Kommunevåpen, heraldisk våpen i form av skjold og/eller fane/flagg. I Norge kan primærkommuner og fylkeskommuner danne våpen og bruke dem som et uttrykk for kommunalt selvstyre.
Praktisk talt alle norske kommuner har kommunevåpen (2015).
Fastsettelse av kommunevåpen
Fastsettelse av kommunevåpen skjer i Norge ved kongelig resolusjon. Vedtak om kommunevåpen skjer i kommunestyret og sendes deretter via fylkesmannen til Kommunal- og regionaldepartementet, som forelegger saken for Riksarkivet til vurdering. Betingelser for godkjenning er at våpenet har heraldisk innhold og form; det bør normalt ha bare ett motiv, én farge og ett metall, og det må ikke krenke noen annen våpeneiers rettigheter. (Denne regelen blir imidlertid ikke strengt etterlevd, f.eks. fører Steinkjer et våpen som er identisk med våpenet til slektene von Sternberg og von Goethe.)
Fastsettelsen gis i form av en kort beskrivelse (definisjon, «blasonering», eks.: «rødt med gull griff»), og det skal vedligge godkjente tegninger til skjold, flagg og segl. Skjold og flagg skal ha samme innhold. Primær- og fylkeskommuner kan bare flagge med Norges flagg eller et av Kongen godkjent by-, herreds- eller fylkesflagg.
RETTSVERN
De offisielle fastsettelser av kommunevåpen gir grunnlaget for at de har rettsvern. En kommunes våpen og bruksretten til det tilhører kommunen alene, og kommunevåpenet er vernet mot misbruk av private o.a. (i handelsreklame m.m., eller mot at andre antar samme våpen) ved ulike lovbestemmelser.
ANVENDELSE
Kommunevåpen kan brukes av kommunen på ulike måter, som flagg ved dens bygninger og plasser, og i skjoldform på, ved eller i kommunale bygninger, ved kommunegrensen, på vogner, løsøre, tjenesteuniformer, ordførerkjede, gaveplaketter, brev, dokumenter, trykksaker, skilter, og i segl og stempler.
Historikk i Norge
Noe norsk byvåpen før reformasjonen kan ikke påvises. I tiden 1550–1900 fremkom etter hvert 29 mer eller mindre heraldiske byvåpen eller bymerker, til dels ved at eldre seglbilder (som opprinnelig bare var ment å skulle brukes som dette) ble satt i skjold og fargelagt, bl.a. i borgervæpningsfaner. Det kunne gi virkelige våpen (Tønsberg, Bergen, Sarpsborg direkte eller indirekte etter 1200-tallets segl, Stavanger etter segl 1591) eller gi fargede, men uheraldiske bymerker, som likevel ble kalt «våpen» (Oslo, Trondheim fra 1200-tallssegl, Moss, Kongsberg etter yngre segltyper med byprospekt og fjellvidder). Noen ble gitt eller bekreftet av Kongen (Kristiansand 1641, Fredrikshald 1665 osv.), andre synes å være selvtatt. Flere av disse våpnene hadde rene landskapsbilder eller blandinger av våpenelementer og landskap.
Etter 1920 ble en planmessig sanering av byvåpnene satt i gang. Det ble skapt en rekke helt nye byvåpen, godkjent av Kongen.
