «vægþili». I dokumenter fra 1600-1700-tallet ble imidlertid «stav» også brukt om veggtiler. Emil Eckhoff tok i sitt verk Svenska stavkyrkor (1914–1916) med reisverkskirker uten stolper.[18]

Stavkirkeprekenen

En av homiliene (preknene) i Gammelnorsk homiliebok fra rundt 1200 kalles «Stavkirkeprekenen». Denne teksten, som er fra 1100-tallet, ble trolig framført ved kirkeinnvielser, eller på årsdagen for kirkeinnvielser. Teksten gir en teologisk tolkning av bygningselementene i kirken; den navngir de fleste bygningselementene i stavkirken og kan således være en god kilde til terminologi, i tillegg til sin teologiskhistoriske verdi. Teksten er mest sannsynlig generell, ikke skrevet for én bestemt kirke.

Koret i denne kirken er bønner og salmer. Alteret er kjærligheten, og alterduken er de gode gjerninger som skal følge kjærligheten [...] Så skal vi vite at alt vi trenger til av utstyr til kirken eller til gudstjenestten, kan tolkes på åndelig vis og oppfylles i oss

Astrid Salvesens oversettelse fra 1971, gjengitt fra

Draumkvedet, og tekster fra norrøn middelalder

Bevaring og vern

Vang stavkirke i 1841, etter tegning av Franz Wilhelm Schiertz.

De første som i nyere tid interesserte seg for stavkirkene, var malerne Johannes Flintoe og J.C. Dahl, som dokumenterte dem på sine reiser rundt i Norge. Flintoe laget blant annet et tidlig bilde av Heddal stavkirke[19] og skisser av Flå stavkirke i 1819.[7] Heddal stavkirke var den første som ble beskrevet i en publikasjon da Flintoe skrev et kort kapittel til Samlinger til det Norske Folks Sprog og Historie (Christiania, 1834). Boken gjenga også Flintoes tegninger av fasade og grunnplan, trolig den aller første arkitektoniske tegning av en stavkirke. J.C. Dahl hadde ikke sett Heddal stavkirke på sine reiser i Norge i 1826 og 1834.[20] Gerhard Schøning besøkte stavkirken i Stangvik i 1773, og laget en utførlig beskrivelse samt en tegning som er tapt.[21]

På egen bekostning ga Dahl ut plansjeverket Denkmale einer sehr ausgebildeten Holzbaukunst aus den frühesten Jahrhunderten in den innern Landschaften Norwegens (1836–37).[22] Arkitekturtegningene til Dahls plansjeverk var utført av Franz Wilhelm Schiertz.[7] Dahl tok initiativet til å redde Vang stavkirke fra rivning, og kirken ble gitt til den prøyssiske kongen Friedrich Wilhelm IV og gjenreist i sørvest i et område som nå tilhører Polen. Maleren Joachim Frich tok initiativ til stiftelse av Fortidsminneforeningen, som særlig konsentrerte seg om stavkirkene og andre middelalderbygg.[23] I regi av Fortidsminneforeningen ble stavkirkene avbildet og oppmålt av arkitekter som Georg Andreas Bull, Peter Blix, Christian Christie og Johan Meyer. Mange av kirkene som ble revet i årene 1850-1880 ble på denne måten grundig dokumentert.[7] Stavkirkene ble også avbildet i den nasjonalromantiske kunsten, blant annet i Tidemand & Gudes «Brudeferd i Hardanger». Tidemands «Katekisasjon i en norsk landskirke» (1847) viser interiøret i Heddal stavkirke.[24][19]

I 1892 skrev Lorentz Dietrichson om de norske stavkirkene:

Paa reiser oppe i Norges fjeldbygder mødte man i middelalderen ofte og møder man endnu en enkelt gang kirkebygninger med vildt fantastiske former, der snarere ser ud som dæmoniske afgudstempler end som gudshuse, med sine af tiden sværtede og bøiede stolper og planker, med sine dragesmykkede gavle, der reiser sig den ene over den anden, med sine steile tage og lave vægge, takte – ligesom man tænker sig middelalderens drager skjælbedækkede – med mørke spaan, hist og her overgroede af en vildtvoksende ornamentvegetation, i hvilken sælsomme fabeldyr slynger sig ind –: det er de norske stavkirker.[25]

Lorentz Dietrichson (1892)

Dette er et av de viktigste verkene som er skrevet om stavkirkene. Nyere forskning indikerer at stavkirker er langt fra så unike for Norges fjeldbygder som Dietrichson mente,[26] men snarere et europeisk fenomen, spesielt de tidligere stolpekirkene som er påvist arkeologisk i stort antall i hele Nord-Europa.

Mange stavkirker ble revet på 1800-tallet, etter at kirkeloven av 1851 bestemte at sognets kirke skulle ha plass til minst tre tiendedeler av befolkningen. En rekke kirker ble reddet av Fortidsminneforeningen. Noen ble kjøpt og forsøkt bevart i sitt lokalmiljø. Andre ble flyttet, slik som Vang stavkirke. Gol stavkirke kom til Kong Oscars samlinger på Bygdøy og forvaltes nå av Norsk Folkemuseum. Fortun stavkirke ble flyttet til Fantoft ved Bergen. Til Maihaugen kom Garmo stavkirke, og til Trøndelag Folkemuseum kom Haltdalen stavkirke. De mest kjente av stavkirkene er Borgund stavkirke og Urnes stavkirke. Den siste er på listen over verdensarven.

Ombygging

Mange stavkirker har blitt utvidet eller bygget om blant annet for å gi plass til en større menighet. Disse endringene har delvis vært i tråd med stavkirketeknikken og delvis har ombygging og tilbygg vært i annen teknikk. For eksempel Kaupanger stavkirke ble forlenget med 3,5 meter ved at det ble satt inn to ekstra staver i langveggene.[27] Hedalen stavkirke ble utvidet til korskirke med laftet tømmer og opprinnelig stavkirke inngår nå som vestre del av skipet.[28]

Byggematerialer og redskap

Hans Strøm om stavkirkene

Foruden Steen-Kirker, murede Kirker, som hos os er ikkun ere faa i Tallet, gives her 2 Slags Træe-Kirker, nemlig Tømmer-Kirker og Stav-Kirker. De første opføres af horizontal liggende Tømmer-Stokke paa selv samme Maade, som de almindelige Vaanings-Huuse, og ere derfor temmelig troefaste og standhaftige; men de sidste bestaae af nogle vidt fra hinanden staaende Staver (eller perpendiculair opreiste Træe-Stolper) som blot sammenbindes ved en Deel Tver-Baand, og udenpaa beklædes med pløiede og sammenfældte Bræder, saa at den hele Bygning udvendig (undertiden ogsaa indvendig) maa bestyrkes med store Skurrer, eller skraaliggende Træe-Stytter. Deri kommer dog begge Slags Træe-Kirker overens, at de enten bygges i form af et Kors, anlagt efter de 4 Hoved-Vinde, og i Krydset forsynt med et lidet Taarn, eller og de opføres i en Længde fra Østen til Vesten, med Tilbygning af et Chor ved den Østre og med et lidet Taarn eller Træe-Spiir paa den Vestre Ænde. Taget paa dem begge behænges gemeenlig med Tegl-Steene; men Væggene og Taarnet maa for Varighetens Skyld, utvændig Tiære-bræes, eller overstryges med Tiære. Dette har jeg een Gang for alle villet erindre.

Hans Strøm Sunnmøres beskrivelse, bind II (om stavkirken på Haramsøy)

Det vanligste byggematerialet for norske stavkirker var furu. Til grunnkonstruksjonen i stavkirkene benyttet man malmfuru som har hatt sein (tett) vekst og derfor har stor malmandel (andel kjerneved). Slike furutrær fantes først og fremst i høyereliggende strøk. Malmfuru er naturlig impregnert og meget varig, selv på værutsatte steder. Slikt trevirke ble derfor foretrukket til utsatte deler som staver, sviller, takspon og veggplanker (tiler).

I andre strøk ble andre treslag brukt, alt etter hva som var vanlig på stedet. I Danmark, Nord-Tyskland og England var eik det foretrukne materialet til byggverk av tre. I St. Andrew's Church i Greensted er det brukt eik i palisadeveggene. Hedared kirke i Sverige har også utstrakt bruk av eik.

Flere typer redskaper ble brukt under bygging av stavkirker. De viktigste var forskjellige typer øks, navar, pjål og snor. Det er ikke funnet spor av saging i de middelalderske byggene. For eksempel Borgund stavkirke består av omkring 2000 deler som ordnet etter størrelse og form danner omkring 100 kategorier.[7]

Stavkirkene ble opprinnelig oppført uten bruk av jernbolter eller jernbeslag i sammenføyninger mellom de sentrale bærende deler, dette er rene treforbindelser.[29]

Datering av stavkirker

Datering av stavkirker har vært basert på arkeologiske funn og stilhistorie. Viktig for datering er myntfunn gjort under kirkegulvene. I de seinere år har dendrokronologi eller årringsdatering blitt en stadig viktigere metode til mer nøyaktig datering av trebygninger. En sammenligner da en boreprøve fra treverket med en referansekurve fra området. Om prøven fra kirken har en barkkant, er det mulig å finne det eksakte fellingsåret for treet den er hentet fra. Men en vet ikke når dette treet ble brukt som bygningsmateriale, og får derfor ingen sikker datering for reisningen av bygningen. Metoden gir heller ikke svar på om materialer kan være gjenbrukt fra en tidligere bygning, så man tar gjerne flere prøver fra ulike steder i konstruksjonen for å finne fram til en mest mulig nøyaktig datering. Stilhistorie vil uansett fortsatt være viktig for dateringen.

