Team Lotus

Denne artikkelen er om F1-laget som eksisterte fra 1958-1994. For laget som kjørte under navnet «Team Lotus» i 2011, se Caterham F1.

Team Lotus
Fullt navn		Lotus Engineering Ltd.
Hovedkvarter		Hethel, Norfolk, Storbritannia
Grunlegger(e)		Colin Chapman
Førere		Jim Clark Graham Hill Stirling Moss Emerson Fittipaldi Jochen Rindt Mario Andretti Nigel Mansell Ayrton Senna Nelson Piquet Mika Häkkinen Ronnie Peterson
Formel 1-historikk
Sesonger		1958-1994
Debut		Monacos Grand Prix 1958
Siste løp		Australias Grand Prix 1994
Løp		491
Konstruktørmesterskap		7 (1963, 1965, 1968, 1970, 1972, 1973, 1978)
Førermesterskap		6 (1963, 1965, 1968, 1970, 1972, 1978)
Seire		79
Pole positions		107
Raskeste runder		71

Team Lotus var et racinglag eid av den engelske bilprodusenten Lotus, etablert i 1954 av Colin Chapman. Laget deltok i mange forskjellige racingserier, og debuterte i Formel 1 i 1958. Laget ble lagt ned etter 1994-sesongen. Med syv konstruktørmesterskap og seks førermesterskap er Team Lotus fortsatt blant de mest suksessrike F1-lag gjennom tidene.

Lotus-bilene var lakkert mørkegrønne med gule detaljer. Med Team Lotus begynte Chapman å knytte til seg førertalenter som ville opp og fram, og det samme gjaldt på konstruktørsiden: Folk som brødrene Frank og Mike Costin og Keith Duckworth. Den første var aerodynamikk-ekspert fra flyfabrikken De Havilland, de to andres spesialitet var motorer (som senere fikk navnet Cosworth ved å mikse de to konstruktørenes etternavn.) Chassis og hjuloppheng forble imidlertid Chapmans felt.

50-tallet

Chapmans første en-seter var Lotus 12, opprinnelig en Formel 2-bil, men senere oppgradert til Formel 1. Bilen hadde frontmotor i likhet med alle andre formelbiler, unntatt Coopers. Årsaken til at Chapman ikke kopierte layouten til Cooper, som var i ferd med å dominere Formel 1, var helt enkelt at han var livredd for hvordan John Cooper ville reagere. Først da de to konstruktørene fikk bedre kontakt og begynte å samarbeide, forsto Chapman at han hadde Coopers støtte.

Cooper og Lotus hadde imidlertid stikk motsatte konstruksjonsprinsipper hva gjaldt vekt og styrke: I Cooper var det ganske mye av alt, men i Lotus var alt minimert til grensen av det forsvarlige. ”En perfekt dimensjonert racerbil bryter sammen nøyaktig på målstreken”, skal Chapman ha sagt. Dessverre hendte det ganske ofte at konkurransebilene hans knakk lenge før dette: Rør som brakk både i rammer og hjuloppheng, bensintanker som sprakk og hjul som datt av var ikke ukjent kost for førerne i Team Lotus. Allerede i 1957 satte MacKay Fraser punktum i en Team Lotus-sittebrønnen (cockpit), i 1960 fulgte Alan Stacey etter, og mellom disse to ulykkene gikk Graham Hill over til BRM etter å ha opplevd litt for mange sjokk bak et Lotus-ratt. Snart knyttet Chapman seg til en skotsk fører som både var lojal, kledelig beskjeden og ekstremt dyktig: Jim Clark.

60-tallet

Moss og Clark

Jim Clarks betydning for Lotus kan neppe overdrives. Som fører var han i en klasse for seg på 1960-tallet, og hadde Chapmans biler vært mer solide hadde Clark sannsynligvis høstet enda flere seiere enn han faktisk gjorde. Likevel sviktet Clark aldri Lotus, kjemien mellom ham og Chapman ble regnet som unik. Men det var Stirling Moss som skaffet Lotus deres første løpsseier i Formel 1-VM, i Monaco Grand Prix 1960.

Jim Clark 1962 i Lotus 25

Men Lotus var også inne i en mørk periode i Formel 1-VM. Clark ble uforskyldt innblandet i katastrofen på Monza i september 1961 som kostet et dusin tilskuere livet, og i påsken året etter ble Moss så stygt skadet da han krasjet Lotusen sin på Goodwood at han var ferdig som toppkjører.

1962 ble imidlertid også året da verden fikk øynene opp for Jim Clark, som ble nummer 2 i fører-VM, mens Lotus ble nummer 2 i konstruktør-VM for tredje år på rad. Og i 1963, med den nye Lotus 25, klaffet alt: I de 10 Formel 1-løpene dette året tok Clark 7 seire, like mange pole positions, fem runderekorder og selvsagt VM både til seg selv og til Lotus. 1964 ble mindre vellykket, men i 1965 tilhørte VM igjen Clark og Lotus.

Samarbeid med Ford

I 1966 ble 3-liters motorer tillatt i Formel 1, men Lotus måtte til å begynne med nøye seg med en 2-liters Climax-motor, deretter den tunge, tørste og kompliserte H-16-motoren fra BRM. Men i mai 1967 fikk Lotus som første lag tilgang til Fords banebrytende Cosworth DFV-motor i sin nye Lotus 49. Dette skulle vise seg å være et langvarig og trofast samarbeid som varte helt frem til 1983.

