Hopp til innhold

Zhou Enlai

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
For filmen, se Zhou Enlai (film)
Zhou Enlai
Født5. mars 1898[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Chuzhou
Død8. jan. 1976[5][1][6][7]Rediger på Wikidata (77 år)
Beijing[8]
BeskjeftigelseMinister, utenriksminister (1949–1958), politiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Kinas statsminister (1954–1976) Rediger på Wikidata
Utdannet vedMeiji-universitetet
Waseda-universitetet
Nankaiuniversitetet
EktefelleDeng Yingchao (1925–1976) (avslutningsårsak: personens død)[9]
SøskenZhou Enshou
PartiKinas kommunistparti (1921–)
Kuomintang (1923–1927)
NasjonalitetKina (1949–1976) (avslutningsårsak: død)
Qing-dynastiet (1898–1912) (avslutningsårsak: regimeendring)
Republikken Kina (1912–1949) (avslutningsårsak: regimeendring)
UtmerkelserFirst Class Red Star Medal
Deshikottam (1957)[10]
People's Liberation Army Strategist
Storkors av Ordenen Polonia Restituta
Signatur
Zhou Enlais signatur
Zhou Enlai på Commons

Zhou Enlai (kinesisk: 周恩来, Zhōu Ēnlái, Wade-Giles: Chou Ên-lai; født 5. mars 1898 i Huai'an i Jiangsu i Kina, død 8. januar 1976 i Beijing) var en viktig lederskikkelse i Det kinesiske kommunistparti og var statsminister i Folkerepublikken Kina fra 1949 til sin død.

Livsløp

[rediger | rediger kilde]
Zhou Enlai, 1917
Zhou Enlai, 1924
Zhou Enlai, 1940
Deng Yingchao og Zhou Enlai, 1954

Zhou Enlai var adoptert inn i en velstående familie, og fikk en tradisjonell klassisk utdannelse. Han tilbragte deler av sine universitetsår i Tianjin, og senere studerte han også i Japan, først ved Meijiuniversitetet i Tokyo (1917–19) og senere ved Universitetet i Kyoto.

Etter tilbakekomsten til Kina ble Zhou berømt landet over under 4. mai-bevegelsen i 1919. Han ledet et angrep på et regjeringskontor under studentprotestene mot Versaillestraktaten. Han ble arrestert, men løslatt året etter. I 1920 dro han som del av Mouvement Travail-Études til Frankrike der han var aktiv blant revolusjonære kinesiske studenter, året etter ble han medlem av det franske kommunistparti, og reiste rundt i halve Europa. Han studerte også i Heidelberg, og der fikk han en sønn med en tysk tjenestepike fra Hundeshagen i Eichsfeld. Sønnen falt som tysk soldat under slaget ved Stalingrad.

Zhou reiste tilbake til Kina i 1924, der det i mellomtiden var opprettet enhetsfront mellom kommunistene og Guomindang. Kort tid etter begynte han i 1926 som formann for den politiske komite ved Whampoa-militærakademiet. Dette militærakademiet var et fellestiltak mellom kommunistene og nasjonalistene. Zhous plassering der var fra kommunistisk side ment som motvekt til Chiang Kai-shek.

I 1925 giftet Zhou seg i Tianjin med Deng Yingchao, en studentleder. Hun ble senere en viktig leder i det kinesiske kommunistparti. De fikk ingen barn, men adopterte flere barn som var blitt foreldreløse, barn av «revolusjonens helter». Ett av barna var den senere statsminister Li Peng.

Etter at Kuomintang begynte nordekspedisjonen virket Zhou som arbeideragitator. I 1926 organiserte han generalstreik i Shanghai og åpnet byen for Kuomintang.

Etter bruddet med Kuomintang lyktes det Zhou å flykte i sikkerhet fra deres terror mot kommunistene. Han klarte å komme seg til provinsen Jiangxi, som var blitt til en kommunistisk høyborg og der det ble organisert en kinesisk sovjetrepublikk. Der utviklet Zhou seg bort fra den ortodokse kommunisme med sin hovedvekt på byproletariatets og arbeiderklassens revolusjonære lederrolle, til den maoistiske vektlegging på bøndenes og landbefolkningens revolusjonære potensial. Her ble Zhou en av kommunistpartiets viktigste ledere.