Resultater fra undersøkelser med fotodendrometoden publisert i 2019 har kommet med justert anslag for alder for tømmer brukt. Kirkene på Urnes, Kaupanger og Hopperstad ble særlig grundig undersøkt.[30]

  • Hopperstad stavkirke dendrodatert til 1131-1132, tidligere antatt 1125-1250.
  • Kaupanger stavkirke datert til 1137-1138, tidligere antatt 1170-1200.
  • Gol stavkirke 1204-05, tidligere antatt 1170-1309.
  • Borgund stavkirke 1180-1181, tidligere antatt 1150-1250.
  • Kvernes stavkirke, 1633, tidligere antatt middelalderen, den eneste kjente stavkirke i Norge reist etter reformasjonen.[31]

Konstruksjon og teknikk

Grunnplan av en stavkirke.
Tegning: Håkon Christie

Stavkirkens konstruksjon har sine forløpere i palisadebygg og stolpebygg. Kirker reist med disse teknikkene omtales gjerne som palisadekirker eller stolpekirker. Mellom disse byggemåtene finnes det flere overgangsformer, og likeledes finnes mange overgangsformer mot stavkirkene slik vi kjenner dem. Det er derfor ikke lett å definere klare skiller.

Lengdesnitt av Gol stavkirke

I stavbygg står stavene eller stolpene på fundamentstener eller på sviller. Christie og Jensensius avgrenser benevnelsen stavverk til bygg der en svill nede og en stavlegje oppe holder hjørnestavene sammene, og der mellomrommet mellom stavene er utfylt med stående planker.[32] De tidligste kirkene i Norge var stolpebygg, men denne byggemåten ble gradvis avløst av stavbygg. Begge byggemåter kan ha vært i bruk samtidig i en overgangsperiode.

Av de tre nevnte byggemåtene var de to første utsatt for tidlig forråtnelse på grunn av sine jordgravne konstruksjoner. Slike byggverk kunne neppe overleve i særlig mer enn 75–150 år. Lang varighet fikk bare trekonstruksjoner uten direkte kontakt med jord, slik som stavbygg, bindingsverk eller laftebygg på fundamenter av sviller eller stein.[33]

De norske stavkirkenes holdbarhet og styrke har flere bygningstekniske grunner. Tømmeret var nøye utvalgt og tørket noe som ga materialer av høyere kvalitet enn i dag. Konstruksjonen er i stand til å bære de vertikale kreftene fra tak og snølast, og konstruksjonen er sterk og stiv nok til å tåle vindpress. Dessuten ble treverket beskyttet mot nedbrytning. Konstruksjonsteknisk kombinerer stavkirkene fagverk og bjelker på en måte som gjør bygget stødig.[34]

Palisadeverk

Palisadeverk

Den eldste teknikken kalles gjerne palisadeverk og var en selvbærende veggkonstruksjon med tettstilte jordgravne stolper eller planker, som omsluttet et rom og samtidig bar taket. Senere ble det brukt kløvde stokker (stavplanker) som ga veggene plan innside, og kantene kunne bli avrettet eller utstyrt med not og fjør. Palisadekirker er ikke sikkert påvist i Norge.

For å hindre tidlig forråtnelse ble stolpene eller plankene tjærebredd, og de nedre endene ble forkullet gjennom brenning. Palisaderekkene ble gjerne satt i grøfter fylt med stein. Lenge trodde man at denne teknikken forsvant før forrige tusenårsskifte, men ny forskning viser at den var i bruk like opp mot det 12. århundre.

Det eneste byggverket i denne teknikken som har overlevd inn i vår tid, er en vegg i midtseksjonen av Greensted Church som står i Greensted i England. Dette førte til at denne kirken i lang tid ble regnet som den suverent eldste trekonstruksjonen i Europa. En vanlig datering av kirken var omtrent år 845, men moderne dendrokronologisk datering anslår kirkens byggeår til perioden like etter år 1053 (+10/−55 år).[35]

Stolpeteknikken

Jordgravne hjørnestolper

Ved å løfte stavplankene opp fra bakken og sette dem på sviller innspent mellom kraftigere hjørne- eller mellomstolper ble faren for råteskader mindre. Man kunne da benytte spinklere materialer i de utfyllende delene av konstruksjonen. Jordgravne stolper av grovt rundtømmer kunne stå relativt lenge før de råtnet. De kan ha vært svidd i nedre ende for å unngå for tidlig forråtnelse.

Hull etter stolper, ofte med rester av de tidligere stolpene, er funnet under eller nær flere stavkirker og på steder hvor sagn forteller at det skal ha stått kirker. Det er påvist rester etter omtrent 25 stolpebygg i Norge, og indirekte spor av 7–8 til.[trenger referanse] Rester av stolpekirker finnes også under steinkirker som Mære og Kinsarvik.[36]

Mange av de tidligste kirkene i Norge var bygget med denne teknikken, men ingen slike byggverk har overlevd inn i vår tid. Det er imidlertid et åpent spørsmål om begrenset levetid var årsaken til at de ble erstattet av virkelige stavkirker med sviller, eller om det var andre grunner. Noen av de eldre materialene som er funnet i flere av stavkirker har vært antatt å stamme fra slike tidlige stolpekirker. Dette gjelder særlig den nåværende Urnes stavkirke i Luster, hvor mange bygningsdeler med treskurd i urnesstil opprinnelig må ha tilhørt en eldre kirke på stedet. Det er nå påvist at de gjenbrukte bygningsdelene opprinnelig tilhørte den nåværende kirkens forløper, dendrokronologisk datert til perioden 1070-1080. Denne var imidlertid ikke en stolpekirke, men en virkelig stavkirke hvor hjørnestaver og veggplanker sto på sviller.[37]

Håkon Christie antok at stolpekonstruksjonen gikk ut av bruk fordi stolpene råtnet nedenfra.[38] Jørgen H. Jensenius mener at arkeologisk materiale ikke gir entydig støtte til Christies råtehypotese, endring i størrelse eller overgang til steinkirke kan også være forklaring på at jordgravde stolper gikk ut av bruk. Røldal stavkirke kan ha hatt noen stolper satt i jorda helt til 1913. I Lom stavkirke er steinfundamentet og grunnstokkene lagt omtrent rett over de gjenfylte stolpehullene. Bortsett fra ulik fundamenteringsmetode mener Jensenius at stolpekirkene i hovedsak var som en stavkirke.[39]

Stavverk

Stavverk

Av byggverk fra middelalderen med stående virke i bærende konstruksjoner er det bare kirkene i den sist utviklede byggemåten, stavverket, som er blitt stående inn i vår tid.[40] Ved å løfte hele konstruksjonen opp på steinfundamenter og sette stavene på sviller ble byggverkets levetid betydelig forlenget. Teknikken var utviklet allerede i det 11. århundre, men den er bare påvist i forløperen for den nåværende Urnes stavkirke. Denne var også en virkelig stavkirke, siden både hjørnestavene og tilene har stått på sviller som ble gjenbrukt som grunnstokker den eksisterende kirken.[41]

Sten som underlag for stolper/staver ble brukt allerede i romertid og tilevegg i svill kan ha vært brukt fra 400-600-tallet.[32]

Størrelse

Lorentz Dietrichson mente at stavkirkene opprinnelig var små og først senere ble bygget i større dimensjoner. Han mente at bakgrunnen for dette var byggeteknikken. Han peker på at de yngste kirkene i Møretypen er de største. Han beregnet grunnplan og areal for 79 kirker, og de ni største var alle på Sunnmøre med Hjørundfjord, Volda og Norddal på over 280 m². Dette er tre ganger større enn for eksempel Urnes og Hopperstad. Ifølge Dietrichson var de store arealene for stavkirkene på Sunnmøre til dels et resultat av senere utvidelser. Korsarmene for Volda stavkirke anslo han til 7,3 × 6 meter. Hjørundfjord stavkirke var en «halvkorskirke» med bare én korsarm som målte 7,9 × 9,1 meter. Ørsta stavkirke hadde korsarmer på 7,9 × 6,7 meter etter utvidelse. Dietrichson var usikker på om korsarmene i Møre-kirkene generelt var tilføyd i laftekonstruksjon eller om det var middelaldersk stavkonstruksjon. Han konkluderte med at flere var opprinnelig oppført som korskirker i stavverk, blant annet Hareid, Volda, Vatne og Ørsta. For noen andre kirker (Bremsnes og Kornstad på Nordmøre) sier de samtidige kildene at korsarmene var senere påbygg i laftet tømmer.[8] Ifølge Håkon Christie hadde disse kirkene av Møretypen en enklere konstruksjon og var både større og lenger enn de andre typer.[38] Roar Hauglid anslo at de fleste (80-90%) av middelalderens norske stavkirker var enkle enskipede bygg (type A) og de fleste relativt små. Hauglid kalte disse for «den alminnelige norske stavkirke».[42]

Tabellene viser grunnareal for noen tapte og bevarte stavkirker (eksempler), i tillegg til arealet av skipet kommer kor og korsarmer.