Tragedie og omveltning

For Lotus så 1968 ut til å bli et nytt stort år i Formel 1. Clark åpnet sesongen ved å ta pole position, oppnå raskeste rundetid og å vinne sesongens åpningsløp, Sør-Afrikas Grand Prix. Det var hans 25. Grand Prix-seier, og med den slo han Juan Manuel Fangios tidligere rekord på 24 seire, satt i 1957.
Få uker etter sin 25. Grand Prix-seier omkom Clark i et ubetydelig Formel 2-løp på Hockenheimring. Ulykken fant sted på banens raskeste parti, i et skogholt utenfor publikums synsfelt, og ingen fikk med seg hva som skjedde. Sporene vitnet imidlertid om en brå kursendring. Ulykkesårsaken ble aldri oppklart og en hel bilsport-verdenen ble rystet av Clarks bortgang.

Graham Hill 1969 i Lotus 49

I 1968 skaffet Chapman Imperial Tobacco som sponsor mot å lakkere Lotus-bilene i noe så u-britisk som sigarettmerket Gold Leafs farger, rødt, hvitt og gull. Dette var et brudd med en 66 år gammel tradisjon med at engelske fabrikkracere skulle være lakkert i British Racing Green.

Fortsatt ledende

Graham Hill overtok førstefører-rollen i Lotuslaget og sikret både seg selv og Lotus Formel 1-VM i 1968. Underveis i sesongen dukket et nytt fenomen opp i Formel 1: Spoilere, vinger som var montert på høye, spinkle stag på hjulopphengene!

1969 ble ikke noe Lotus-år. Den firehjulsdrevne Lotus 63 var et blindspor og Lotus fullførte sesongen med den gamle Lotus 49. Dette året kom også en villstyring fra Østerrike inn på laget: Jochen Rindt.

70-tallet

Lotus 77

Revolusjonerende teknologi

Chapmans neste radikale formelbil kom året etter: Den kileformede Lotus 72. Med radiatorene plassert ved siden av sittebrønnen (cockpit) i stedet for foran, skar den lufta som en ostehøvel. Rindt vant fem av sesongens første ni løp, fire av dem på rad. Men under treningen til Italia Grand Prix dro bilen av, kilte fronten under autovernet og ødela alt foran bakspeilene. Jochen Rindt døde før ambulansen nådde sykehuset. Men han hadde allerede vunnet så mye at han vant VM posthumt – til dags dato er han den eneste Formel 1-fører som har oppnådd denne tvilsomme æren. Lotus vant konstruktør-VM.

Emerson Fittipaldi 1971

Chapmans biler herjet videre i Formel 1. 72-en var god nok til å sikre Lotus og Emerson Fittipaldi VM i 1972. Bilene var nå svarte med detaljer og påskrift i gull, i tråd med hovedsponsoren John Players Spesial produktfarger. Lotus vant på ny konstruktør-VM i 1973 med Fittipaldis og svensken Ronnie Petersons hjelp, selv om Jackie Stewart vant fører-VM i en Tyrrell.

Etter et par heller mislykkede sesonger gjorde Lotus comeback i Formel 1 i siste halvdel av 1976-sesongen med Lotus 77, som hadde chassis med justerbar bakkeklaring. Den ble i 1977 fulgt av Lotus 78, den såkalte venturi-bilen der selve karosseriet fungerte som en vinge som sugde seg fast i bakken. Biltypen løftet Lotus til annenplassen i konstruktør-VM bak Ferrari. Året etter kom den videreutviklede Lotus 79, og med den vant Mario Andretti både fører-VM og konstruktør-VM for Lotus. Skåret i gleden var at Ronnie Peterson omkom i en massekollisjon i starten av Italia Grand Prix.

80 og 90-tallet

Lotus 102B, denne ble kjørt av Mika Häkkinen i 1991

Etter dette fikk Lotus stadig problemer i Formel 1. Venturi-biler ble forbudt, det samme ble Lotus 86 og 88 med «dobbelramme», og den etterfølgende modellen med sitt revolusjonerende karbonfiberkarosseri var underlegen McLarens lignende løsning. Chapman, som alltid hadde vært tiltrukket av Formel 1 fordi sporten åpnet for innovative løsninger, begynte å miste gløden. Hans siste mesterverk i sporten var Lotus 92 med aktivt fjæringssystem. Men på ett område var Lotus konservative: De holdt på Ford-motorer fram til turbo-årenes inntog i 1983. Gjennom 80-årene prøvde de både Renault- og Hondamotorer, men de nådde aldri høyere enn tredjeplass i konstruktør-VM. Ayrton Senna tok Lotus sine to siste Formel 1 seire i 1987.

Høsten 1994 sa Lotuslaget takk for seg etter en skuffende sesong uten ett eneste poeng.

Statistikk

Konstruktør-VM	7 (1963, 1965, 1968, 1970, 1972, 1973, 1978)
Fører-VM	6 1963 : Jim Clark 1965 : Jim Clark 1968 : Graham Hill 1970 : Jochen Rindt 1972 : Emerson Fittipaldi 1978 : Mario Andretti
Sesonger	37 (1958-1994)
Grand Prix	491
Seiere	79
Pole positions	107
Raskeste runder	71
Pallplaseringer	172
Poeng	1368

Kilder

Bilnorge

Autoritetsdata