USAs historie

Artikkelen inngår i serien om

USAs historie

Periode

Med USAs historie menes gjerne dette områdets nyere historie, det vil si fra og med europeiske sjøfarere oppdaget de amerikanske kontinentene og koloniserte dem, blant annet den delen som senere skulle bli USA.

Amerika før kolonitiden

Hovedartikkel: Amerika før kolonitiden

Innfødte amerikanere ankom det nordamerikanske kontinentet en gang for mellom 15 000 og 50 000 år siden, og dominerte området til de europeiske nybyggerne ankom tidlig i det 17. århundre. Det har blitt gjort flere arkeologiske funn som tyder på at de innfødte amerikanerne hadde utviklede sivilisasjoner.

Det er også mye som tyder på at Christofer Columbus ikke var den første som oppdaget veien til Amerika. Det er mye som tyder på at både arabere, nordmenn og andre hadde vært i Amerika lenge før Columbus.

Kolonitidens Amerika (1497–1776)

Hovedartikkel: USA i kolonitiden

*Mayflower Compact* blir underskrevet av Myles Standish, William Bradford, William Brewster og John Carver.

Kolonitidens Amerika ble definert av pågående kamper med de innfødte amerikanerne, en alvorlig arbeidermangel som førte til former for ufrivillig arbeid som slaveri og kontraktfestede tjenere, og en britisk politikk av gjennomført vanskjøtsel som tillot utviklingen av en amerikansk ånd og kultur som var forskjellig fra dens europeiske grunnleggere.

England begynte å kolonisere Nord-Amerika sent i det 16. århundre. De første forsøkene var mislykkede, men vellykkede kolonier ble snart etablert. Kolonistene som kom til den nye verdenen var på ingen måter en homogen blanding, men heller en stor variasjon av forskjellige sosiale og religiøse grupper som slo seg ned forskjellige steder langs kysten. Kvekerne i Pennsylvania, puritanerne i New England, de gulltørstige bosetterne i Jamestown og straffangene i Georgia kom til det nye kontinentet av svært forskjellige årsaker, og de skapte kolonier med svært forskjellige sosiale, religiøse, politiske og økonomiske strukturer.

For å oppsummere utviklingsområdene i kolonitidens Amerika, anerkjenner historikerne fire regioner i regionen som senere ble det østlige USA. Listet opp fra nord til sør, var det New England, de midtre koloniene, Chesapeake Bay og de sørlige koloniene. Noen historikere legger til en femte region, grenseområdene hadde visse forenende særtrekk uansett hvilken koloni de sprang ut fra.

Den franske og indianske krig i 1754–1763 førte koloniene tettere sammen, unge menn ble sendt ut for å kjempe og traff andre fra andre kolonier. De kom fra svært forskjellige bakgrunner, men så også likheter. Krigen gav kolonistene opplæring i krigføring, blant andre offiseren George Washington, og etter krigen forsøkte England å gjøre seg gjeldende i regionen, etter at de tidligere hadde latt koloniene kjøre sitt eget løp. Dette første koloniene enda tettere sammen og de kom på kant med den britiske regjeringen i saker som skattlegging og representasjon.

Uavhengighet og utforming av konstitusjonen (1776–1789)

Hovedartikkel: USAs historie (1776–1789)

19. april 1775 marsjerte en avdeling av den britiske stående hær innover i landet fra Boston, Massachusetts, på leting etter et våpenlager og med ordre om å arrestere visse prominente lokale ledere. Ved Lexington konfronterte de og skjøt på en liten gruppe lokal milits som hadde samlet seg ved landsbyens fellesområde. Videre på sin marsj konfronterte de en mye større gruppe milits på en bro i Concord, og ble slått tilbake. Under retretten til Boston, ble britene kontinuerlig utsatt for skarpskytter-angrep. Slagene ved Lexington og Concord kom etter et dusin år med eskalerende politisk konflikt mellom koloniene og det britiske parlamentet og markerte begynnelsen på den amerikanske revolusjon.

Den andre kontinentale kongressen med representanter fra 13 av de britiske koloniene langs kysten av Nord-Amerika møttes 10. mai 1775 i Philadelphia, Pennsylvania. Kongressen begynte umiddelbart å organisere en føderal styresmakt for de 13 assosierte koloniene og tok over styrefunksjoner som tidligere ble utøvd av kongen og parlamentet i Storbritannia, og ba statene om å klargjøre statskonstitusjoner for deres egen styresmakt. Kongressen utnevnte George Washington til å lede en kontinental hær, og sendte ham til Boston hvor lokale militser beleiret en britisk hær.