Størrelse for noen stavkirker i fot (etter Dietrichson[8])
Kirke Skipets lengde x bredde Samlet areal (kvadratfot) Merknad
Hjørundfjord 65 x 36 3696 Korsform
Volda 32 x 32 3272 Korsform
Norddal, Sunnmøre 72 x 24 3072 Korsform
Vatne, Sunnmøre 30 x 22 2640 Korsform
Stedje 40 x 28 1860
Ål 48 x 32 1882
Heddal 35 x 32 1626 183 plasser[43]
Kaupanger 48 x 24 1344 125 plasser[44]
Fortun 36 x 22 1224
Hopperstad 32 x 25 1000 30 plasser nå[45]
Urnes 28 x 21 864
Rødven 28 x 19 798
Borgund 22 x 18 619
Undredal 26 x 16 612 60 sitteplasser
Gol 27 x 21 717
Grip 27 x 18 701 80 sitteplasser
Lomen 22 x 18 596
Åmotsdal, Telemark 32 x 16 512 uten kor?
Veggli 19 x 16 412
Gjennomsnitt for hvert distrikt (etter Dietrichson[8])
Distrikt Antall oppmålt Kvadratfot m2
Sunnmøre 18 2158 212
Nordfjord 2 1936 191
Hardanger/Sunnhordland 12 1466 144
Sunnfjord 4 1380 136
Gudbrandsdal m/Hedemark 3 1319 130
Sogn 12 1080 106
Hallingdal 5 1061 104
Trondheim stift 6 1022 101
Telemark 4 826 81
Valdres 6 732 72
Numedal/Kongsberg 4 544 54
Alle 79 1357 134

Inndeling av stavkirker

Stavkirke med hevet midtrom De forskjellige bygningsdelene er navngitt på tegningen.
Tegning: Håkon Christie

De norske stavkirkene har stor variasjon i utforming, noe som trolig skyldes både ombygginger og at de heller ikke var ensartet i utgangspunktet. Blant annet er eller var noen stavkirker små og enkle andre er eller var store og kompliserte.[5] Det er vanlig å inndele stavkirkene i to grupper. Type A er enskipet og har staver bare i ytterveggene; hjørnestaver og i noen tilfeller mellomstaver. Type B har en mer komplisert struktur med indre stolpereisning omkring et hevet midtrom, omgitt av en omgang under et lavere tak. Midtrommets staver står på en ramme av grunnstokker. Nedre del av stavene er frittstående, mens øvre del over omgangens tak inngår i midtrommets vegger.

Kirker av type B med hevet midtrom underdeles vanligvis i to grupper. I kirkene av Kaupangergruppen danner rekken av staver på midtrommets langsider en arkaderekke. De har også en del detaljer som imiterer steinarkitektur, blant annet kapiteler på stavene, og gir inntrykk av å være inspirert av steinkirker av basilikatypen.

Kirkene i Borgundgruppen har avstivninger i form av andreaskors mellom stavene, som er forbundet med tenger eller sammennaglede, dobbelte bjelker. Konstruksjonen gir et utseende som minner om triforiet i en steinbasilika. Den gjorde også midtrommets vegger så godt avstivet at det var mulig å sløyfe (utveksle) nedre del av flere staver. I noen kirker er denne muligheten utnyttet så langt at midtrommets vegger og tak bæres bare av de fire hjørnestavene. (Se bildet fra interiøret i Lomen stavkirke).

Enskipede kirker (type A)

I bunnen ligger fire grove planker på høykant på et lavt steinfundament. Disse danner den rektangulære svillerammen. Svillene kan være laftet sammen i hjørnene, og da er hjørnestavene forsynt med to kryssende slisser i bunnen, slik at de kan felles ned over knutepunktet. Men oftere er de ført inn i spor i hjørnestavene og festet med trenagler.

På oversiden av svillene er det skåret ut en not som veggplankene (tilene) er satt ned i, og disse er samtidig føyd sammen innbyrdes med not og fjær. Tilene ble presset sammen ved at den siste (midterste] ble laget avsmalnende fra topp til bunn og ble slått ned som en kile. Øverst avsluttes veggen av en horisontal stavlegje – en bjelke med not på undersiden, som holder de øvre endene av tilene på plass. På denne måten danner stavlegjene en ramme i horisontalplanet, tilsvarende svillerammene nede, mens sviller, hjørnestaver og stavlegjer danner vertikale rammer for hver vegg.

På stavlegjene hviler sperrebindene. De takbærende sperrene er kammet ned i stavlegjene. Under disse, og forbundet med dem, står to kryssende undersperrer eller saksesperrer i en litt slakere vinkel. Under knutepunktet for saksesperrene ligger en vannrett hanebjelke som låser hele sperrebindet sammen til et stivt fagverk. Mellom hovedsperrenes nedre ender er det satt inn selvvokste bueknær for sideveis avstiving, naglet til sperrer og stavlegje. Ytterligere stivhet i lengderetningen gir åsene som er nedfelt i sperrene; én mønsås og ett eller flere par sideåser. På disse er bordtaket festet.

Konstruksjonen kombinerer elastisitet og styrke, samtidig som den innkapsler punkter som er utsatt for fuktighet og råte.

En forløper til denne fullt utviklede stavkirketypen hadde jordgravne stolper i stedet for sviller på steinfundament, men slike stolpebygg er for lengst gått tapt. Muligens kan det ha stått en stolpekirke der Urnes Stavkirke står i dag. Det er også funnet spor etter stolpebygg i grunnen under noen av steinkirkene.

  • Den enkleste stavkirketypen har et rektangulært skip og et smalere kor, tilnærmet kvadratisk. Typen var mest vanlig på begynnelsen av 1100-tallet. Haltdalen stavkirke fra Trøndelag er av denne typen, reist omkring 1170. Noen av disse enkle kirkene ble senere ombygget til langkirker ved å utvide koret til samme bredde som skipet. Håkon Christie antar at det fantes mange hundre stavkirker den enkle typen.[46]
  • Midtmastkirketypen har midt i kirkeskipet én stav som går opp i takkonstruksjonen, men ikke hevet midtrom som i kirkene av type B. Kirketypen er en variant i Numedal og Hallingdal og dateres til omkring 1200.
  • Møretypen er enskipete langkirker med mellomstaver i veggene. I stedet for åpen takstol som har vært vanlig ellers i landet har de takbjelker (ankerbjelker) tvers over skipet i høyde med stavlegjene og himling festet til disse. Denne konstruksjonen har fellestrekk med vestlandske grindbygg.[47] Uvanlig er også avstivningen med skråbånd eller skorder – grove utvendige skråstivere mellom stavlegjene og marken – i stedet for bueknær. Det er usikkert om skordene i Kvernes stavkirke og Rødven stavkirke er opprinnelige. I stedet for bueknær har en del hatt skråbånd til avstiving. Håkon Christie kaller disse for «stavkirker med forenklede konstruksjoner». Denne typen var trolig særlig vanlig på i Møre og Romsdal, og Dietrichson kalte dem for «Møre-typen». Gerhard Schøning besøkte i 1773 Stangvik der det var en kirke av denne typen.[48]

Eksisterende enskipete kirker er Grip, Haltdalen, Undredal, Hedal, Reinli, Eidsborg, Rollag, Uvdal, Nore, Høyjord, Røldal, Garmo, Kvernes og Rødven.

Stavkirker med hevet midtrom (type B)

Interiør fra Lomen Stavkirke med tenger og andreaskors. Mellomstavene er utvekslet, og bare hjørnestavene er bærende.
Foto: Nina Aldin Thune

Denne stavkirketypen har frittstående indre staver omkring et hevet midtrom omgitt av omganger på alle fire sider. Denne byggemåten er opphavet til den vanlige betegnelsen i moderne litteratur.[49] Betegnelsen «treskipede kirker» ble brukt i eldre litteratur, for eksempel av Dietrichson[50], men dette uttrykket kan gi gale assosiasjoner, da det indikerer at stavkirketypen utelukkende hermer etter en basilika i stein med midtskip og sideskip.[51] Karakteristisk for stavkirker med hevet midtrom er imidlertid at omgangen går rundt alle fire sider, i motsetning til sideskipene i en basilika. Slike stavkirker får dermed en viss likhet med sentralkirker, selv om midtommet alltid er langstrakt.

På steinfundamentet (grunnmuren) er det lagt ut fire grove bjelker (grunnstokker) som er sammenfelt i hjørnene og danner en stiv ramme med form som et #-tegn. Stokkendene stikker 1-2 m utenfor knutepunktene. Ytterst på stokkendene er svillene i ytterveggene nedfelt. På denne måten dannes en dobbeltramme, den ene én til to meter utenfor den andre.

Midtrommets staver er tappet ned i grunnstokkene og bærer hovedtaket. På svillene er reist lavere tilevegger. Mellom stavrekkene og den ytre tileveggen dannes det på denne måten en omgang rundt hele skipet, og taket faller i to avsatser mot ytterveggene.

Midtrommets staver er låst til hverandre med bueknær og til ytterveggene med korte strebebjelker. Øverst er det satt inn tilevegger mellom stavene. Stavene bærer stavlegjer som danner opplegg for hovedtakets sperrebind.

I kirkene av Borgundtypen er stavene rundt midtrommet avstivet med ett eller to par tenger i høyde med omgangens tak, og med andreaskors i feltene mellom stavene. Med en så godt avstivet konstruksjon var det mulig å sløyfe (utveksle) nedre del av enkelte mellomstaver og la tengene bære øvre del. I noen kirker, særlig i Valdres, ble denne muligheten utnyttet så langt at de fire hjørnestavene alene bærer hele midtrommet.

Kaupangergruppen består av: Kaupanger, Urnes, Hopperstad, og Lom.

Borgundgruppen består av: Borgund, Gol, Hegge, Høre (Hurum), Lomen, Ringebu og Øye.

Torpo stavkirke har også forhøyet midtrom med omgang på fire sider avgrenset av søyler.[19] Bugge og Mezzanotte plasserer Torpo og Heddal som bindeledd eller overgangsformer mellom borgundgruppen og kaupangergruppen fordi de har trekk av begge. Øye stavkirke har ikke hevet midtrom og Bugge og Mezzanotte plasserer denne som en overgangsform mellom type A og type B.[52]

Svalganger

Nordøstre hjørnestav i Lom stavkirke med innhugg for sperre fra revet svalgang.

