Toshiko Akiyoshi
| Toshiko Akiyoshi | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 12. des. 1929[1][2][3][4] (94 år)Liaoyang | ||
| Beskjeftigelse | Orkesterleder, komponist, dirigent, jazzmusiker, pianist, plateartist | ||
| Utdannet ved | Berklee College of Music | ||
| Ektefelle | Charlie Mariano (1959–1965) Lew Tabackin (1969–) | ||
| Barn | Monday Michiru | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Medlem av | Toshiko Akiyoshi Jazz Orchestra | ||
| Utmerkelser | Æresmedalje med lilla bånd (1997) NEA Jazz Masters (2007) Fumio Nanri Award (1976) Ridder av Ordre des Arts et des Lettres NEA Jazz Masters | ||
Toshiko Akiyoshi (født 12. desember 1929)[5] er en amerikansk jazzpianist, komponist/arrangør og orkesterleder av japansk herkomst. I tillegg til å være en fremragende utøver, er hun en svært anerkjent jazzkomponist og storbandarrangør. Hun har 14 Grammy-nominasjoner, og hun har vært kåret som beste arrangør og komponist i Down Beat's leseravstemning. I 1984 ble dokumentarfilmen Jazz Is My Native Language laget om henne. I 1996 ga hun ut selvbiografien Life with Jazz, og i 2007 ble hun utnevnt som NEA Jazz Master av National Endowment for the Arts.
Biografi
[rediger | rediger kilde]Hun vokste opp i Kina og Japan, og begynte å ta pianotimer som 7-åring. Fra hun var 16, spilte hun på lokale klubber i Beppu i Japan. I 1952 ble hun oppdaget av Oscar Peterson, som anbefalte henne for plateprodusenten Norman Granz. I 1953 spilte hun inn sitt første album, Toshiko's Piano, med Herb Ellis, Ray Brown og J. C. Heard.
Fra 1956 studerte hun ved Berklee College of Music i Boston, [6] med Herb Pomeroy, Madame Chaloff, og Richard Bobbitt. Gjennom Bobbitt ble hun kjent med Joseph Schillinger's System of Musical Composition, som påvirket hennes tilnærming til komposisjon. 18. mars 1956, ble hun kjent over hele USA, da hun gjestet det populære TV-programmet What's My Line?
I 1972 bosatte hun seg i Los Angeles, og året etter etablerte hun et kritikerrost storband sammen med saxofonisten Lew Tabackin. Akiyoshi komponerte og arrangerte musikken, og bandet spilte inn sitt første album, Kogun, i 1974. Bandet gjorde stor suksess og etablerte seg som et av de viktigste storbandene i jazzen.
Bandet ble reorganisert da hun flyttet til New York City i 1982. I denne perioden turnerte hun også med mindre grupper, og gjorde flere innspillinger som solopianist, og som leder av ulike småband. Det store orkesteret spilte i syv år hver mandag på Birdland, fram til 2003. Etter dette har hun konsentrert seg om pianist-karrieren, samt en rekke engasjementer som gjestende bandleder.
Som utøver er hun inspirert av Bud Powell, Charles Mingus m.fl. Hennes komplekse, harmonisk rike musikk for storband er klart innenfor jazztradisjonen, ispedd impulser fra hennes japanske bakgrunn.
Diskografi
[rediger | rediger kilde]Siden debuten for Norgran Records i 1954, har Akiyoshi gitt ut innspillinger i eget navn hvert år i over 50 år. Dette har resultert i en rekke album med både små og store besetninger, for selskapene Victor/BMG, Nippon Columbia, Toshiba, Discomate, Nippon Crown og andre japanske selskaper, og for Norgran/Verve, RCA, Columbia/Sony, Concord og hennes eget amerikanske selskap. Alle storband-innspillingene og nesten samtlige produksjoner fra hennes tidlige karriere har vært gjenutgitt på CD, og det er også laget videoproduksjoner.
Priser og hedersbemerkninger
[rediger | rediger kilde]- 2007 NEA Jazz Master [7]
|
- Grammy-nominasjoner:[10]
- Best Jazz Instrumental Performance - Big Band: 1976 (Long Yellow Road), 1977 (Road Time), 1978 (Insights), 1979 (Kogun), 1980 (Farewell), 1981 (Tanuki's Night Out), 1984 (Ten Gallon Shuffle), 1985 (March of the Tadpoles), 1992 (Carnegie Hall Concert), 1994 (Desert Lady / Fantasy).
- Best Arrangement on an Instrumental: 1981 (for "A Bit Byas'd"), 1983 (for "Remembering Bud"), 1985 (for "March of the Tadpoles"), 1994 (for "Bebop").
- Stereo Review magazine (US)
- Jazz Album of the Year: 1976 (Long Yellow Road)
- Swing Journal (japansk jazzmagasin) awards:[11]
- Gold Disk: 1976 (Insights), Silver Disk: 1974 (Kogun), 1979 (Salted Gingko Nuts), 1996 (Four Seasons of Morita Village), "Special Award": 2006 (50th Anniversary Concert in Japan)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Prabook, Prabook-ID 465905[Hentet fra Wikidata]
- ^ Musicalics, oppført som Toshiko, Toshiko Mariano Akiyoshi, Musicalics komponist-ID 87313[Hentet fra Wikidata]
- ^ Discogs, Discogs artist-ID 503241, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Robinson, J. Bradford, "The new Grove dictionary of jazz, vol. 1", 2002, Grove's Dictionaries Inc, New York, isbn=1561592846, 2. utgave, Kernfeld, Barry: side 22, Akiyoshi, Toshiko
- ^ "Berklee College of Music Fact Sheet", Berklee College of Music, 2013.
- ^ NEA Jazz Master: US National Endowment for the Arts Arkivert 10. september 2012 hos Wayback Machine., 2008.
- ^ Down Beat magazine's Critics' Poll winners database, 2012.
- ^ Down Beat magazine's Readers' Poll winners database, 2012.
- ^ LA Times, Grammy Nominees Database, 2007.
- ^ Swing Journal annual disk awards (japansk lenke), 2007.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Toshiko Akiyoshi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Toshiko Akiyoshi på Internet Movie Database
- (en) Toshiko Akiyoshi på Apple Music
- (en) Toshiko Akiyoshi på Discogs
- (en) Toshiko Akiyoshi på MusicBrainz
- (en) Toshiko Akiyoshi på Spotify
- (en) Toshiko Akiyoshi på Songkick
- (en) Toshiko Akiyoshi på Last.fm
- (en) Toshiko Akiyoshi på AllMusic
- Kendor Music.com, Toshiko Akiyoshi biografi og liste over publikasjoner (arrangementer)
- The Berkeley Agency, Toshiko Akiyoshi biografi, lydfiler, video, etc. Arkivert 12. februar 2010 hos Wayback Machine.
- US National Endowment for the Arts, 2007 NEA Jazz Master Profile - Toshiko Akiyoshi. Inkluderer bio, lenker til et intervju, og lydfiler der Akiyoshi snakker om: ...å etablere et storband; ...Teddy Wilson; ...Bud Powell; ...jazz på 50-tallet.
- Jazzwiki.it Toshiko Akiyoshi