Historikk
I Egypt fantes allerede flere tusen år før Kristus provinsmerker i plastiske standartformer. Sumeriske bystater i Mesopotamia hadde i 3. årtusen f.Kr. bymerker i form av en frontal, flakt, løvehodet ørn (Imdugud) med løver eller andre dyr i klørne. I løpet av de siste 500 år f.Kr. førte greske byer på sine mynter enkle, heraldisklignende kjenningsfigurer: Aigina en skilpadde, Athen en ugle, Korint en pegasus osv. Da Vest-Europas ridderskap på 1100–1200-tallet e.Kr. hadde skapt sin systematiserte og fargerike heraldikk, ble skikken snart også tatt opp i stor utstrekning av geistlige og verdslige samfunn. Byer og enkelte landskaper antok også våpen. Selvstyrte bystater eller byrepublikker med egen hær eller flåte antok flagg og våpenskjold (f.eks. Marseille blått kors på hvitt, Firenze rød lilje på hvitt osv.). Også mange ikke-suverene kystbyer antok tidlig skipsflagg. Sveitsiske kantoner tok våpen i form av skjold og stridsfaner som ennå er bevart. Eldst er Uris (1243), et uroksehode svart på gult (tatt etter navnet).
Alle byer måtte ha segl, men ikke nødvendigvis våpen. Likevel fremkom byvåpen i betydelig antall i de store land. Byer kunne bli tillatt eller pålagt å føre sin adelige eller fyrstelige overherres våpen. Et tidlig eksempel er byen Amilhau i Languedoc, som i 1187 fikk lov til å føre Aragons vertikalstripede kongeskjold. Etter en rikslov ca. 1220 måtte tyske bysegl være godkjent av kongen, og ble da ofte utstyrt med et fyrste- og/eller adelsvåpen, som ikke dermed dannet et selvstendig kommunevåpen. Men når slekten som eide våpenet døde ut, satt byen som eneeier. Selvstendige byvåpen, i skjoldform og i farger, med originalt heraldisk motiv, ble på fransk område neppe utviklet før fra 1300-tallet, men langs nordsjø- og middelhavskystene kanskje noe tidligere. Ved de helt selvvalgte våpen (eller seglfigurer som siden ble våpen) kunne man f.eks. ta noe ut fra byens navn: Arboga en ørn (ari), Biel en bile, Lille en lilje, Mulhouse et møllehjul, Newcastle kasteller, Torino en okse, Oxford likeså, Stavanger en vin-«stav» (vinstokk).
Det finnes få sikre byvåpen (figur i skjold og brukt med farger) i nordisk middelalder. Plassert i skjold på segl finnes Kalmars stiliserte tårn 1247/69, Linköpings løveansikt 1297, Örebros ørn 1331, Elleholms lilje 1450. Et uomtvistelig kommunevåpen (med farger) er Malmös våpen, gitt ved kong Eriks våpenbrev fra 1437: et gullkronet rødt griffhode på hvitt (Eriks eget var en hel griff). I 1200–1300-tallets Norgesvelde fantes landskapsvåpen for Jemtland (Norges-løve og bord), Orknøyene (skip), Færøyene (saubukk), Man (triskele) og Island (kronet tørrfisk). Det finnes også våpen for flere fylker og sysler i segl fra middelalderen.
En samlet våpenserie for alle Sveriges og Finlands landsdeler ble skapt som enhetlig arbeid av Erik 14 og Johan 3 og fremført i prosesjoner ved Gustav Vasas begravelse i 1560 og Johan 3s kroning i 1569. De svenske landskapsvåpen ble i løpet av 1800- og 1900-tallet omdannet til 25 «länsvapen». I de andre nordiske land er det etter 1945 opprettet nye kommunevåpen i stort antall.
Utvalgt litteratur
- Achen, Sven Tito: Danmarks kommunevåbener, samt Grønlands og Færøernes, 1982, isbn 87-7512-022-4, Finn boken
- Cappelen, Hans & Knut Johannessen, red.: Norske kommunevåpen, 1987 (Suppleringshefte utgitt 1988), isbn 82-7242-418-5, Finn boken
- Johannessen, Knut: Kunst med kongelig resolusjon : kommunevåpen i Riksarkivet gjennom hundre år 1898-1998, 1998, isbn 82-548-0059-6, Finn boken
- Nevéus, Clara & Bror Jacques de Wærn: Ny svensk vapenbok, 1992, isbn 91-7886-092-x, Finn boken