Svalganger finnes eller fantes rundt ytterveggene i mange stavkirker. De var lett fornybare konstruksjoner som hadde til formål å beskytte veggene mot klimapåkjenninger, og tjente som oppbevaringsrom for mennenes våpen under gudstjenesten. De vernet kirkebyggets nederste stokker mot råte fra fukt, og i regnvær var det vanlig å stå i svalgangen før messen begynte. Før man gikk over terskelen inn i selve kirken, var det skikk å kysse dørkarmen.[53]

Svalgangene var stavkonstruksjoner, lukket eller med åpninger i form av dvergarkader, som regel fundamentert på sviller uavhengig av selve kirken. De forfalt raskt, mange ble dårlig vedlikeholdt, og de fleste forsvant derfor etter hvert. Stavkirkene i Borgund, Hopperstad, Heddal, Eidsborg, Fantoft (Fortun) og Gol har opprinnelige eller rekonstruerte svalganger. På Urnes stavkirke er svalgangen bevart foran vestfronten. På flere andre stavkirker er spor etter forsvunne svalganger synlige i form av tapphull etter sperrer i ytterveggenes staver eller tiler. Tapphull etter svalgangene som ble revet før 1722 var synlige på Fantoft (Fortun) stavkirke, som brant i 1992.[54] Kaupanger stavkirke har tapphull etter de revne svalgangene i toppen av tiler på alle yttervegger.[55]

Opphavet til stavkirkene

Det har vært forskjellige teorier om opphavet til stavkirkene. Spørsmålet er stadig gjenstand for debatt og videre forskning. Et spørsmål er hvorvidt stavkirker ble til i et kulturelt vakuum i Norden eller om de ble til under kulturell innflytelse utenfra. Det er bred enighet om at stavkirker er et nordeuropeisk uttrykk som støtter seg på lokale byggeskikker. Stavkirkene fra 1100-tallet har stor variasjonsbredde i arkitektonisk form, noe som ifølge Anker tyder på en arkitektur under utvikling, men basert på tradisjoner.[56]

Reinli stavkirke
Foto: John Erling Blad

I Lorentz Dietrichson bok De norske Stavkirker (1892) hevder han at stavkirken er: «En genial oversettelse fra sten til tre av den romanske basilika». Han hevder at stavkirker med hevet midtskip viser en innflytelse fra tidlig kristne og romanske basilikaer. Tradisjonene skal være overført via angelsaksisk og irsk arkitektur, og bare takkonstruksjonene representerer lokale tradisjoner. Spesielt fremheves det basilikale overlyset, arkadene og terningkapitelene.

Det kan se ut som om basilikateorien først ble lansert av N. Nicolaysen i plansjeverket «Mindesmærker af Middelalderens Kunst i Norge», 1854 ff. Der skriver han: «Vore stavkirker er nu de eneste i sit slags, og saavidt sparsomme beretninger og andre omstændigheder lader formode, synes de heller ikke tidligere at have havt noget sidestykke med undtagelse af maaske i Storbritannien og Irland.»[57] Han hevder også at det er rimelig å hevde at rommenes fordeling og det arkitektoniske kan være lån fra bysantinsk arkitektur. Videre fortsetter han: «Alt synes at henpege paa, at forbilledet til vore stavkirker ligesom til stenkirkerne og overhovedet til hele den vesteuropæiske arkitektur i middelalderen er udgaaet fra den romerske basilika.»[58]

Denne tanken er ført videre av Anders Bugge og Roar Hauglid. Peter Anker mener imidlertid at innflytelsen fra utenlandsk steinarkitektur for det meste finnes i dekorative detaljer.[59] Hans-Emil Lidén skriver at stavkirkene er preget av såkalte åpne takstoler uten loft, noe som gir størst mulig høydevirkning inne i kirkerommet. Ideen til en slik utforming kan skrive seg fra steinarkitekturen, mens detaljene er særnorske. Kirkerommet i stavkirkene fremtrer som miniatyrutgave av en gotisk basilika i stein: Stavrekken minner om katedralenes pilarrekker og stavkirkens sperrefag minner om hvelvenes bueribber. De deokrative elementene på stavene er et bevisst forsøk på å etterligne steinarkitekturen. Ifølge Lidén bærer de gotiske katedralene preg av at de tradisjonelle tykke veggmurene i romanske kirker ble erstattet av en form for rammekonstruksjon i stein: Pilarene og strebesystemet bærer vekten av tak og hvelv, mens veggene har store vindusflater. De norske stavkirkene utviklet seg på lignende måte. Lidén mener planløsningen med midtrom og omgang er særnorsk og var et bevisst forsøk på å skape noe nytt.[60]

Per Jonas Nordhagen avviser ikke basilikateorien. Han mener at det kan være to utviklingslinjer, og at den basilikale kan være en sidegren i en utvikling mot større kirker som er mer teknisk fullkomne. Hovedlinjen i utviklingen som fører til Torpo stavkirke og Borgund stavkirke kaller han den progressive linjen.[61] Claus Ahrens mener at de enklere stavkirkene (uten hevet midtrom) kom til Norge i misjonstiden. Ahrens mener at stavkirken med hevet midtrom ikke er en basilika i tre, slik Dietrichson og Hauglid argumenterer, men en sentralkirke med omgang rundt alle fire vegger, og ikke en basilika med to brede sideskip.[62]

Flere har vist til teoriene om hovets påvirkning på stavkirker. Dietrichson mente at stavkirkene hadde nær sammenheng med hovet. Det var stor interesse for hovteorien på 1930-1940-tallet. Teorien bygget blant annet på antakelse om at hovene var bygninger med kvadratisk grunnplan og hevet midtrom båret av fire staver.[7] Ved kristningen av Norge fikk høvdingene valget mellom rive hovene eller la dem vie til kirker, «og da er det liten grunn til å tro at de siste hov har skilt seg synderlig fra de første kirker», ifølge Bugge og Norberg-Schultz.[63] Arkeologisk er dette gjentatte ganger avvist, for Islands vedkommende av Åge Roussel.[64] Olaf Olsen (1966) gikk enda grundigere til verks i å beskrive hov nærmest utelukkende som en funksjon knyttet til vanlige bygninger på storgårdene. Hvis det i det hele tatt har vært spesielle hovbygninger, har vi ennå ikke påvist dem, mente Olsen.[65] Olsen avviste derfor teorien om kultkontinuitet. Nicolay Nicolaysen konkluderte også med at det ikke finnes et eneste kjent eksempel på at hov ble omgjort til kirke.[32] På 1950-1970-tallet ble det påvist stolpehull fra eldre bygninger under blant andre Lom stavkirke og også under steinkirker som Kinsarvik kirke,[7] og det har brakt diskusjonen om kirkenes opprinnelse et langt stykke videre. Slike stolpehull ble første gang funnet ved utgravningen i Urnes kirke.[66] Manglende historiske referanser til hov som byggverk bidrar til å svekke hovteorien.[67] Nicolaysen lanserte også «bygdesentrumshypotesen», som går ut på at hovene ble ødelagt og kristne kirker oppført på samme sted eller på annet sted som var bekvemt for bygdefolket. Plassering nær et gammelt hov var i såfall tilfeldig, ifølge Nicolaysen. Pave Gregor den stores oppfordring (år 601) til biskop Augustin i Canterbury om å gjenbruke før-kristne templer hadde liten relevans i Norge, mente Nicolaysen. Dagfinn Skre konkluderte i sin avhandling med at noen kirker ble plassert på storgårder, andre kirker på middels store gårder sentralt i bygda. Jan Brendalsmo konkluderte i sin avhandling med at kirkene ble reist i tilknytning til gamle storgårder eller høvdinggårder, ofte nær gravfelt eller gildehaller.[68]

Bygningsteknisk opphav

Frem til middelalderen var reisverksbygg med jordgravde stolper den vanlige formen for trekonstruksjon i Nord-Europa, mens laftede tømmerbygninger ble brukt lenger øst i Europa. I England var treverk utbredt som bygningsmateriale i middelalderen også etter den normanniske erobringen i 1066.[69] Bayeux-teppet viser ildpåsettelse av et hus med antatt hevet midtrom, en konstruksjon som har vært tolket som beslektet med de norske stavkirkene. Tre var det viktigste byggematerialet i Nord-Europa gjennom middelalderen, og fra omkring år 1000 ble murverk av stein brukt mest i kirker og i militære anlegg.[70]

Utsnitt av Bayeux-teppet med ildspåsettelse av bygning som ser ut til å ha hevet midtrom. Teksten er «HIC DOMUS INCENDITUR», «her blir hus satt i brann».

Før vikingtiden kan stav- eller stolpekonstruksjon ha vært helt dominerende for alle slags bygninger på Vestlandet og kanskje også Østlandet.[71] Lafteteknikken spredte seg vestover fra Øst-Europa, og lafting var ved utløpet av vikingtiden[72] eller i løpet av middelalderen dominerende i bolighus i de fleste deler av Norge.[73] Nesten alle de 200 bevarte profane trebygninger i Norge fra middelalderen er av laftet tømmer.[74] I blant annet Numedal er det bevart laftede bygg fra 1200-tallet.[75] Stolpekonstruksjon holdt seg lenger på Vestlandet, særlig i grindbygde løer, naust og andre uthus som ikke ble oppvarmet.[72] En relativ stor andel av bebyggelsen i norske middelalderbyer var opprinnelig stavbygg av forskjellige varianter.[76] For eksempel ble de eldste byggene på Bryggen i Bergen oppført i stavkonstruksjon, mens lafting ble dominerende senere i middelalderen.[77] Da de norske stavkirkene ble reist, var stavbygging allerede gammeldags, og bruken av stavteknikk i kirker antas ifølge Storsletten å skyldes konservatisme.[78] Tradisjonenen med stavkirker ble brutt ved reformasjonen, og etter den ble stavverk brukt bare ved utvidelse eller ombygging av eksisterende stavkirker. Overgangen til å bygge nye kirker i lafteteknikk kan ha vært en måte å skape avstand til «papismen».[38]

