Strategisk bombing

Strategisk bombing er en militær strategi brukt i total krig hvor målet er å bekjempe fienden ved å ødelegge hans økonomiske fundament og svekke kampviljen i stedet for å ødelegge hans land- og sjøstridskrefter. Slik bombing er systematisk organiserte massive luftangrep ved hjelp av strategiske bombefly, lang- eller mellomdistanseraketter eller jagerbombere utstyrt med atomvåpen for å angripe mål som blir ansett som vitale for fiendens evne til å føre krig.

Et av målene i krig er å demoralisere fienden, slik at fred eller kapitulasjon foretrekkes framfor å fortsette konflikten. Strategisk bombing har blitt brukt til dette formålet. Uttrykket «terrorbombing» kom inn i språket på slutten av andre verdenskrig, og mange strategiske bombeoffensiver og enkeltraid har blitt beskrevet som terrorbombing av kommentatorer og historikere.

Både tyskere og briter foretok strategisk bombing under første verdenskrig, men i altfor liten målestokk til at det fikk noen betydning. Det teoretiske skillet mellom taktisk og strategisk luftkrigføring oppstod i tiden mellom de to verdenskrigene. Noen ledende teoretikere på luftkrig i denne perioden var italieneren Giulio Douhet, Trenchard-skolen i Storbritannia og general Billy Mitchell i USA. Disse teoretikerne hadde stor innflytelse både på den militære rettferdiggjøringen av å ha et uavhengig flyvåpen, slik som Royal Air Force, og i å påvirke politiske teorier om en framtidig krig, slik som Stanley Baldwin uttrykte det i en kommentar i 1932, da han sa at the bomber will always get through – bombeflyet kommer alltid fram.^[1]

Definisjoner

Selv om forskjellene mellom taktisk, operasjonell og strategisk bombing tilsynelatende kan virke uklare, er det distinkte metoder som vanligvis brukes til forskjellige formål. Strategisk bombing er en metode som er forskjellig både fra taktisk bombing og bruken av strategisk luftstøtte i en operasjonell kapasitet.

En slik strategi innebærer vanligvis gjentagende angrep over en tidsperiode mot mål som påvirker nasjonens samlede evne til å føre krig, slik som industri, jernbane, oljeraffinerier og andre ressurser. I mindre grad gjennomføres strategisk bombing mot enkeltmål, slik som britenes RAF Bomber Command utførte mot demningene i Ruhr-distriktet i mai 1943 med de sprettende bombene utviklet av Barnes Wallis.

Siden strategisk bombing har som mål å undergrave en fiendtlig nasjons evne til å føre krig, må strategiske bombefly være i stand til å nå det meste av fiendens landområde, og de har derfor oftest vært store, langttrekkende fly. Strategiske bombefly har også blitt brukt for å støtte store militære operasjoner på bakken, slik som isoleringen av Normandie ved bombeangrep på transportknutepunktene i det nordlige Frankrike for å støtte invasjonen på D-dagen, samt teppebombingen av aksemaktenes frontlinjer vest for Saint-Lô for å understøtte Operasjon Cobra.

Metoder for våpenlevering

Det er tre hovedmetoder for å slippe våpen på mål i en strategisk bombeoperasjon. Den første er å slippe store mengder konvensjonelle bomber som faller fritt ved hjelp av strategiske bombefly. Den andre er ved bruk av presisjonsstyrte våpen (også kalt smarte bomber), krysserraketter er også i denne kategorien, selv om de ikke alltid blir skutt ut fra fly. Den tredje metoden innebærer bruk av kjernefysiske ladninger, enten på et slagfelt på samme måte som ved teppebombing, eller mot et strategisk mål, på samme måte som konvensjonelle bomber ble brukt under 2. verdenskrig.

Selv om bruk av kjernefysiske våpen fra fly er i kategorien strategisk bombing, og sannsynligvis representerer den mest ytterliggående formen både av strategisk og terrorbombing, brukes vanligvis uttrykket strategisk bombing om å slippe ikke-kjernefysiske bakke-til-luft-våpen fra strategiske bombefly.

Områdeangrep med flere bombefly er vanligvis nøye beregnet ut fra hvilke bombetyper og mengder som trengs for å oppnå den ønskede effekt.