Etter et år med krigføring, erklærte kongressen Amerikas forente stater uavhengig fra Storbritannia i uavhengighetserklæringen, hovedsakelig forfattet av Thomas Jefferson.

Med hjelp av en allianse med Frankrike klarte USA til slutt å vinne den amerikanske uavhengighetskrigen mot Storbritannia. Den ble avsluttet med Parisavtalen som gav de nyfødte forente statene et stort villmarksimperium som strakte seg fra Atlanterhavet til Mississippi-elven og inkluderte den sørlige delen av regionen til de store innsjøene.

I etterspillet til krigen plaget økonomisk depresjon og svakheten til politiske institusjoner den unge nasjonen. Mange folk var fremdeles lojale til det engelske kongedømmet. Omtrent 3% av befolkningen flyktet i årene etter krigen. Byen York ved den nordlige bredden av Ontariosjøen ble opprettet av disse flyktningene.

Den andre kontinentale kongressen fortsatte å fungere som føderal regjering og formaliserte sin egen status gjennom konføderasjonsartiklene som ble foreslått og iverksatt i 1778, men ikke ferdig ratifisert før 1781. Artiklene var et omriss til styret av en permanent føderasjon av stater, uten å klargjøre om USA skulle være en nasjonalstat eller en svak liga av stater som samarbeidet.

Det oppfattede behovet for en mektigere og fullstendig føderal regjering førte i 1787 til sammenkallingen av en konvensjon for å vurdere om en skulle revidere artiklene. Men konvensjonen, som møtte i Philadelphia, valgte i stedet å skrive en konstitusjon som ble ratifisert av elleve stater i 1788.

I 1789 ble grunnloven satt i verk, og George Washington ble valgt til den første presidenten i Amerikas forente stater.

Ekspansjon vestover (1789–1849)

Hovedartikkel: USAs historie (1789–1849)

Louisiana-kjøpet i 1803 sikret USA kontroll over hele det tidligere Fransk Louisiana og gav vestlige bønder tilgang til den viktige Mississippi-vannveien, fjernet det franske nærværet fra den vestlige grensen av USA og gav amerikanske bønder enorme områder med land.

Innen uker etter at USA fikk kontroll over territoriet, brøt det ut krig mellom Storbritannia og napoleontidens Frankrike. USA, som var avhengig av europeiske inntekter fra landbrukseksport, forsøkte å eksportere land og råmaterialer til begge de krigførende supermaktene og å profittere på å transportere varer mellom deres hjemmemarkeder og de karibiske koloniene. Begge sider tillot denne handelen når den kom dem til nytte, men motsatte seg den når den ikke gjorde det.

Etter ødeleggelsen av den franske marine i slaget ved Trafalgar i 1805, forsøkte Storbritannia å innføre en blokade mot franskmennenes handelsbånd over sjøen. Derfor innførte britene en løs blokade mot den amerikanske kysten, som hevn mot USAs handelspraksis.

Kongressen og president Jefferson trodde at britene ikke kunne klare seg med andre matkilder enn USA og suspenderte all amerikansk handel med utenlandske nasjoner i 1807, i håp om å få britene til å ende deres blokade av den amerikanske kysten. Handelsblokaden var derimot ødeleggende for amerikansk landbrukseksport, mens britene fant andre matkilder. I tillegg var luksusvarer som bomull, indigo og sukker ikke like tilgjengelig.

Kongressen, ledet av sørlige og vestlige jeffersonere, erklærte krig på Storbritannia i 1812 under skjul av å motsette seg britisk innblanding med amerikansk skipsfart i tillegg til britisk støtte til innfødte amerikanere i Canada og vest for Mississippi. Vestlige og sørlige innbyggere var de mest ivrige støttespillerne av krigen grunnet deres bekymring for ekspandering av bosetning i de innfødte amerikaneres land på den andre siden av Mississippi og adgang til verdensmarkedet for deres landbrukseksporter. New England-føderalistene motsatte seg krigen, og deres rykte fikk seg en knekk i dens etterspill på grunn av dette.

Krigen i 1812 resulterte hovedsakelig i vedlikehold av en 'status quo ante' etter bitter krigføring som varte til 8. januar 1815 (etter fredstraktaten) på mange fronter. Gent-traktaten som offisielt endte krigen var avgjørende i å ende den britiske alliansen med de innfødte amerikanerne.