Grindbygg, som var vanlig i løer, naust og andre uthus på Vestlandet og i Nord-Norge til 1900, er oppført etter samme prinsipp som stavkirkene, særlig kirker Møre-typen. I de grindbygde uthusene står imidlertid stavene rett på fundamentsteiner, og ikke på sviller i en bunnramme som i stavkirkene. Også i grindbyggene kalles de bærende vertikale elementene som regel «staver», og de er bundet sammen av stavliner eller stavlegjer. Grindbygde løer omtales også som «stavløer». I Trøndelag brukes ordet «stolpe», men ordet «stavlin» tyder på at det opprinnelige ordet var «stav». I Rogaland og Agder kalles de bærende vertikale elementene til dels for «steger».[18] I grindbygg der stavene er rykket et stykke inn fra ytterveggen, dannes et «skot», en «skytje» eller en «sval» mellom staver og yttervegg.[79] Roar Hauglid pekte på likhetstrekk mellom de treskipede vestnorske stavløer eller grindløer, blant annet i form av tilføyde sideskip med eget sperretak, men mente at det ikke var noen sammenheng mellom disse løene og stavkirkene. Ifølge Hauglid er en avgjørende forskjell på de vestnorske låvene og stavkirker med forhøyet midtrom at i låvene står midtrommet av seg selv, mens for eksempel Kaupanger stavkirke er avhengig av sideskipene for avstiving, og sideskipene må derfor gå rundt hele midtpartiet for å gi tilstrekkelig avstiving mot vindpress.[80]

Høyreiste stavbygg med plankevegger krevde god tilgang på langt og rettvokst tømmer, noe som ifølge Hauglid begrenset utbredelsen i områder med knapphet på skog, særlig på kontinentet, som ble avskoget i middelalderen. Bindingsverk der mellomrommene mellom stolpene ble fylt med murstein eller flettverk klint med leire, var alternativer til plankevegger i skogfattige områder. Sleppverk eller lavegger (svensk: skiftesverk, dansk: bulhuse) er stavkonstruksjoner som var mer utbredt i naboland med dårligere tilgang på rettvokste byggematerialer i store lengder.[81]

Svilleteknikken

Svilleteknikken, som er typisk for stavkirkene, ble først brukt innfelt mellom jordgravde stolper (påvist ved utgraving av borgen Husterknepp i Grevenbroich, Tyskland), senere som gjennomgående rammer under stolpene rundt hele byggverk. Sviller ble brukt på denne måten i middelalderen i Nord-Europa. Blant annet er det påvist sviller for plankevegger eller flettverksvegger ved utgravinger i Hedeby, Ribe og Slesvig. På 1100-tallet var sviller med not for stående plank i bruk ved siden av hus med jordgravde palisadevegger. Da svillene ble lagt på fundamenter over jorden, var grunnlaget for stavbygget etablert, ifølge Hauglid. Med svilleramme fikk byggverket også solide og bestandige vegger av stående planker.[82] Svillesystemer påvist på kontinentet (blant annet Burg Meer) er identisk med systemet i de eldste stavkirkene. Hauglid konkluderte med at stavbyggeteknikken må ha kommet fra sør og vest, og at treborgene Stellerburg (i Weddingstedt) og Husterknupp bygget i antatt skandinavisk stil trolig var basert på lokal byggeteknikk og ikke skandinavisk innflytelse.[83]

Trekirker på de britiske øyer

De tidlige irske kirkebyggene fra 500-tallet av var oppført dels i stein og dels i treverk, og noen kilder antyder at tilhugget treverk var den vanlige byggemåten. For eksempel under et vikingangrep i Ulster brant 250 mennesker inne i en trekirke, og under en orkan i år 891 blåste flere kirker bort. St. Patrick skal en gang ha bygget en kirke «mest av jord» fordi treverk ikke var lett tilgjengelig. Så sent som i 1149 ble klosterkirken i Bangor gjenreist i tre med vegger av tilhuggete og tett sammenføyde planker.[84]

I England og Skottland ble tidlige kirker bygget både av stein og av tre, dels ved romersk (italiensk) påvirkning og dels ved irsk påvirkning. Også kirken i bispesetet i Lindisfarne ble først reist av treverk etter «skotsk maner» («skotsk» betydde på den tiden «irsk») av tilhugget eiketømmer og vegger av plank. Noen engelske kirker hadde flettverk med leire i veggene, andre hadde planker som kledning. Den bevarte kirken i Greensted er det eneste håndfaste bevis for at det har vært bygget kirker av stolper og stående planker på de britiske øyer.[85] Inne i kirketårnet i Barton-on-Humber (Lincolnshire) er det funnet rester av sviller fra en mulig tidligere trekirke. Flere klokkestøpuler i treverk ved steinkirker i blant annet Essex har en konstruksjon som minner om norske stavkirker. Hauglid antok at skikken med klokkestøpuler kom fra England til Norge sammen med kirkeklokker som var for tunge for stavkirkene.[86] Claus Ahrens mener at trekirker med hevet midtrom og jordgravde fantes i England på 1000-tallet.[87] Anker tror også at de norske stavkirkene kan ha hatt engelske forbilder, men grunnstokkene som er karakteristisk for de norske, er det ikke spor av i England.[88]

Trekirker på kontinentet

Både skriftlige kilder og arkeologiske spor viser at de tidlige kirkene på det nordeuropeiske fastlandet fra omkring år 500 var bygget i reisverk. For eksempel ble den først katedralen i Strasbourg bygget av stående planker i året 504 og erstattet av en steinbygning 400 år senere. Trolig var mange av trekirkene på kontinentet oppført i palisade- eller stolpekonstruksjon. I årene 800-1000 ble en del trekirker erstattet av steinkirker, etter år 1000 ble de fleste kirker oppført av murverk. Kildene gir lite informasjon om planform og konstruksjon for trekirkene, men det kan ha dreid seg om både grove eller pent tilhuggete plankevegger og om vegger av flettverk. Utgravinger viser at mange eksisterende steinkirker i Tyskland, Nederland og Belgia fra middelalderen har hatt en forgjenger av reisverk, oftest med jordgravde stolper. Stolpene har til dels vært grove og satt opptil 2 meter dypt i jorden, og i noen tilfeller med en dobbelt rad stolper inne i skipet til å bære taket.[89] Det er flere steder i Tyskland funnet rester av trekirker med sviller lagt rett på jorden, på steiner eller på påler banket ned i jorden. Det er ellers uvisst om det har eksistert trekirker med annen byggeteknikk i perioden mellom kirkene med jordgravde stolper og de romanske steinkirkene.[90]

Tidlige trekirker i Skandinavia

De første kirkene i Skandinavia ble reist i treverk. I byene og i Sør-Sverige og Danmark ble trekirkene erstattet av steinkirker fra slutten av 1000-tallet[91] og utover 1200-tallet. I Norge ble de fleste middelalderkirkene oppført i tre i strid med kirkens tradisjon og ønske, noe som trolig skyldtes at trebygg var langt mindre ressurskrevende og at det var knapphet på håndverkere med kunnskap om steinbygging.[38] Den siste nye trekirke i Danmark ble reist i Vejle i 1310.[92] I Sverige ble lafting tatt i bruk i kirkebygg tidligere, som i Södra Råda gamle kirke fra 1300-tallet. I likhet med andre svenske laftekirker fra middelalderen ligner den en steinkirke. Tømmerkirken på Skatval i Trøndelag ble beskrevet av Gerhard Schønning og ble trolig reist etter svensk forbilde en gang etter 1250. Utover i middelalderen ble lafteteknikken dominerende til de fleste formål. Stavkonstruksjon var teknisk mer krevende, og Håkon Christie stiller derfor spørsmål hvorfor stavkonstruksjon likevel ble foretrukket. Han antar at stavkirken ble foretrukket fordi den representerte tradisjon og kontinuitet fra misjonstiden.[38]

I profane bygninger tok lafteverk over i byene i Norge og Sverige fra omkring år 1000, og bare enkle uthus ble oppført i stavverk. Ifølge Hauglid ble derfor stavkonstruksjonen videreutviklet hovedsakelig innenfor kirkebyggingen. Det er tvil om det har vært et utviklingstrinn mellom de første kirkene med jordgravde stolper og de fullt utviklede stavkirkene, slik det er kjent på Urnes tidlig på 1100-tallet. Hauglid mente at de norske stavkirkene var høydepunktet i en gammel europeisk trebyggingskunst.[93] Gunnar Bugge mente at beslektede funn fra andre steder i Europa nærmest virker som «forstudier til den norske stavkirken», som kom sent nok til å ha vært en «utkrystallisering».[94] Ifølge Anker anser mange forskere ikke lenger stavkirkene som et særegent og relativt kortvarig norsk eller skandinavisk fenomen, men som resultat av en lengre utvikling over en større del av Europa.[95]

På slutten av 900-tallet sørget Harald Blåtann for å reise den første kirken i Roskilde - den var tre, men detaljene er lite kjent. I Lund ble også de første kirkene bygget i tre. Hauglid ser på grunnlag av arkeologiske spor for seg at den første bispekirken i Lund, «St. Drotten», var som en basilika med hevet midtrom båret av store jordgravde stolper.[96] Trekirken i Odense skal ha stått til reformasjonen. Det er funnet arkeologiske spor etter kirker med jordgravde stolper under eksisterende steinkirker i Danmark. Blant annet hadde kirken i Brørup jordgravde stolper og trolig stående planker på en svill mellom stolpene.[97]

I Hørning kirke på Jylland er det funnet en plankebit med dekor i Urnes-stil. Plankebiten har not på undersiden trolig for stavplanker og antas å ha vært del av en stavlegje fra kirkens langvegg. Utgravinger under steinkirken i Hørning avdekket rester av en tidligere trekirke med jordgravde stolper satt rett over en gravhaug fra omkring år 1000. Det er uklart om det kan ha vært en fullt utviklet stavkirke i Hørning.[98]

Dekor og skurd

Jellingsteinen i Danmark
Utsnitt av portalen fra Urnes stavkirke
Foto: Nina Aldin Thune
Vangeportal fra Hedalen stavkirke
Tegning: G. A. Bull
Søyleportal fra Borgund stavkirke
Foto: Nina Aldin Thune
Løve på portalen fra Borgund stavkirke
Foto: Nina Aldin Thune

Det som er bevart av dekor kan dateres til tidsrommet fra 1070 til begynnelsen av 1300-tallet. Dekoren finnes for det meste på gavler, øverst på stavene, og på portalene. Kirkene er blitt bygget og ombygget i flere hundre år og viser skiftende stilimpulser, byggemoter og endrede behov.