Etter hvert som det har blitt utviklet mer presise våpen, har behovet for store formasjoner som slipper store mengder bomber minket, og det er nå mulig å oppnå det samme med en enkelt bombe som man før måtte ha mange bombefly for å oppnå. I dag kan et B-52 slippe en enkelt bombe flere kilometer fra målet, som kan være programmert til å treffe et mål på størrelse med en dør eller et vindu fra en bestemt retning og i en bestemt vinkel. Slik kan ladningen styres i en bestemt retning og faren for utilsiktet skade på andre bygninger og sivilbefolkning kan reduseres.

Fiendens moral og terrorbombing

Et av målene i krig er å demoralisere fienden. Utsiktene til fortsatt død og ødeleggelse kan gjøre at alternativet fred eller overgivelse blir å foretrekke. Tilhengerne av strategisk bombing i mellomkrigstiden, som general Douhet, forventet at direkte angrep mot et lands byer av strategiske bombefly ville føre til en raskt sammenbrudd i stridsmoralen hos sivilbefolkningen, slik at politisk press om å be om fred ville føre til en rask avslutning av stridshandlingene. Når slike angrep ble prøvd i 1930-årene i den spanske borgerkrigen og i den andre kinesisk-japanske krig viste de seg å være lite effektive. Kommentatorer så at angrepene mislyktes og noen luftstyrker, som Luftwaffe, konsentrerte sin innsats mot direkte støtte av bakkestyrkene.

Terrorbombing er et ladet begrep brukt om luftangrep planlagt for å svekke eller bryte ned fiendens moral. Bruk av uttrykket for å beskrive luftangrep impliserer at angrepet er ulovlig ifølge krigens lover, eller dersom de er innenfor lovens ramme, at de uansett er moralsk uakseptable. Ifølge John Algeo i Fifty Years among the New Words: A Dictionary of Neologisms 1941-1991, ble uttrykket terrorbombing brukt i USA første gang i en artikkel i Det Beste i juni 1941, noe som også bekreftes av Oxford English Dictionary.

Krigsforbrytelse?

I henhold til de lovene for krigføring som var gjeldende før og under andre verdenskrig synes ikke strategisk bombing å være en forbrytelse mot krigens lover.^[2]

Se også

Atomvåpen

Referanser

^ «Air Power Reveals its Promise». Aviation: the early years. s. 322.
^ Rens Steenhard (18. februar 2011). «Dresden 1945: An Allied War Crime?». Peace Palace Library. Arkivert fra originalen 19. april 2021. Besøkt 5. april 2021. «Since 1945, the bombing of Dresden is considered by many as a violation of international law and as a crime against humanity, even though positive rules of international humanitarian law were absent at the time. The Hague Conventions of 1899 and 1907, were among the first formal statements of the laws of war and war crimes in the nascent body of international law. However these conventions, adressing the codes of wartime conduct on land and at sea, were adopted before the rise of air power. Despite repeated diplomatic attempts (→ The Hague Rules of Air Warefare 1922/1923) to update international humanitarian law to include aerial warfare, it was not done before the outbreak of World War II.»

Kilder

«Dresden 1945: An Allied War Crime?» Arkivert 19. april 2021 hos Wayback Machine., fra peacepalacelibrary.nl (engelsk)
«Targetting the city: Debate and silences about the areal bombing of World War II», Charles S. Maier, icrc.org (engelsk)

[1] «Air Power Reveals its Promise». Aviation: the early years. s. 322.

[2] Rens Steenhard (18. februar 2011). «Dresden 1945: An Allied War Crime?». Peace Palace Library. Arkivert fra originalen 19. april 2021. Besøkt 5. april 2021. «Since 1945, the bombing of Dresden is considered by many as a violation of international law and as a crime against humanity, even though positive rules of international humanitarian law were absent at the time. The Hague Conventions of 1899 and 1907, were among the first formal statements of the laws of war and war crimes in the nascent body of international law. However these conventions, adressing the codes of wartime conduct on land and at sea, were adopted before the rise of air power. Despite repeated diplomatic attempts (→ The Hague Rules of Air Warefare 1922/1923) to update international humanitarian law to include aerial warfare, it was not done before the outbreak of World War II.»

[1]

[2]