Etter Napoleons nederlag og Wienerkongressen i 1815, begynte en epoke med relativ stabilitet i Europa. Amerikanske ledere brydde seg mindre med europeisk handel og konflikter og mer om den interne utviklingen i Nord-Amerika. Med slutten på krigens britiske allianse med de innfødte amerikanerne øst for Mississippi, var hvite bosettere bestemt på å kolonisere ukjente land bortenfor elven. I 1830-årene deporterte den føderale regjeringen de sørøstlige stammene til mindre fruktbare territorier i vest. Høyesterett hadde faktisk dømt til fordel for de innfødtes landkrav, men ble ignorert av Andrew Jackson, president på den tiden, til fordel for hans egen agenda.

Amerikanerne stilte ikke spørsmål ved deres rett til å kolonisere langt utenfor sitt eget lands grenser i Nord-Amerika, særlig i Oregon, California og Texas. I midten av 1840-årene ble amerikansk ekspansjonisme uttalt i begreper til ideologien til «manifestert skjebne».

Kongressen erklærte krig mot Mexico i mai 1846 som utløste Den meksikansk-amerikanske krigen. USA beseiret Mexico som ikke var i stand til å motstå angrepet til det amerikanske artilleriet, manglet ressurser og plaget av en delt ledelse. Guadaloupe Hidalgo-traktaten i 1848 gav Texas (med Rio Grande som grense), California og New Mexico til USA. I de neste tretten årene, stod territoriene avgitt av Mexico i sentrum for seksjonelle spenninger over ekspansjonen av slaveri.

Konflikt og borgerkrig (1849–1865)

Hovedartikkel: USAs historie (1849–1865)

I 1854 førte den foreslåtte Kansas-Nebraska-loven til Missouri-kompromisset ved å sørge for at hver ny stat i unionen skulle bestemme sitt ståsted mht slaveri. Bosetningen av Kansas av pro- og antislaveri fraksjoner, og til slutt seieren til motstanderne av slaveri, ble drevet frem av dommer som signaliserte fødselen til Det republikanske parti. I 1861 førte innlemmelsen av Kansas i unionen til et brudd i maktbalansen. Den gav også vekst til forskjellige bevegelser som førte til mange anti-abolisjonister og pro-slaveri-følelser som fremdeles eksisterer i dag.

Etter valget av Abraham Lincoln, trakk elleve sørlige stater seg fra unionen mellom slutten av 1860 og 1861 og etablerte en opprørsregjering, Amerikas konfødererte stater 9. februar 1861. Borgerkrigen begynte da konføderasjonens general Pierre Beauregard åpnet ild på Fort Sumter.

De neste fire årene var de mørkeste i amerikansk historie, da nasjonen rev seg selv i stykker over de lange og bitre sakene om slaveri og statenes rettigheter. De økende urbane og industrialiserte nordlige statene (Unionen) beseiret til slutt de hovedsakelig landbruksmessige sørlige statene (Konføderasjonen), men mellom 600 000 og 700 000 amerikanere på begge sider ble drept og mye av landet i sør ble lagt øde. Til slutt ble slaveri avskaffet og den amerikanske nasjonen ble sakte rekonstruert.

Amerikas forente staters historie (1865–1918)

Hovedartikkel: USAs historie (1865–1918)

USA begynte sine steg mot internasjonal makt i denne perioden med betydelig befolkningsmessig og industriell vekst i landet, og et antall imperialistiske foretak i utlandet. Sent på 1800-tallet hadde USA blitt den ledende industrielle makten i verden, da de bygget på nye teknologier (som telegrafen og Bessemerprosessen), et ekspanderende jernbanenettverk og rikelige ressurser til å drive den andre industrielle revolusjonen. En bølge av immigrasjon uten sidestykke, 37 millioner mennesker mellom 1840 og 1920, sørget både for å skaffe nok arbeidskraft for amerikansk industri og å skape mangfoldige samfunn i tidligere uutviklede områder, som California. Ekspansjonen av industri og befolkning hadde en betydelig pris også. Stammer av innfødte amerikanere ble for det meste tvunget sammen i små reservater slik at hvite bønder og ranch-eiere kunne ta over deres land, og overgrepsaktig industriell praksis førte til opprettelsen av fagforeningsbevegelser i USA.

I denne perioden ble USA også en internasjonal spiller i kappløpet om eiendommer over sjøen. I den filippinsk-amerikanske krig (1899–1913) for å erobre Filippinene ble mer enn en million mennesker, for det meste filippinere, drept. USAs sene inngang i den første verdenskrig på siden til de allierte maktene, endret balansen i krigen, og gjorde USA til et betydelig militærmakt i tillegg til den økonomiske makten.