Bakgrunn

Et spørsmål har vært om stavkirkedekoren har vært et norsk eller internasjonalt fenomen. En del bygningsrester med beslektet dekor er bevart i Danmark, Sverige og på Island.[87]

Det kan se ut som om studier av runesteiner som er bevart i Danmark og Sverige og deres stilhistorie kan fortelle mer om opprinnelsen til dekoren. En runestein fra Resmo på Öland har tydelige stilmessige likheter med Urnesportalen. Det er også vanlig å vise til Jellingsteinen som en mulig påvirkningskilde eller som et utslag av en mer utbredt dekorform fra perioden. Denne steinen var reist av Harald Blåtann i årene 960–970 og har kristen ikonografi. Den ene siden viser en løve og en slange, den andre en korsfestelsesscene.[99]

Det er en vanlig oppfatning at runesteinene har hatt betydning for utviklingen av urnesstilen.[100] En annen påvirkningkilde kan være keltisk ornamentikk, slik den blant annet kjennes fra Lindisfarnebibelen, som ble skrevet og illuminert av munker på 600-tallet[101]

Stavkirkeportalen

Det er bevart portaler eller deler av dem fra omtrent 140 stavkirker. Det finnes grovt sett tre portaltyper: den enkle profilportalen, søyleportalen og vangeportalen.

Den enkle profilportalen er døråpninger som er rammet inn av enkle profiler eller pilastre. Disse portalene er for det meste brukt på kordører. Det er bevart omtrent 20 slike dører.

Søyleportalen er avledet fra steinarkitektur. Den har hel- eller halvsøyler som bærer en rundbuet arkivolt. Søylene har baser og kapiteler. De er rikt dekorert og ble brukt både på inngangsdører og innvendig i korskiller. En kjenner til omtrent 40 slike portaler.

Vangeportalen eller praktportalen består av to portalplanker og et overstykke med sammenhengende dekor. Overstykket har to til fem liggende planker som er felt inn i hverandre med not og fjær. Dette bæres av de stående veggplankene som flankerer døråpningen. Det er bevart 75 mer eller mindre komplette vangeportaler. I noen vangeportaler er også søylenemotivet innarbeidet sammen med flatedekorene, med eller uten arivolt.

Stilhistorie

Stort sett stammer det bevarte materiale fra Sogn-Hardanger og fra fjellbygdene på Østlandet. Hoveddelen av portalene er romanske og mangler gotiske trekk.

Det er mulig at portalene kan ha vært bemalt, men dette har det vært vanskelig å fastslå med sikkerhet. Malingen på de få som er bemalt i dag ser ut til å være nyere.

Det er vanlig å inndele portalene etter stilhistorie, Urnesstil, romanske og sene.

Urnesstil

Navnet urnesstil ble først brukt av Haakon Shetelig i 1909. Han ga den navn etter formspråket på skurden på nordportalen i Urnes stavkirke, som opprinnelig var vestportal i den eldre stavkirken fra perioden 1000-1080 på samme tomt. Karakteristisk for den er bruken av løkkekomposisjoner og det uaksiale og asymmetriske helhetspreget. Andre trekk er et spill mellom en bred og en smal motivlinje, vide og ofte sirkelformede løkker, lange smale motiver, jevn og gradvis smalere linjeføring, og omriss som er bueformet uten linjeknekk.

Den gjenbrukte portalen i Urnes stavkirke er den eneste noenlunde komplette i denne stilen som er bevart. Flere deler med utskjæringer i urnesstil fra den eldre stavkirken på Urnes er inkorporert i den nåværende: to veggplanker, en hjørnestav og to gavlfelter. Ellers er dekor i urnesstil funnet på en planke fra den revne Rinde stavkirke, på fragmenter av en eller to hjørnestolper fra en forløper for Hopperstad stavkirke,[102] på fragmenter av en portal i Torpo stavkirke, og på portalplanker fra den revne stavkirken på Bjølstad i Heidal.[103]

Romanske portaler

De romanske portalene er datert etter midten av 1100-tallet. Motivtypene er: planteranker, drager, løver og groteske masker; motiver som var vanlig i den romanske perioden i Europa.

Det som skiller denne gruppen fra urnesstilen, er at den er symmetrisk oppbygget.

Det er vanlig å dele romanske portaler i tre grupper:

  • Sogn-Valdres-Telemark-gruppen. Karakteristisk for denne gruppen er en portal med en ranke på hver side, og to symmetriske drager som er motstilt. Mellom seg har de en midtdrage.
  • Trondheimsgruppen, som har hentet impulser fra byggemiljøet rundt Nidarosdomen
  • Medaljongportaler, som har figurer i medaljonger.[104]

Sene portaler

Noen portaler regnes for sene fordi de har detaljer fra gotikken. Men noe finnes også innen Sogn-Valdres-gruppen. Utover på 1200-tallet kan det se ut som om komposisjonen blir løsere, og en får individuelle løsninger og uvanlige detaljer og rankeløsninger.[105]

Ikonografi

De fleste portalene viser drager, «løver» og ranker som ikke refererer seg til spesifikke bibelske eller andre kristne fortellinger. Et av unntakene er de kristne motivene som finnes på vestportalen[106] fra den revne Hemsedal stavkirke, som viser St. Olavs martyrium og status som kristusliknende helgen.[107]

Et forskningsmessig problem har vært portalens ikonografi. Når det gjelder Urnesportalen, er ideen om at den skal ha et hedensk innhold avvist.[108] Det store dyret er blitt tolket som en løve. Løven kan representere Kristus som kjemper med og vinner over det onde.

Portal Ål kirke, Hallingdal

Fellestrekk ved de fleste portalene er at de er monumentale og at de har kjempende drager. Et spørsmål har vært om dette er en symbolsk avvergende magi mot vondt? Bugge mener at dette kan være en hedensk ikonografi i kristen fortolkning.[109] I Sogn-Valdres-portalene finner vi ikke løven. Den er byttet ut med en ranke som også representerer kristendommen. Dette refererer til Joh. 15,5: «Jeg er vintreet, dere er greinene.»

Hohler går imot denne tolkningen.[110] Hun mener at portalene ikke kan ha et religiøst innhold, men er et bilde på bestillerens eller byggherrens hensikt, et herskermotiv. Det finnes mange portaler i Europa som er rene ornamenter. Hun henviser til Bernhard av Clairvaux, som var imot bruk av dyr i kristen sammenheng.

«Hvilken berettigelse har udyrene i klostergangen den formløse formskatten og den formfulle formløsheten? Hva har bilder der å gjøre av urene aper, ville løver, fantastiske kentaurer og halvmennesker? Hvorfor tjene tigrer, kjempende riddere, jegere som blåser i sine horn? Der ser du under et hode flere kropper, og der ser du på en firfotig kropp en slanges hale, der på en fisk et dyrehode – Overalt finnes en slik rik og fantastisk samling av ulike former at en heller retter sine øyne mot skulpturene enn mot de hellige bøkenes innhold.»[111] Hun mener derfor at dyremotiver i romansk kunst ikke har hatt noen særlig religiøs betydning, og portalene kan være rene herskersymboler.

Hoftun mener at mange av de såkalte hedenske portalmotivene har klart kristne budskap. I prinsippet skiller ikke de norske stavkirkemotivene seg fra mange av de motivene som er å se i annen romansk kirkekunst, som for eksempel motiver på romanske kirkeportaler og døpefonter i stein i Sverige og Danmark.[112]

Andre forskere mener at portalene er inspirert av engelsk kunst. Bakgrunnen kan være manuskripter og steinskulptur.[113] En del av disse manuskriptene er dyrebøker med et kristent allegorisk innhold, ofte omtalt som bestiaries. Opphavet til disse er Physiologus, en samling av allegorier om dyr, med kristne tolkninger, som skal ha oppstått i Alexandria i det 2. århundre. Denne grunnteksten var på gresk, og utover i middelalderen ble teksten oversatt til en rekke språk. Disse fortellingene er også bakgrunnen for alle bestiarier som er bevart i forskjellige biblioteker og samlinger. Kildene til Physiologus er indiske, hebraiske og egyptiske dyrefortellinger og forskjellige klassiske tekster skrevet av blant andre Aristoteles og Plinius. Ingen tidlig gresk tekst har overlevd; de eldste bevarte er på latin, men disse skal være svært nær den greske originalen. Etter hvert ble det vanlig å illustrere tekstene, men det er sprang i utviklingen, og en rekke tekster med illustrasjoner er gått tapt.

Lindkvist viser til Physiologus som bakgrunn for dyrefremstillinger i portaler på Gotland.[114] Disse steinkirkene ble ofte bygget etter at stavkirkene på de samme stedene var blitt for små. Dessverre er de fleste trekirkene forsvunnet, så det er ikke mulig å studere dekoren. Men det er ikke urimelig å anta at de har hatt samme dekor som norske stavkirker, og at disse motivene så kan ha blitt videreført i steinportalene. Bakgrunn og opprinnelse ville da være tilnærmet den samme.

