Jøder, et folk med opprinnelse i Midtøsten. Betegnelsen jøde (jehudi) ble først brukt om medlemmer av Juda stamme, og senere om innbyggerne i Juda rike. Etter eksilet i Babylon (586–538 fvt.) ble betegnelsen jøde brukt om hele folket, både på de hjemvendte og på de mange som var bosatt utenfor de jødiske kjerneområdene.
Bakgrunn
Ifølge tradisjonen er alle jøder etterkommere av patriarken Abraham og av hans sønnesønn Jakob, som fikk navnet Israel (Tanakh 1. Mosebok 32,29, Norske bibler 32,28). Mosebøkene omtaler derfor oftest folket som israelitter, eller "Israels barn".
Etter kong Salomos død, da riket ble delt i to, ble betegnelsen "israelitt" brukt som en betegnelse på innbyggerne i Nordriket, Israel. Men på 700-tallet fvt. ble store deler av den israelittiske befolkningen i Nordriket ført i eksil av assyrerne, deres videre skjebne er ikke kjent.
Innbyggerne i Juda rike ble kalt judeere (jøder). Etter Jerusalems fall i 586 fvt. ble en stor del av innbyggerne i Juda rike ført i eksil til Babylon, men de fikk bo samlet og opprettholde sin kultur. Rundt femti år senere fikk de tillatelse til å vende tilbake, og det ble disse som satte sitt preg på utviklingen fremover. Etter eksilet omtales hele folket derfor som jøder (jehudim). Denne betegnelsen finner vi også i senere bibeltekster, som Esters bok (Ester 2,5).
Innenfor moderne faglitteratur bruker man oftest fellesbetegnelsen israelitter når man snakker om perioden fram til det babylonske eksil (586–538 fvt.), og jøder om tiden etter. I jødisk tradisjon brukes både betegnelsen Am Israel (Israelfolket) og jøder om hele perioden, fra Abraham og frem til i dag.
Diasporaen
De første virkelige diasporasamfunnene oppsto i forbindelse med det babylonske eksil på 500-tallet fvt. Mange hadde slått rot i Babylonia og valgte å ikke reise tilbake til Juda. I forbindelse med ødeleggelsen av Jerusalem i 586 fvt. flyktet også mange jøder til Egypt, der mange valgte å bli boende. (Disse diasporasamfunnene fortsatte å eksistere i to tusen år.)
Mange jøder bosatte seg etter hvert også frivillig utenfor landets grenser, ikke minst i de hellenistiske byene som oppsto rundt Middelhavet etter Aleksander den stores erobringer. Etter den siste jødiske oppstanden mot romerne, Bar Kokhva-oppstanden i årene 132–135 evt., fordrev romerne de gjenværende jødene fra Judea. Jødene var nå blitt et folk uten eget land.
Jødenes tilværelse ble derfor tidlig preget av folkets tilværelse som minoritetsbefolkning i forskjellige land og samfunn. De klarte likevel å bevare og utvikle sin identitet, religion og kultur gjennom skiftende tider.
Jødene er alltid blitt betraktet som "annerledes", ikke minst på grunn av sine mattradisjoner (kosher), og ofte som uønsket. De er til ulike tider og i forskjellige land blitt forfulgt eller underlagt spesielle restriksjoner. Dette bidro nok til å styrke samholdet og gruppetilhørigheten både innad i de enkelte jødiske samfunnene og over landegrensene.
Hvem er jøde?
Jødene utgjør i dag ingen homogen gruppe, men oppfattes, og oppfatter seg selv, som et eget folk i kraft av sin religion, sin historie og sin kultur.
Ifølge tradisjonell oppfatning og jødisk religiøs lov (halakha) er kun en person født av en jødisk mor å betrakte som jøde, men flere retninger godtar nå også barn med jødisk far som jøder, forutsatt at barnet får en jødisk oppdragelse.
Det er også mulig å konvertere til jødedommen, dagens ortodokse retninger anerkjenner imidlertid kun konverteringer foretatt av ortodokse rabbinere. I land der de fleste jøder tilhører andre retninger, som i USA, vil det derfor være uenighet om hvem som skal regnes som jøde. Det kan ha betydning for blant annet inngåelsen av gyldige jødiske ekteskap. Dette er spesielt problematisk i staten Israel, der ekteskapslovgivningen, for jøder, er underlagt det ortodokse rabbinatet.