Mellomkrigstidens USA og andre verdenskrig (1918–1945)

Hovedartikkel: USAs historie (1918–1945)

De allierte maktene la tunge økonomiske straffer på Tyskland i Versaillestraktaten. Til tross for president Woodrow Wilsons oppfordring til fornuftige betingelser, ble det økonomiske resultatet av reparasjonene som traktaten la til grunn alvorlige. Elendigheten de produserte i Tyskland hjalp Adolf Hitler til å ta makten i Tyskland i 1933. Det amerikanske senatet ratifiserte ikke Versaillestraktaten. Isteden signerte USA en separat fredsavtale med Tyskland og dets allierte.

Desillusjonert av at krigen ikke klarte å føre til høyere idealer foreslått av president Wilson, valgte det amerikanske folket isolasjonisme. De vendte sin oppmerksomhet innover, vekk fra internasjonale relasjoner og kun mot innenrikspolitikk.

USA opplevde en periode med ubalansert økonomisk vekst gjennom det meste av 1920-årene. Prisene for landbruksvarer og lønn falt på slutten av krigen mens nye industrier (radio, film, biler og kjemikalier) blomstret. Den ujevne fordelingen var også geografisk. Levestandarden i landbruksområdene sakket akterut bak de urbane og suburbane områdene som så dramatiske forbedringer i hus og byplanlegging. De gode tidene ble reflektert av utvidelse av kreditt i farlig grad, inkludert børsen, som steg til farlige inflasjonsnivå.

Fremstilling, salg, import og eksport av alkohol ble forbudt i 1920 av et tillegg til grunnloven for å fjerne forskjellige sosial problemer. Den ble gjennomført gjennom Volstead-programmet. Forbudstiden endte i 1933 av et annet tillegg til grunnloven. Den ble regnet som mislykket av de fleste, alkohol-konsumet gikk ikke merkbart ned, mens den organiserte kriminaliteten ble styrket. Men den representerte det første tilfellet av et grunnlovstillegg som gikk direkte på sosial aktivitet. Det da 18. tillegget representerte styrkingen av staten tidlig i det 20. århundre.

Børskrakket i 1929 og den påfølgende økonomiske depresjonen har blitt debatert i det uendelige, ofte langs ideologiske linjer. Den begrensede mengden med sikker økonomisk informasjon antyder at konstruksjon og husbygging stagnerte etter 1926 og sluttet seg til nedgangen i landbruk, gruvedrift og petroleums-industriene. I alle disse dro overproduksjon ned prisene og overskuddet. Lønn steg ikke raskt nok til å la konsumentene kjøpe alle de nye husene og hjemmeproduktene som var tilgjengelige. Utenlandshandelen var begrenset av økende proteksjonisme i den industrialiserte verden. Børskrakket fjernet resterende tiltro fra konsumentene og, viktigere, tiltroen til de finansielle institusjonene. De var ekstremt forsiktige med å investere. Dermed sank økonomien i en alvorlig depresjon som ble markert med alvorlige grader av arbeidsløshet, neglisjerte investeringer og fallende priser og lønninger.

I respons til depresjonen gjennomførte kongressen og Hoover-administrasjonen et noe isolasjonistisk Smoot-Hawley tariffprogram og, med sitt offentlige arbeidsprogram, forsøkte å fastsette prisene for bønder og gjennomførte et offentlig arbeidsprogram basert på troen på at den føderale regjeringen var forpliktet til å holde arbeidsledigheten nede. Disse forsøkene var ikke prøvd før, og økonomer i dag har fortsatt ikke blitt enige i hvor riktig denne politikken er. Mens noen føler at disse forsøkene ikke gikk langt nok, og ble overhvelmet av omfanget av depresjonen, tror andre at denne politikken var destruktiv og styrket depresjonen.

Med millioner av arbeidsledige øket politiske tumulter og misnøye kraftig blant arbeidsklassene. En usympatisk eller nedtrykkende respons fra den amerikanske regjeringen kunne like gjerne ha ført til et sosialistisk opprør, men president Franklin D. Roosevelt, valgt i 1932, innførte et antall program for å hjelpe de fattige og arbeidsledige. Han bidro også til den fremtidige stabiliteten i økonomien ved å innføre nye reguleringer i forretningsdriften, særlig i bankene. I de siste tjue årene, har historikere lagt mindre vekt på den «revolusjonære» lovgivningen til Roosevelt-administrasjonen og ser i stedet en logisk, og til og med konservativ, utvekst av Hoover-administrasjonens politikk.