Stavkirkeprogrammet

Stavkirkenes dårlige forfatning var bakgrunnen for at Riksantikvaren i 2001 startet stavkirkeprogrammet. Programmet skulle skape positive ringvirkninger i form av større lokal aktivitet med tradisjonelle måter å utnytte materialer og ressurser på.

Målet for programmet var:

  • å sette i stand stavkirkene slik at de kan bevares for ettertiden
  • å konservere dekoren og kirkekunsten
  • å supplere dokumentasjonen av stavkirkene som grunnlag for forskning og rekonstruksjon av tapte deler.

Arbeidet og hva som er gjort ved de enkelte kirkene er dokumentert i en rapport.[115]

Stavkirkelisten

Portalen fra Tønjum stavkirke
Foto: Nina Aldin Thune

Utdypende artikkel: Liste over stavkirker i Norge. Se også: Liste over tapte palisadekirker, stolpekirker og stavkirker

De eksisterende stavkirkene er geografisk konsentrert om de øvre dalstrøkene på Østlandet (fjellbygdene) og de indre fjordstrøkene på Vestlandet. Unntak er Fortun stavkirke som er flyttet til Fantoft i Bergen og deretter kalt Fantoft stavkirke, Gol stavkirke som ble flyttet til Bygdø i Oslo, Vang stavkirke som ble flyttet til Karpacz i Karkonosze og Grip stavkirke som ligger på øya Grip på Nordmørskysten.[116] Vang stavkirke er i grove trekk som den var, selv om noen bygningsdetaljer er feil. Den opprinnelige Fortun stavkirke ble rekonstruert slik det var vanlig i nasjonalromantikken. Den nåværende Fantoft stavkirke er en rekonstruksjon etter at den opprinnelige kirken ble påtent.

Listen inneholder alle stavbygde kirker i Norge, men også enkelte kirker med bevarte middelalderske stavkonstruksjoner av betydning. Kun noen få vesentlige kopikirker fra nyere tid er tatt med. Stavkirkene i Norge, eller bygg der middelalderske konstruksjonsdeler fra stavkirker inngår, er automatisk fredet etter lov om kulturminner.[117]

Stavkirker i Norge bygget før reformasjonen

Deler av dateringen av kirkene nedenfor er basert på opplysninger gitt ved Stavkirke.org.[118] Dette er for en stor del basert på dateringer av materialer fra kirkene. I noen tilfeller viser skriftlige kilder til kirkene, og disse kan indikere en annen datering. Dette kan komme av reparasjoner av kirkene, gjenbruk av materialer og lignende.

Kirker i Norge bygget etter reformasjonen med rester av stavkirker

Kirker i Norge som er kopier av stavkirker

Historismen søkte å etterligne og gjenopplive stiluttrykk fra eldre perioder. I Norge blant annet ved at stavkirkene påvirket kirkearkitekturen på 1800-1900-tallet. Den nye Borgund kirke er for eksempel utført i en stil som minner om Borgund stavkirke like ved.[129] Andre eksempler er Årdal kirke i Sogn, Hauge kirke, Stedje kirke og Uvdal kirke. I dragestilen er dekor og stilelementer fra stavkirkene også brukt i profane bygg. Raundalen kirke er oppført i stavkirkepreg med forhøyet midtskip og sideskip som minner om omgang brukt i stavkirkene.[130] Christian H. Grosch var en av de første som innarbeidet stavkirkeformer i hele bygninger som i mønstertegning trekirke og utkastene til Ulstein kirke. Johannes Flintoe brukte stavkirkeskurd i fugleværelset på Slottet. Heinrich Ernst Schirmer foreslo en stavkirkeinspirert bygning for Jørgen Moe i Krødsherad (bygget ble oppført etter andre tegninger).[131] Forrige Kirkenes kirke hadde et stavkirkeinspirert tårn.[132]

Stavkirker i andre land

Stavkirken i Rapid City ble oppført i 1969.
Foto: Jake DeGroot

Etterligninger

Til verdensutstillingen i Chicago i 1893 produserte Strandheim Brug med gründerfamilien Thams på Orkanger en stavkirkeinspirert bygning på bestilling fra den norske stat. Denne norske utstillingspaviljongen ble tegnet av Waldemar Hansteen som hadde ansvaret for gjenreisingen av Gol Stavkirke på Bygdøy og bærer de fleste kjennetegn ved norske stavkirker. Bygningen ble sendt som byggesett til USA. Det ble senere flyttet til en privat eiendom i Lake Geneva og i 1935 til Little Norway (Wisconsin). I 2015 ble den demontert og skipet tilbake til Orkanger, til en kostnad av ca 5 millioner kroner, og blir nå kalt Thamspaviljongen.[138][139][140]

Se også

Arkeologiske steder og revne stavkirker

Mange stavkirker er nå tapt, men lever videre i sagn, dokumenter[141] eller arkeologisk spor. Listen er veldig omfattende og er flyttet ut til en egen artikkel.

Se Liste over kjente palisadekirker, stolpekirker og stavkirker.