Avgjørende for mange med jødisk bakgrunn blir likevel om man selv oppfatter seg som jøde. Mennesker som verken er troende eller praktiserer jødiske religiøse ritualer, kan likevel føle tilhørighet til jødisk historie og kultur, som for eksempel kan omfatte jødisk musikk i dens mange variasjoner, mattradisjoner, litteratur eller humor.
I 1939 var antallet jøder i verden beregnet til 16,6 millioner, i 1946 10,9 millioner. Det totale antallet jøder ved begynnelsen av 2000-tallet kan anslås til i overkant av 14 millioner, hvorav rundt 11 millioner er bosatt i USA, Canada og Israel. Resten er spredt i en lang rekke land, hovedsakelig i Europa, Syd-Amerika, Australia og New Zealand, samt Syd-Afrika.
Før opprettelsen av staten Israel bodde det også rundt 1 million jøder i de muslimske landene i Midtøsten og Nord-Afrika. Etter staten Israels opprettelse i 1948, måtte disse forlate sine gamle hjemland. De bor i dag hovedsakelig i Israel og Frankrike.
I Norge bor det i dag rundt 1400 jøder. Jødene i Norge har offisiell status som nasjonal minoritet.
Religion
Den jødiske religionen er en levende religion, nært knyttet til folkets historie og identitet.
Språk
Jødenes opprinnelige språk er hebraisk. Dette er språket i Den hebraiske bibel (Det gamle testamente), og en moderne versjon av hebraisk er offisielt språk i staten Israel. Særskilte språk for jødene er også jiddisk, som ble brukt av de askenasiske jødene i Øst-, Mellom- og Vest-Europa, og som fremdeles brukes som talespråk av en del jøder med opprinnelse i disse landene, samt av mange ultraortodokse jøder. Jiddisk teater og kultur har fått en oppblomstring i våre dager.
På Balkan og i middelhavsområdet brukte de sefardiske jødene ladino. Dette språket snakkes ikke av mange i dag, men sanger og poesi er forsøkt bevart. I de muslimske landene snakket jødene vanligvis en jødisk variasjon av den lokale arabiske dialekten. De aller fleste jøder snakker i dag de nasjonale språkene i landene hvor de bor.
Kunst
Jødisk kunst eksisterte alt i bibelsk tid, men fra tiden før vår tidsregning er så godt som ingen større ting bevart. Et unntak er den såkalte småkunsten, som omfatter et stort antall amuletter, signetringer og stempler, samt et begrenset antall figurer og "tegninger" på krukker og i graver.
Et stort antall av disse viser at menneskene i Det gamle Israel, tross Bibelens billedforbud, likevel kjente og brukte Midtøstens ikonografiske symbolsystemer. Etter det babylonske eksil (586–538 fvt.) avtok bruken av bilder på slike dagligdagse gjenstander. Utgravningene av større byggverk og boliger fra denne tiden viser at heller ikke bygninger ble dekorert med bilder.
- Kunst i Israel (Der gamle Israel)
- De ti bud – jødedom
etter tempelets fall
De tidligste eksempler på jødisk kunst fra denne perioden (etter år 70 evt.) er bl.a. freskene i Dura-Europos-synagogen i Syria fra 200-tallet, utført i hellenistisk-romersk stil med scener fra bibelhistorien, og mosaikkfremstillingene i Beth-Alpha-synagogen ved Gilboafjellet (500-tallet). Fra 600-tallet stammer et mosaikkgulv i en synagoge i Jeriko.
Det jødiske billedforbudet gjorde seg sterkere gjeldende fra 700-tallet. Utsmykningen av tallrike synagoger i Europa består vesentlig av skrifttegn og geometriske ornamenter. I en særskilt stilling står de synagogene som ble oppført i tre på 1500-tallet i Galicja, i dag i Polen. De er dekorert med veggmalerier og tresnitt og har en sterk forankring i polsk folkekunst.