Gjenoppbyggingen gikk derimot svært sakte. Vendepunktet i den store depresjonen var i 1933, men økonomien viste svært liten fremgang gjennom slutten av tiåret, og forble dårlig til den ble dramatisk forandret gjennom USAs involvering i andre verdenskrig.

Isolasjoniststemningen i USA hadde ebbet ut, men USA nektet til å begynne med å gå inn i krigen og begrenset seg til å gi forsyninger og våpen til Storbritannia, Kina og Sovjetunionen. Den amerikanske følelsen forandret seg dramatisk med det plutselige japanske angrepet på Pearl Harbor, og USA sluttet seg raskt til den britisk-sovjetiske alliansen mot Japan, Italia og Tyskland, kjent som «aksemaktene». Selv med amerikansk deltagelse tok det nesten fire år å beseire Tyskland og Japan. Selv om Sovjetunionen hadde langt flere drepte og skadde, var USAs aktive involvering viktig for å hindre en eventuell seier for aksemaktene. De eneste europeiske landene USA erklærte krig mot, var Bulgaria, Ungarn og Romania. Tyskland kom dem i forkjøpet selv gjennom Hitlers krigserklæring mot USA 11. desember 1941.

Etter andre verdenskrig opplevde USA en periode med stor økonomisk vekst karakterisert av veksten av suburban husbygging. USA finansierte gjenoppbyggingen av Tyskland og Japan og vendte til slutt de tidligere fiendene til allierte.

Amerikas forente staters historie (1945–1964)

Hovedartikkel: USAs historie (1945–1964)

Etterkrigstidens epoke i USA ble definert internasjonalt som begynnelsen på den kalde krigen, hvor USA og Sovjetunionen forsøkte å ekspandere sin innflytelse på bekostning av den andre, holdt i sjakk av hverandres atomvåpenarsenal. Trumandoktrinen ble USAs «oppdemmingspolitikk» kalt, og USA støttet vennligsinnede land gjennom Marshallplanen og Mutual Defense Assistance Program. Det var en serie konflikter i denne perioden, inkludert Berlinblokaden (1948–49), Koreakrigen (1950–53), invasjonen i Grisebukta på Cuba i 1961 og den spente situasjonen rundt Cubakrisen i 1962. I USA førte den kalde krigen til bekymring rundt kommunistisk innflytelse og resulterte i regjeringens bestrebelser på å oppmuntre matematikk og vitenskap mot bestrebelser som konkurrering i romfart.

Imens fullførte det amerikanske folket sin store migrasjon fra gårdene til byene, og opplevde en periode med betydelig økonomisk ekspansjon. Samtidig ble institusjonalisert rasisme på tvers av USA, men særlig i sør, utfordret av den voksende borgerrettsbevegelsen og afroamerikanske ledere som baptistpresten Martin Luther King jr. som både ble Time Magazines «Årets mann» i 1963 og ble tildelt Nobels fredspris i 1964. I 1960-årene ble Jim Crow-lovene, som legaliserte segregering mellom hvite og svarte, avskaffet. I 1964 skrev president Johnson under Civil Rights Act som forbyr diskriminering bl.a. på grunn av hudfarge.

USAs historie (1964–1980)

Hovedartikkel: USAs historie (1964–1980)

Den kalde krigen fortsatte gjennom 1960- og 70-årene og USA gikk sterkere inn i Vietnamkrigen, hvis voksende upopularitet fyrte opp under allerede eksisterende sosiale bevegelser, inkludert dem blant kvinner, minoriteter og unge mennesker. President Lyndon B. Johnsons sosiale programmer, Great Society, og den juridiske aktivismen til Warren-domstolen som ble lagt til den brede rekkevidden av sosiale reformer i 60- og 70-årene. Perioden så fødselen til feminismen og miljøvernbevegelsen som politiske krefter, og fortsatte fremgang for sivile rettigheter. I de tidlige 70-årene gjorde Johnsons etterfølger, president Richard Nixon, slutt på Vietnamkrigen da den amerikanskstøttede, sørvietnamesiske regjeringen kollapset. Krigen kostet 58 000 amerikanske soldater livet og mange flere vietnamesere. OPECs oljeembargo og stagnerende økonomisk kjennetegnet slutten av 70-tallet under president Jimmy Carter. Romstasjoner ble skutt opp så tidlig som 1971, og tiden var preget av store fremskritt innen romfart.

