Alfred Nobel

Alfred Nobel ble født i Stockholm i 1833. De første barneårene var preget av familiens økonomiske usikkerhet. Faren Immanuel Nobel (1801–1872) gikk konkurs i 1837 og dro fra landet for å slippe unna kreditorene. Moren Caroline Nobel ble igjen i Stockholm og forsørget seg og barna med å jobbe i en melk- og grønnsaksbutikk.

Immanuel Nobel bygget etter hvert opp en militærteknisk industribedrift i St. Petersburg i Russland, og i 1842 flyttet familien etter. Skolegangen til barna bestod av hjemmeundervisning, slik vanlig var blant St. Petersburgs middelklasse. Bedriften til Immanuel Nobel produserte blant annet undervannsminer og andre våpen med sprengladninger.

I 1850 årene var familieøkonomien blitt god nok til at Alfred Nobel kunne reise på studietur til USA. Etter hjemkomsten et par år senere tok han (i likhet med sine brødre) arbeid i farens bedrift. Krimkrigen (1853–1856) ga gode tider for russisk våpenindustri, og bedriften gikk godt.

Mens han arbeidet i familiebedriften begynte Alfred Nobel å vise interesse for teknisk utviklingsarbeid og oppfinnelser. Hans første patent ble registrert i 1857. Nedgangstidene etter Krimkrigen rammet imidlertid familien hardt, og faren gikk konkurs for andre gang i 1859. Foreldrene flyttet da tilbake til Sverige, men Alfred ble igjen sammen med en eldre bror frem til 1863. Han har etterlatt seg to ikke utgitte skjønnlitterære bokmanus fra denne perioden.

Mens han arbeidet i farens firma i Russland, hadde han blitt oppmerksom på mulighetene som lå i bruk av nitroglyserin som sprengstoff. Nitroglyserin hadde vært kjent siden 1840-tallet, men Nobel bidro til å gjøre stoffet mer praktisk i bruk. Blant annet utarbeidet han en metode for industriell fremstilling i stor målestokk, og han var den første som utførte en kontrollert eksplosjon av nitroglyserin. Resultatene av utviklingsarbeidet dannet grunnlaget for firmaet Nitroglycerin AB. I 1865 flyttet Alfred Nobel til Hamburg og bygget opp et internasjonal selskap der. Samme år tok han initiativ til å etablere Nitroglycerin Compagniet (senere Dyno Industrier) i Norge.

Nitroglyserin var et ustabilt og farlig stoff å arbeide med. Nobel-familien erfarte det selv på verste vis da Alfred Nobels yngste bror, Emil, og fire andre døde i en eksplosjon i farens verksted i 1864. Nobel begynte å gjøre forsøk med porøse substanser som kunne absorbere nitroglyserinen og gjøre blandingen mer stabil. Løsningen ble å bruke kiselgur. Nitroglyserin absorbert i kiselgur ble til en deigaktig masse som var langt lettere å transportere. Nobel patenterte blandingen som dynamitt i 1867.

Utviklingen av dynamitten dannet grunnlaget for en internasjonal ekspansjon av virksomheten. Alfred Nobels suksess lå ikke bare i hans evne til industriutvikling, men også i hans sans for økonomisk entreprenørskap som han utførte i samarbeid med en rekke forretningspartnere. Mellom 1867 og 1873 var han med på å etablere fabrikker i Russland, USA og i flere europeiske land.

I 1873 bosatte Nobel seg i Paris. Her etablerte han et forskningslaboratorium hvor arbeidet med å videreutvikle sprengstoffteknikken fortsatte. Et problem med å bruke kiselgur i dynamitten var at løsningen ga svakere sprengkraft. Nobel ønsket å absorbere nitroglycerinen med et stoff som kunne delta som eksplosiv. Det fant han ved å ta i bruk cellulosenitrat. En positiv sideeffekt var at blandingen ble plastisk. Det vil si at den lett kunne formes.

Senere i karrieren, i 1888, utviklet Nobel og medarbeiderne en type røyksvakt krutt kjent som ballistitt, men også kalt nobelkrutt. Dette var et svakere eksplosivt stoff en dynamitten, men det brant med stor presisjon. I 1884 patenterte Nobel også en framgangsmåte for kontinuerlig destillasjon av petroleum. Dette fikk grunnleggende betydning for russisk petroleumsindustri.

De selskapene Alfred Nobel grunnla for å utnytte sine sprengstoffoppfinnelser utgjorde i flere år et mektig konsern, som senere ble oppløst. Men den industrielle arven lever fremdeles videre blant annet i industrikonsernet Dyno Nobel.

Alfred Nobel giftet seg aldri og fikk ingen barn, men han hadde et langvarig forhold til østerrikeren Sofie Hess som han møtte i 1876. I brevkorrespondanse han har etterlatt seg, skrev han flere ganger om ensomhet og tungsinn. Han led også av et svakt hjerte de siste årene av sitt liv. I 1891 flyttet Alfred Nobel til San Remo i Italia, hvor han etablerte et nytt laboratorium. Her døde han i 1896 kun omgitt av sine ansatte tjenere.

I 1895 skrev Nobel sitt testamente, hvor han satte størstedelen av sin betydelige formue i et fond hvis renter skulle finansiere en årlig utdeling av fem internasjonale priser. En egen stiftelse (Nobelstiftelsen) skulle forvalte fondet. Prisene skulle belønne fremragende oppdagelser og arbeid innenfor medisin, fysikk, kjemi, litteratur og fredsarbeid. Disse er i dag kjent som Nobelprisene. De fire første prisene skulle deles ut i Sverige, mens en komité valgt av Stortinget i Norge skulle dele ut Nobels fredspris.

Testamentet møtte blandet mottakelse, og det var sterke krefter som forsøkte å få det omgjort. Flere av Alfred Nobels slektninger fikk sin arv betydelig innskrenket, og protesterte intenst. Sveriges Kong Oscar 2 var kritisk, spesielt til fredsprisen som han mente ville skape vanskeligheter og kontroverser.

Testamentet inneholdt i tillegg lite informasjon om den praktiske organiseringen av prisene og fondet. Det var dessuten en komplisert affære for bobestyrerne å realisere alle verdiene i selskapene og eiendommene han eide. I testamentet ga Alfred Nobel to svenske ingeniører ansvaret for å administrere boet. Hovedansvaret falt på Ragnar Sohlmann, som Alfred Nobel bare hadde truffet noen få ganger. Det var en enorm tillitserklæring, men Sohlmann maktet å navigere igjennom vanskelighetene. Det tok noen år å få orden på alt sammen, men i 1901 kunne den første Nobelprisen deles ut.

• Nobelprisen
• Nobels fredspris
• Sprengstoff
• Dynamitt

• Alfred Nobel i Svensk biografisk lexikon
• Nobelstiftelsens hjemmeside
• Stortinget.no: Om Alfred Nobels testamente
• Avskriften av testamentet som ble sendt til det norske Stortinget

• Bergengren, Erik (1960). Alfred Nobel.
• Fant, Kenne (1995). Alfred Bernhard Nobel.
• Heffermehl, Fredrik (2008). Nobels Vilje. Vidarforlaget
• Lindqvist, Svante (2001). A Tribute to the Memory of Alfred Nobel: Inventor, Entrepreneur and Industrialist (1833–1896). Royal Swedish Academy of Engineering Sciences (IVA).