Wendell Willkie

Wendell Willkie
Greystone Studio
Født		18. feb. 1892 Detroit
Død		8. okt. 1944 (52 år) New York
Beskjeftigelse		Politiker, advokat, skribent, forretningsdrivende, jurist
Utdannet ved		Indiana University Indiana University Maurer School of Law
Barn		Philip Willkie
Parti		Det demokratiske parti (–1939) Det republikanske parti (1939–)
Nasjonalitet		USA
Signatur
Wendell Willkie på Commons

Wendell Lewis Willkie (1892–1944) var en amerikansk forretningsadvokat og politiker. Han var Det republikanske partis presidentkandidat ved valget i 1940. Willkie var den første presidentkandidaten for et av de store partiene i USA som ikke aldri hadde hatt noe folkevalgt verv eller høy militær rang. Willkie tapte mot sittende president Franklin D. Roosevelt, men fikk flere stemmer enn noen tidligere republikansk presidentkandidat. Willkie markerte seg senere som antirasist og fredsaktivist, og stiftet Freedom House sammen med Eleanor Roosevelt i 1941.

Tidlig karrière

Wendell Willkie var sønn av Herman Willkie, en tysk immigrant fra Aschersleben, og Henrietta Tisch. Foreldrene hans arbeidet sammen som advokater i småbyen Elwood i Indiana, hvor Wendell vokste opp. Han utdannet seg til jurist i Indiana University og meldte seg deretter til tjeneste for United States Army ved vestfronten i den første verdenskrig, men krigshandlingene opphørte før Willkie nådde frem til fronten. Han slo seg ned i Akron i Ohio, hvor han stiftet familie. Han giftet seg i 1919 med bibliotekar Edith Wilk. De fikk sønnen Philip Willkie, som også ble advokat og republikansk politiker i Indiana.

Wendell Willkie arbeidet for Firestone Tire and Rubber Company i Akron før han gikk inn i et advokatfirma i samme by. Han hadde mange oppdrag for kraftbransjen, og i 1929 ble han konsulent for kraftselskapet Commonwealth & Southern Corporation (C&S) i New York. Han steg raskt i gradene i selskapet, og i 1933 ble han direktør. I 1941 ble han partner i advokatfirmaet som senere har tatt navnet Willkie Farr & Gallagher LLP.

Han var også engasjert politisk, og var delegat til Demokratenes landsmøter i 1924 og 1932. Han støttet Franklin D. Roosevelt, men mislikte enkelte aspekter ved New Deal, hvor han mente det private markedet kunne ta en større del av gjenoppbyggingen etter den store depresjonen. Dette førte til at Willkie etterhvert flyttet over til den liberale delen av Det republikanske partiet.

Presidentkandidat

Willkie mottar sin offisielle presidentnominasjon

Utdypende artikkel: Presidentvalget i USA 1940

Ved republikanernes landsmøte i 1940 var ikke Willkie ansett som noen stor kandidat for presidentvervet, da særlig grunnet manglende politisk erfaring, men også det faktum at han var tidligere demokrat, og at han støttet mye av President Roosevelts reformprogram New Deal. Han hadde imidlertid viktige støttespillere innen flere store aviser, og ble, etterhvert som avstemningen om partiets presidentkandidat pågikk, en større og større trussel mot etablerte navn som Thomas E. Dewey, Robert Taft og Arthur H. Vandenberg. Avstemningene var svært jevne, og det måtte stadig nye avstemninger til (med færre og færre kandidater) til for å finne en vinner. Fra og med den fjerde avstemningen ledet Willkie over Taft, og ved den sjette avstemningen vant Willkie. Charles L. McNary ble valgt til visepresidentkandidat, og senere akseptert av Willkie, selv om McNary hadde ledet en svertekampanje mot Willkie under landsmøtet, kalt «Stop Willkie». Wilkie markerte seg med interesse for internasjonal politikk og mente at USA hadde en sentral interesse i fortsettelsen av den engelske, franske og norske samfunnsformen.

De tapte valget mot Roosevelt, men Willkie ble stående som et stort navn i valghistorien. Dette ble understreket av Roosevelts hustru, Eleanor Roosevelt, i oktober 1944: «Amerikanere pleier å glemme navnene på de mennene som tapte sitt kandidatur for presidentvervet. Willkie viste seg som et unntak av denne regelen.»

Siste år

Willkie på forsiden av Time Magazine 31. juli 1939

Willkies valgkampplakat fra 1940

Willkie ble en av Roosevelt mest usannsynlige støttespillere. Til mange av Willkies partifellers forargelse, ba han som større samlet støtte rundt kontroversielle initiativer fra Roosevelt, som Lend-Lease Act, og talte imot et nytt oppsving av amerikansk isolasjonisme.