Reagan og en verden i endring

Hovedartikkel: USAs historie (1980–1988)

I 1980-årene ble president Ronald Reagan valgt og institusjonaliserte et innenriksprogram som inneholdt skattekutt og en internasjonal politikk som var basert på aggressive anti-sovjetiske operasjoner. Selv om USAs gjeld øket raskt, begynte østblokken å streve med økende økonomisk stress, før den til slutt kollapset dramatisk under administrasjonen til president George H.W. Bush.

Etter at den amerikanske selvtilliten fikk flere skudd i baugen på 70-tallet, gikk USA over til å fremdrive sin politikk gjennom lavintensive konflikter i den tredje verden, samtidig som han satset knallhardt for at USA skulle få overtaket i våpenkappløpet, samtidig som Sovjetunionen fikk sitt «Vietnam» i sin første militære operasjon utenfor østblokkens grenser, i Afghanistan.

Alene som supermakt

Hovedartikkel: USAs historie (1988–)

Til tross for Sovjets fall var USA fremdeles involvert i militære operasjoner, som Gulfkrigen i 1990. Under Bill Clintons presidentskapsperiode kom den lengste sammenhengende periode med økonomiske ekspansjon i amerikansk historie, en sideeffekt av den digitale revolusjonen og nye forretningsmuligheter skapt av internett.

I begynnelsen av det nye årtusenet ble USA angrepet av islamittisk terrorisme da World Trade Center og Pentagon ble angrepet den 11. september. Angrepet var planlagt av Osama bin Laden. Som reaksjon svarte USA under president George W. Bush (sammen med militær støtte fra NATO og politisk støtte fra storparten av det internasjonale samfunn) med å invadere Afghanistan og styrte Taliban-regimet som hadde støttet og gitt ly til bin Laden. Mer kontroversielt var det da president Bush fortsatte det han kalte «krigen mot terror» ved å invadere Irak. Denne invasjonen var svært omstridt i det internasjonale samfunn, selv blant USAs gamle allierte som Frankrike og Tyskland, og førte til en bølge av anti-amerikanisme.

Pr 2005 var det politiske klima også fortsatt polarisert på grunn av spørsmål som abort, stamcelle-forskning, skille mellom kirke og stat og samkjønnede ekteskap, i tillegg til den pågående konflikten i Irak.

Litteratur

Erling Bjøl USAs historie Dreyer 2011 ISBN 978-82-8265-009-0
Melvyn Stokes (red.): The state of U.S.history, Berg Publishers, 2002
Howard Zinn USA. Folkets historie 1492-i dag oversatt av Morten Hansen 2006 ISBN 82-495-0295-7 (originalutgave A People's History of the United States, 1980)

Oversikt over de viktigste begivenhetene

1492 – Christofer Columbus fant sjøveien til Amerika
1776 – Uavhengighetserklæringen: USA erklærte seg selv uavhengig fra Storbritannia
1789 – Grunnloven ble satt i kraft og George Washington ble USAs første president
1812 – Krigen i 1812 mellom USA og England brøt ut etter konflikt om blant annet sjørøveri.
1861 – Den amerikanske borgerkrigen brøt ut etter at Abraham Lincoln ble valgt til president (1860)
1917 – Det britiske passasjerskipet RMS «Lusitania» ble torpedert av en tysk ubåt, dette trakk USA inn i den første verdenskrig
1929 – Krakket på Wall Street som førte til krise i store deler av verden
1941 – Angrepet på Pearl Harbor som dro USA inn i den andre verdenskrig
1964 – USA ble for alvor trukket inn i Vietnamkrigen.
2001 – Terrorangrepene 11. september 2001, hvoretter president George W. Bush innledet den såkalte krigen mot terror.
2021 – President Trump nektet å akseptere at han hadde tapt presidentvalget, og en mobb stormet kongressen 6. januar da den var i ferd med å godkjenne valgresultatet i Bidens favør.
2021 – USA tapte den 20 år lange krigen i Afghanistan – den lengste i USAs historie – etter at Taliban hadde gjenvunnet makten over landet.

Eksterne lenker

Political institutions History
Houghton Mifflin Company: U.S. History Resource Center
Artikkel om USAs historie fra Encarta. Omfattende informasjon samt over 200 multimediefiler (engelsk)
Library of Congress American History Guide
American Historical Association