Tiden i Jiangxi ble avløst av «den lange marsjen», en sentral begivenhet under den kinesiske borgerkrig. I januar 1935 hjalp Zhou med Maos bekjempelse av «De 28 bolsjeviker».

De årene da kommunistene hadde sitt hovedkvarter i Yan'an i Shaanxi gikk Zhou inn for en allianse med Kuomintang mot Japan, som holdt deler av Kina okkupert. Han spilte en viktig rolle under Xian-episoden. Under den kinesisk-japanske krig var Zhou kommunistenes sendemann til Kuomintang i deres overgangshovedstad Chongqing. Han deltok også under de feilslåtte forhandlingene mellom de to kinesiske gruppene etter annen verdenskrig.

I 1949 ble Zhou Folkerepublikken Kinas første statsminister og utenriksminister. I juni 1953 offentliggjorde han de fem fredserklæringer. Han var leder av den kinesiske kommunistiske delegasjon ved Genèvekonferansen i 1954 og Bandungkonferansen i 1955. I 1958 overlot han utenriksministerposten til Chen Yi, men beholdt statsministerposten. Han var en populær politiker og beholdt sine stillinger også gjennom det store spranget og kulturrevolusjonen. Etterpå gikk han inn for de såkalte fire moderniseringer som skulle reparere på skadene fra kulturrevolusjonen.

En i etterkant vanlig tolkning av statsminister Zhou Enlais rolle under kulturrevolusjonen, var at han innenfor det handlingsrom han rådde over kjempet en stille og for seg selv livsfarlig kamp for å dempe revolusjonens eksesser, og aller helst ville han ha stanset den helt. Dette er et bilde som nok har meget for seg, men det er også elementer som nyanserer bildet.

Det er også på det rene at Zhou Enlai slet med å begripe hva Mao egentlig siktet til med sin analyse av at det var vandrere på kapitalismens vei innen selve kommunistpartiet. Dette var så vidt han kunne se uten sidestykke og overraskende ut fra ortodoks marxisme. Til og med Maos aller nærmeste hadde problemer med å skjønne seg på dette. Zhou Enlai spurte en gang en av sine assistenter: «Motsetningene mellom partilinjer er vanligvis forstått som venstre- eller høyrelinjer, men hvordan kan vi forestille oss en kapitalistklasse innen selve partiet?».[11][12]

Deng Xiaoping sa i et berømt intervju han i 1980 gav til den italienske forfatterinnen Oriana Fallaci om Zhou:

Han var i en ekstremt vanskelig stilling den gang, og han sa og gjorde mange ting som han ville ha ønsket ikke å si eller gjøre. Men folket tilgav ham, for hadde han ikke gjort og sagt disse ting, ville han selv ikke kunnet overleve og spille den nøytraliserende rolle som han spilte, og som reduserte tapene. Han lyktes i å beskytte et betraktelig antall mennesker.

[13]

I 1992 fremsatte historikeren Stephen I. Levine et annet syn, som går ut på at Zhou Enlai var en beredvillig Maos tjener (supple sycophant) som personlig fordømte sine kolleger og praktiserte en form for brutal politisk hensiktsmessighetsvurdering (a kind of brutal political triage).[14] Denne synsmåten går ut på at Zhou var «despotens villige tjener» og at han for å overleve selv måtte fôre «monsteret» med hans gamle kampfellers nedbrutte kropper, selv om han var helt klar over at de var hengivne kommunister. Dette bildet gjør Zhou til en mann som behersket overlevelsens kunst, ikke til en forbilledlig skikkelse, - det selv om han var med på å legge grunnlaget for de senere «fire moderniseringer». For han hjalp Mao med mye av planleggingen, og uten Zhous opplagte lederegenskaper ville Kina ha sunket ned i borgerkrigskaos.[14]

Zhou var ansvarlig for åpningen mot Vesten i 1970-årene. I februar 1972 var han med på å ta imot den amerikanske president Richard Nixon og undertegnet Shanghaikommunikeet med ham.