Jødene i de muslimske landene var også under innflytelse av islams syn på bilder. Allerede på 900- og 1000-tallet ble det laget jødiske religiøse bøker dekorert med muslimskpreget ornamentikk. I det muslimske Spania var perioden fra 900-tallet og frem til ca. 1150 en blomstringsperiode som ofte kalles den muslimsk-jødiske gullalder. Her fantes en åpenhet som la grunnlaget for utviklingen av jødisk vitenskap, filosofi og poesi, samt en praktfull jødisk bokdekorasjonskunst som nådde sitt høydepunkt utover på 1300-tallet. Etter hvert omfattet denne bilder av både mennesker og dyr, særlig i de mange vakre utgavene av haggada.
I de følgende århundrer fikk det spansk-jødiske bokmalerkunsten etterfølgere i andre europeiske land. Den jødiske kunsten var hovedsakelig knyttet til kalligrafi og gjenstander knyttet til religionsutøvelsen. En rekke hellige gjenstander ble fremstilt i metall eller av stoffer. Gravkunsten utviklet seg sterkt etter renessansen med bl.a. bibelske relieffer. De jødiske håndverkerne fikk ikke slutte seg til det europeiske laugsvesen før på 1800-tallet.
moderne tid
På 1800-tallet frigjorde mange europeiske jødiske kunstnere seg fra de strenge reglene som religionen foreskrev. Av jødiske malere kan nevnes brødrene August, Friedrich, Moritz og Wilhelm Henschel i Tyskland, Salomon Jomtov Bennet og Charles Towne i Storbritannia; senere på 1800-tallet virket Moritz Daniel Oppenheim (Tyskland), i Italia Vito d'Ancona og Serafino da Tivoli, og i Storbritannia Alexander Hart, Abraham og Simeon Solomon og impresjonisten sir William Rothenstein.
Andre fremtredende kunstnere var franskmannen Camille Pissarro, svensken Ernst Josephson, nederlenderen Isaac Israel og i Tyskland Max Liebermann, som i likhet med andre jødiske malere ble utsatt for kraftig antisemittisk motstand.
Motstanden mot den påståtte radikale tendens hos jødiske kunstnere kulminerte i Hitler-Tysklands (se nazisme og Adolf Hitler) fordømmelse av «entartete Kunst». Motivene hos malerne var ofte jødiske miljøer, gamle synagoger som Altneuschul i Praha, fromme rabbinere, scener fra lærehuset og familielivet, og pogromer. I Storbritannia benyttet en rekke Whitechapelmalere jødiske motiver. Mange av malerne i Vest-Europa kom fra Øst-Europa, f.eks. Marc Chagall, som ofte benyttet bibelske motiver. Kjente billedhuggere er sir Jacob Epstein (Storbritannia), Jacques Lipchitz og William Zorach (USA).
Mange kunstnere omkom i konsentrasjonsleirene og gasskamrene. Noen av dem fikk tegnet i smug hva de opplevde. En rekke slike arbeider finnes i museer og institusjoner. Noen overlevende har senere brukt leirtilværelsen som motiv. Minnet om forfølgelsene er nedfelt i en rekke monumenter.
Jødisk befolkning i ulike land
Tabellen viser anslagsvis hvor mange jøder som bor i ulike land. Tall fra 2014.
| Land | |
|---|---|
| Israel | 6 200 000 |
| USA | 5 700 000 |
| Frankrike | 475 000 |
| Canada | 385 000 |
| Storbritannia | 290 000 |
| Russland | 186 000 |
| Argentina | 205 000 |
| Tyskland | 118 000 |
| Brasil | 95 000 |
| Australia, New Zealand og Stillehavsøyene | 112 000 |
| Sør-Afrika | 70 000 |
| Ukraina | 63 000 |
| Nederland og Belgia | 60 000 |
| Mexico | 40 000 |
| Italia | 28 000 |
| Iran | 10 000 |
| Tyrkia | 17 500 |
| Kaukasus og Sentral-Asia | 25 000 |
| Sverige | 15 000 |
| Danmark | 8 000 |
| Norge | 1 400 |
| Finland | 1 200 |