Diplomat og forfatter

Den 23. juli 1941 krevde Willkie full amerikansk støtte til Storbritannia i landets kamp mot Tyskland. Samme år reiste han til Storbritannia og Midtøsten som Roosevelts personlige representant, og i 1942 besøkte han Sovjetunionen og Folkerepublikken Kina. Ifølge Garner Cowles, utgiver av avisen Des Moines Register, førte Willkies besøk i Kina til en bisarr konsekvens: Den svært ambisiøse hustruen til Chiang Kai-shek, Madam Chiang Kai-shek, fikk en idé om at hun kunne skille seg fra sin mann, og gifte seg med Willkie; og videre brukte Kinas rikdom til å hjelpe Willkie til å bli president i 1944, slik at hun ble den mektigste kvinnen i verden. Cowles hevdet at forholdet var fullbyrdet i Kina, og at hun på en reise til USA noen måneder senere, fortalte ham at «Hvis Wendell kunne blitt valgt, da ville jeg og han herske over verden. Jeg ville herske over Orienten, og Wendell ville herske over Vesten.» Cowles avslo ikke muligheten for at Willkie, om han hadde blitt nominert, kunne ha tatt imot det svært fremmende tilbudet hennes på noen måte.

I 1943 skrev Willkie boken One World, en bønn om internasjonal fredspolitikk etter den pågående krigen. Boken ble ekstremt populær, og ble solgt i flere millioner eksemplarer. I 1941 var han med på å etablere fredsorganisasjonen Freedom House sammen med Eleanor Roosevelt.

Aktivisme mot rasisme

Willkie talte ofte om nødvendigheten av å få slutt på rasisme i USA, og talte på landmøtet til National Association for the Advancement of Colored People (NAACP) i 1942, og var dermed en av de mest kjente hvite til å gjøre det på den tiden. Da voldelige raseopptøyer brøt ut i Detroit den 20. juni 1943, var Willkie på radio og kritiserte både republikanere og demokrater for å ignorere «the Negro question» («negerspørsmålet»). For å illustrere likheten mellom rasisme og fascisme, sa han at «trangen til å frarøve noen av våre borgeres rettigheter – økonomiske, menneskelige eller politiske – har den samme grunnleggende motivasjonen som regjerer i fascistens sinn når fascismen ønsker å dominere hele folkegrupper og nasjoner. Det er avgjørende at vi bekjemper rasisme i inn- som utland.» På den samme tiden jobbet Willkie sammen med Walter White (fra NAACP) om å prøve å overbevise Hollywood om å forandre måten å fremstille svarte i filmer.

Primærvalgene i 1944

Utdypende artikkel: Presidentvalget i USA 1944

Willkie prøvde seg senere som kandidat ved republikanernes primærvalg i 1944, men fikk bare 27 097 stemmer (1,19 % oppslutning), og var således lagt unna en sannsynlig nominasjon. Willkies progressive (liberale) synspunkter fikk liten støtte i Det republikanske partiet, som hadde begynt å lene seg ytterligere mot den politiske høyresiden. Dessuten støttet Willkie fortsatt mange av Roosevelts tiltak. Willkie begynte å jobbe med det nye Liberal Party fra New York, med plan om å lansere et nytt nasjonalt parti, men dette partiet døde med ham selv.

Død og ettermæle

Willkie foretrakk å ta toget fremfor å fly fra Indianapolis til New York. Imens han krysset Ohio, fikk han det første av anslagsvis mer enn tyve hjerteinfarkt. Selv om andre passasjerer anmodet ham om å gå av toget i Pittsburgh og oppsøke et sykehus, nektet han å gjøre det. Han ville heller hjem for å bli undersøkt av sin egen lege. Han kom frem til New York i live, men døde etter to dager på sykehus den 8. oktober 1944, bare 52 år gammel. Ifølge Zell Miller sa Willkie til en venn før sin død, at «hvis han kunne skrive sin egen epitaf, og måtte velge mellom ‘her hviler en president’ og ‘her hviler en som bidro til å bevare friheten’, ville han foretrekke det siste.» Han er gravlagt ved East Hill Cemetery i Rushville i Indiana.

Hans visepresidentkandidat fra 1940, Charles L. McNary, døde seks måneder tidligere, og gjør dem til det eneste duoen av presidentkandidat og visepresidentkandidat i USA der begge døde i løpet av den perioden de prøvde å bli valgt for.

Libertyskipet SS «Wendell L. Willkie» ble sjøsatt den 8. november 1944, bare en måned etter Willkies død. En måned senere ble skipet tatt i bruk, og tjente under United States Maritime Commission inntil 1970. Han ble også avbildet i en frimerkeserie med andre kjente amerikanere fra United States Postal Service.

Litteratur

• Barnard, Ellsworth (1966). Wendell Willkie: Fighter for Freedom (på engelsk). Marquette: Northern Michigan University Press. 
• Madison, James H., red. (1992). Wendell Willkie: Hoosier Internationalist (på engelsk). Bloomington: Indiana University Press. ISBN 0-253-33619-8. 
• Neal, Steve (1984). Dark Horse: A Biography of Wendell Willkie (på engelsk). Garden City: Doubleday. ISBN 0-385-18439-5. 
• Peters, Charles (2006). Five Days in Philadelphia: The Amazing "We Want Willkie" Convention of 1940 and How It Freed FDR to Save the Western World (på engelsk). New York: PublicAffairs. ISBN 1-58648-450-8. 
• Willkie, Wendell (1944). An American Program (på engelsk). New York: Simon & Schuster. 
• Willkie, Wendell (1943). One World (på engelsk). New York: Simon & Schuster. 

Eksterne lenker

• (en) Wendell Willkie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Wendell Lewis Willkie hos Our Campaigns
• (en) Wendell Willkie hos Eleanor Roosevelt National Historic Site
• (en) Wendell Willkie på Find A Grave