Referanser

  1. ^ Ola Storsletten: «En arv i tre», s.24.
  2. ^ Kart over de gjenværende Arkivert 2011-08-14, hos Wayback Machine.
  3. ^ Grindbygde hus i Vest-Norge. Norsk institutt for kulturminneforskning. 1999. s. 88. ISBN 8242610495. 
  4. ^ Storsletten (1993, s.24)
  5. ^ a b Christie 1981, s. 139.
  6. ^ a b Ekroll, Øystein (1997): (1997): Med kleber og kalk. Norsk steinbygging i mellomalderen. Oslo: Samlaget.
  7. ^ a b c d e f g h i j Anker, Peter (1997): Stavkirkene: deres egenart og historie. Cappelens kunstfaglige bibliotek. Oslo: Cappelen.
  8. ^ a b c d e Dietrichson, Lorentz (1892):De norske stavkirker. Studier over deres system, oprindelse og historiske udvikling. Kristiania: Cammermeyer.
  9. ^ Bugge og Mezzanotte, 1994, s. 17.
  10. ^ Vreim, Halvor (1947): Norsk trearkitektur. Oslo: Gyldendal.
  11. ^ Muri, Sigurd: Gamle kyrkjer i ny tid. Oslo: Samlaget, 1975, s. 14.
  12. ^ Fremtid for fortiden: fortidsvern i 125 år. Oslo: Grøndahl. 1969. 
  13. ^ Anker 2005
  14. ^ Fortidsminneforeningen: årbok 1996. Oslo: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. 1996. ISBN 8290052529. 
  15. ^ Anker 2005
  16. ^ Anker, 1997, s.202.
  17. ^ Gulatingslovi. Oslo: Samlaget. 1952. 
  18. ^ a b Gjærder, Per (1999). Stolper og staver i bygningsteknisk sammenheng. Grindbygde hus i Vest-Norge. NIKU-seminar om grindbygde hus, Bryggens museum 23.-25.03.98. Redigert av Helge Schjelderup og Ola Storsletten. Oslo: Norsk institutt for kulturminneforskning.
  19. ^ a b c Valebrokk, Eva og Thomas Thiis-Evensen: Levende fortid. De utrolige stavkirkene. Boksenteret, 1993.
  20. ^ Bugge, Anders (1954). Heddal stavkirke. Oslo: Grøndahl. 
  21. ^ Bøe, Bernt (1996). "Kyrkja i Stangvik": stavkyrkja 1407-1783, korskyrkja 1784-1896 : Stangvik kyrkje 100 år 1897-1997. [Kvanne]: Stangvik sokneråd. ISBN 82994117118 Sjekk |isbn=-verdien: length (hjelp). 
  22. ^ «J. C. Dahl – Store norske leksikon». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 21. juli 2015. 
  23. ^ «Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring – Store norske leksikon». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 7. juni 2017. 
  24. ^ https://snl.no/Adolph_Tidemand lest 20. juli 2015.
  25. ^ Dietrichson 1892s.3
  26. ^ Gunnar Bugge og Christian Norberg-Schulz (1999): Stav og laft i Norge. Early wooden architecture in Norway. Oslo: Norsk arkitekturforlag.
  27. ^ Christie 1981, s. 156.
  28. ^ Elsrud, Edvard (1993). Hedalen stavkirke: i gode og onde dager gjennom 800 år. [Oslo]: Schibsted. ISBN 8251614465. 
  29. ^ Bjerknes, Kristian (1976): Kaupanger stavkirke og dens konstruksjoner. Oslo, Fabritius 1976.
  30. ^ «Stavkirker i Norge er eldre enn antatt». Gemini.no. 31. oktober 2019. Besøkt 3. november 2019. 
  31. ^ a b Aksnes, Solveig Nyhus (11. desember 2019). «Eit lite hol avslørte ein stor hemmelegheit». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 11. desember 2019. 
  32. ^ a b c Jensenius, Jørgen H. (2001): Trekirkene før stavkirkene. Avhandling dr.ing., Arkitekthøyskolen i Oslo, 2001.
  33. ^ Christie 1974 s. 12
  34. ^ Aune, P., Sack, R. L., & Selberg, A. (1983). The stave churches of Norway. Scientific American, 249(2), 96-105.
  35. ^ «British Archaeology, no 10, December 1995: News». Arkivert fra originalen 7. august 2011. Besøkt 19. februar 2006. 
  36. ^ Magnell, Steinar (2009): De første kirkene i Norge. Kirkebyggingen og kirkebyggere før 1100-tallet. Masteroppgave, Universitetet i Oslo.
  37. ^ Krogh 2011 s. 166-170
  38. ^ a b c d e Håkon Christie (1981). Stavkirkene – arkitektur. Norges kunsthistorie. Oslo: Gyldendal. s. 139–252. ISBN 8205122644. 
  39. ^ Jensenius, Jørgen H. (2010): Bygningstekniske og arkeologiske bemerkninger om trekirker i Norge i vikingtid og middelalder. Collegium Medievale.
  40. ^ Christie 1974 s. 15
  41. ^ Krogh 2011 s. 74-98
  42. ^ Hauglid, 1976, s.339-344.
  43. ^ Kirkesøk, lest 26. november 2020.
  44. ^ Kirkesøk, lest 26. november 2020.
  45. ^ Kirkesøk, lest 26. november 2020.
  46. ^ Christie 1981, s. 144.
  47. ^ Storsletten, Ola (1993). En arv i tre: de norske stavkirkene. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220061. 
  48. ^ Christie 1981, s. 154.
  49. ^ se f. eks. Christie 1974 s. 55
  50. ^ Dietrichson 1892.s.31
  51. ^ Nordhagen 2003 s. 95
  52. ^ Bugge, Gunnar og Bernardino Mezzanotte (1994): Stavkirker. Oslo: Grøndahl Dreyer.
  53. ^ Kåre Lunden: «Norge under Sverreætten», Norges historie bind 3 (s. 95), forlaget Cappelen, 1987, ISBN 82-574-0436-5
  54. ^ Dietrichson 1892 s. 259
  55. ^ Bjerknes, Kristian og Lidén, Hans-Emil: The Stave Churches of Kaupanger. Oslo, Fabritius 1975, s. 82–83.
  56. ^ Anker (1997) s. 221.
  57. ^ Dietrichson 1892 s. 82
  58. ^ Dietrichson1892 s, 83
  59. ^ Peter Anker, Stavkirkene deres egenart og historie
  60. ^ Lidén, Hans-Emil utgivelsesår = 1993. Håndverk og byggeskikk i middelalderen. [Bergen]: Bryggens museum. 
  61. ^ Nordhagen 2003
  62. ^ Ahrens, Claus (1994): Om stavkirkeproblemet, Fortidsminnforeningens årbok, s. 37-49
  63. ^ Bugge og Norberg-Schultz, 1994, s. 35.
  64. ^ Aage Roussel, Islands gudehove, Stenberger 1943, side 215-223
  65. ^ Olaf Olsen, Hørg, hov og kirke
  66. ^ Håkon Christie, Urnes stavkirkes forløper belyst ved utgravninger under kirken
  67. ^ Nordhagen 2003
  68. ^ Hansen, Margareth (2014). Fire kirkesteder i Romsdal. Bergen: Universitetet i Bergen. 
  69. ^ Hauglid (1976) s. 66.
  70. ^ Anker (1997) s. 200-201.
  71. ^ «Jarnalderens langhus blei brende og gravlagde» (PDF). Apollon. februar 2017. s. 16-17. 
  72. ^ a b Munksgaard, Jan Henrik: Byggeskikkene - litt av hvert av mange sorter. s.406-432 i Møre og Romsdal, red av Pio Larsen. Oslo: Gyldendal, 1977.
  73. ^ Anker (1997) s. 18.
  74. ^ Storsletten (1993) s.20
  75. ^ Vreim, Halvor (1966). Laftehus: tømring og torvdekking. Oslo: Noregs boklag. 
  76. ^ Storsletten (1993) s.20
  77. ^ Andersen, Randi (1985). Bryggen i brennpunktet. [Bergen]: Museet. ISBN 8290289189. 
  78. ^ Storsletten (1993) s.24
  79. ^ Christie, Håkon: Grindbygde hus og stavkirker. Grindbygde hus i Vest-Norge. NIKU-seminar om grindbygde hus, Bryggens museum 23.-25.03.98. Redigert av Helge Schjelderup og Ola Storsletten. Oslo: Norsk institutt for kulturminneforskning
  80. ^ Hauglid (1976) s. 73-74.
  81. ^ Hauglid (1976) s. 74-76.
  82. ^ Hauglid (1976) s. 74-76, s. 132.
  83. ^ Hauglid (1976) s. 77.
  84. ^ Hauglid (1976) s. 78-81.
  85. ^ Hauglid (1976) s. 78-81.
  86. ^ Hauglid (1976) s. 86-88.
  87. ^ a b Ahrens, Claus. «Om stavkirkeproblemet». Fortidsminnforeningens årbok 1994. Oslo: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. s. 37–49. 
  88. ^ Anker (1997) s. 221.
  89. ^ Hauglid (1976) s. 91-95, 106.
  90. ^ Hauglid (1976) s. 110.
  91. ^ Hauglid (1976) s. 145-146.
  92. ^ Hauglid (1976) s. 160.
  93. ^ Hauglid (1976) s. 142-144.
  94. ^ Bugge (1981) s. 12
  95. ^ Anker (1997) s. 200
  96. ^ Hauglid (1976) s. 166-168.
  97. ^ Hauglid (1976) s. 145-146.
  98. ^ Hauglid (1976) s. 157-158.
  99. ^ Fuglesang, Signe Horn (1981). «Vikingtidens kunst». Norges kunsthistorie. Oslo: Gyldendal. s. 36–138. ISBN 8205122652. 
  100. ^ Fuglesang 1981 s. 97
  101. ^ Lindisfarnebibelen
  102. ^ Krogh 2011. Side 204-207
  103. ^ Hohler 1981. Side 261. Her finnes en detaljert analyse av Urnesportalen.
  104. ^ Hohler 1981 s. 266. Et stort kapittel er viet beskrivelse av de romanske portalene
  105. ^ Hohler 1981 s. 317
  106. ^ Vestportalen i Hemsedal stavkirke ligger bevart hos Historisk museum i Oslo
  107. ^ Hoftun 2002; 2008
  108. ^ Anker 2005 s.61
  109. ^ Anker 19971 s. 265
  110. ^ Anker 2005 s. 62
  111. ^ Paulsson 1969
  112. ^ Hoftun 2002; 2008
  113. ^ Anker 1997 s. 267
  114. ^ Lindkvist 1997 s. 105
  115. ^ Riksantikvaren (2008): Stavkirkeprogrammet 2011-2015. Hva har skjedd så langt? Oslo: Riksantikvaren. (PDF fulltekst)
  116. ^ Ahrens, Claus (1994): Gol stavkyrkje og dei gamle trekyrkjene.
  117. ^ Lov om kulturminner
  118. ^ Stavkirke.org Arkivert 2. mars 2009 hos Wayback Machine. tilhører sivilarkitekt, Dr. ing. Jørgen H. Jensenius, som er spesialist på oppmåling og dokumentasjon av middelalderens trekirker i Norge. Han har tidligere arbeidet hos Riksantikvaren og ved Norsk Institutt for Kulturminneforskning i Oslo.
  119. ^ Kirken kan være eldre Rollag stavkirke – Stavkirke.org Arkivert 26. september 2007 hos Wayback Machine.
  120. ^ «Stavkirken ble først nevnt i skriftlige kilder i 1425, men den er langt eldre.» Rollag stavkirke - Riksantikvarens stavkirkeprogram Arkivert 28. april 2005 hos Wayback Machine.
  121. ^ Denne kirken står på UNESCOs verdensarvsliste
  122. ^ Usikker datering
  123. ^ Anerkjennes ikke som ekte stavkirke. Bygget etter reformasjonen, med materialer fra tidligere stavkirker.
  124. ^ Anerkjennes ikke som ekte stavkirke. Bygget etter reformasjonen, med materialer fra tidligere stavkirker.
  125. ^ «Østlendingen - Her er Hedmarks aller første stavkirke». www.ostlendingen.no (på norsk). 17. juni 2014. Besøkt 10. juli 2017. 
  126. ^ «Stavkirke i Rendalskogen». Østlendingen. 25.06.2015. 
  127. ^ «Bygger sin egen stavkirke». www.an.no (på norsk). 7. august 2005. Besøkt 25. august 2018. 
  128. ^ Siem, Bård (23. juni 2015). «Heldt gudsteneste i sjølvlaga stavkyrkje». NRK. Besøkt 12. januar 2019. 
  129. ^ «Borgund kyrkje - Norges Kirker». Norgeskirker.no. 20. august 1968. Besøkt 19. oktober 2013. 
  130. ^ Hoff, Anne Marte: Raundalen kyrkje, Norges kirker, lest 4.9.2014
  131. ^ Eldal, J.C.: Historisme i tre. "Sveitserstil", romantikk, byggeskikks-renessanse og nasjonal egenart i europeisk og norsk trearkitektur på 1800-tallet. Avhandling for dr.philos., 1997.
  132. ^ Hage, I. og J.v. Bonsdorff: Kunsthistorie i nord. Tidsskriftet Ottar nr 3, 2000.
  133. ^ Vang stavkirke sto opprinnelig i Vang i Valdres.
  134. ^ Saksisk stavkirke av palisadeverk. Regnes som verdens eldste trekirke.
  135. ^ http://www.chapel-in-the-hills.org/about.html
  136. ^ «Chapel in the Hills». Besøkt 25. august 2018. 
  137. ^ https://www.usnews.com/news/best-states/north-dakota/articles/2018-03-24/scandinavian-heritage-park-welcomed-8k-visitors-last-year
  138. ^ Opheim, Aagot (3. november 2015). «Stavkirkekopi har kommet hjem til Trøndelag». adressa.no. Arkivert fra originalen 25. august 2018. Besøkt 25. august 2018. 
  139. ^ «Flatpakket kulturarv». morgenbladet.no. 4. august 2017. Besøkt 25. august 2018. 
  140. ^ «Thamspaviljongen - opplev den utrolige historien om stavkirke bygningen». The Norway Building. Besøkt 19. november 2020. 
  141. ^ Dietrichson, L. (1888): Sammenlignende Fortegnelse over Norges Kirkebygninger i Middelalderen og Nutiden. Kristiania: Malling.

Litteratur

Eksterne lenker


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Stavkirke&oldid=24782904»