Etter en kreftdiagnose i 1973 overlot han mange av sine embedsplikter til Deng Xiaoping. Han ble innlagt på sykehus, og den 8. januar 1976 døde han, bare noen få måneder før Mao Zedong. På selve qingmingfesten i april 1976 ble sørgemarsjer for Zhou oppløst med makt, en hendelse som har fått betegnelsen Tiananmenepisoden.

Zhou Enlai ble etterfulgt av Hua Guofeng.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Ču En-laj (Zhou Enlai), Proleksis enciklopedija-ID 16576[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ filmportal.de, oppført som Tschou En-Lai, Filmportal-ID 840618be89d74bc3bbe51840cd61fbe7, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w60p14kc, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Autorités BnF, BNF-ID 118967765, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Munzinger Personen, oppført som Chou En-lai, Munzinger IBA 00000002800, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0073301[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id zhou-enlai, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Mao: A Life, side(r) 587, kapittel 16[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Ziyuan Cui: «Mao Zedong wenge lilun de deshi yu 'xiandaixing' de chongjian» [The Success and Failure of Mao Zedong's Cultural Revolution Theori and the Restablishment of Its "contemporary Relevance"] i China and the World (kinesisk elektronisk tidsskrift), februar 1997, http://www.chinabulletin.com/indexe.htm
  12. ^ Xing Li: «The Chinese Revolution Revisited», i The China Review, Vol 1, No.1 (Fall 2001), s. 150
  13. ^ Intervjuet tilgjengelig på Folkets Dagblads nettsider - «Answers to the Italian Journalist Oriana Fallaci, August 21 and 23, 1980»[1]
  14. ^ a b Ronald C. Keith: «Review: Barbara Barnounin og Yu Changgren: Zhou Enlai: A Political Life», i The China Journal, nr. 57, januar 2007, s. 236

Kilder

[rediger | rediger kilde]
Fra 1970-årene; Zhou Enlai i midten mellom Mao og Kissinger.
  • Barbara Barnouin og Changgen Yu: Zhou Enlai: A Political Life. Hongkong: Chinese University of Hong Kong, 2006.
  • Howard L. Boorman (red.): Biographical Dictionary of Republican China. New York: Columbia University Press, 1967–71.
  • Frank Dikötter: Mao's Great Famine: The History of China's Most Devastating Catastrophe, 1958–62. Bloomsbury Publishing PLC, 2010. ISBN 0-7475-9508-9.
  • Gao Wenqian: Zhou Enlai: The Last Perfect Revolutionary. NY: Public Affairs, 2007.
  • Han Suyin: Eldest Son: Zhou Enlai and the Making of Modern China. New York: Hill & Wang, 1994.
  • Kai-yu Hsu: Chou En-Lai: China's Gray Eminence. Garden City, NY: Doubleday, 1968.
  • Chae-jin Lee: Zhou Enlai: The Early Years. Stanford, CA: Stanford University Press, 1994.
  • Li Tien-min: Chou En-Lai. Taipei: Institute of International Relations, 1970.
  • Marilyn Levine: The Found Generation: Chinese Communists in Europe during the Twenties. Seattle, WA: University of Washington Press, 1993.
  • Smith Smith: «Moscow and the Second and Third Armed Uprisings in Shanghai, 1927.» i The Chinese Revolution in the 1920s: Between Triumph and Disaster. red. Mechthild Leutner et al. London: Routledge, 2002. 222–243.
  • Rhoda S. Weidenbaum: «Chou En-Lai, Creative Revolutionary.» Ph.D. diss. University of Connecticut, 1981.
  • William W. Whitson og Chen-hsia Huang: The Chinese High Command: A History of Communist Military Politics, 1927–71. New York: Praeger, 1973.
  • C. Martin Wilbur: The Nationalist Revolution in China: 1923–1928. Cambridge: Cambridge University Press, 1983.
  • C. Martin Wilbur og Julie Lien-ying How: Missionaries of Revolution: Soviet Advisers and Nationalist China, 1920–1927. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1989.
  • Dick Wilson: Zhou Enlai: A Biography. New York: Viking, 1984.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger 
ingen
 Formann for Statsrådet
1949–1976 		Etterfølger
Forgjenger 
ingen
 Utenriksminister for Folkerepublikken Kina
1958–1972 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Zhou_Enlai&oldid=24613837»