Algerie

Algerie er Afrikas største, og verdens tiende største land, målt i areal. Landet består av to naturgeografiske hovedregioner: kyst- og fjellsonen Tell i nord og Sahara i sør. En smal, usammenhengende kystslette skiller Atlasfjellene fra Middelhavet. Fjellene når sine største høyder i Kabylia med topper nær 2000 meter over havet, og inkluderer Chelif Oued, landets lengste elv. Sør for Atlasfjellene ligger Sahara, med Aurès- og Ahaggar-massivene. Langt den største delen av befolkningen bor i kystsonen, med dens middelhavsklima.

Algeries natur – med vegetasjon og dyreliv – varierer sterkt fra kyststripen og til ørkenen. Skog dekker bare cirka to prosent av arealet, og finnes i kystsonen. Tidligere skoger er hogd ned og erstattet av busklandskap. I ørkenen finnes mest hardføre busker og gress.

I nord finnes flere typer ville dyr, inklusive berberapen, flere arter rev og gullsjakal. Dorcas- og atlasgaselle finnes i halvørken, mankesau i høytliggende ørkenstrøk, der det også er hyener og sjakaler. Fuglelivet er rikt, og inkluderer overvintrende trekkfugler.

• Les mer om Algeries geografi og Dyreliv i Algerie.

Algerie er tynt befolket, med størst befolkningstetthet i og rundt de store byene ved kysten, særlig Alger, Oran og Constantine. Om lag 95 prosent av befolkningen er bosatt på de nordligste 10–12 prosent av arealet. I Sahara er bare oasene bebodd. Folketilveksten er høy og befolkningen ung: 28 prosent er under 15 år; 46 prosent under 25 år. Om lag 1,5 millioner algeriere lever fortsatt helt eller delvis som nomader. Praktisk talt hele befolkningen er muslimer (sunnier), med små kristne og jødiske minoriteter.

Cirka 70 prosent av befolkningen er arabere og rundt 30 prosent berbere (amazigh). Den tidligere store europeiske befolkningsgruppen har i all hovedsak forlatt landet. De fleste berberne – landets opprinnelige befolkning– lever i Kabylia i nord og i Ahaggar i sør (nomadiske tuareger). De fleste algeriske arabere er av berberherkomst. Det er også en betydelig minoritet av algeriere av tyrkisk herkomst – fra tiden under osmansk styre. Flere millioner algeriere lever i utlandet som gjestearbeidere, de fleste i Frankrike.

• Les mer om Algeries befolkning.

Algerie som statsdannelse ble til som følge av fransk kolonistyre fra 1830. Før dette var deler av den senere staten blitt samlet under osmansk styre. Den demokratiske folkerepublikken Algerie ble utropt etter selvstendigheten i 1962. Deretter var landet lenge en ettpartistat ledet av det statsbærende – og til 1989 eneste tillatte – partiet, den tidligere frigjøringsbevegelsen Front de liberation nationale (FLN). Etter en politisk liberalisering på slutten av 1980-tallet ble valg vunnet av islamister, hvorpå militært styre ble innført og Algerie ble kastet ut i borgerkrig.

Både parlament og president velges, og fra slutten av 1980-årene er flere partier og kandidater tillatt. Presidentembetet er tillagt betydelig makt – og presidenten utnevner statsministeren. Parlamentet består av to kamre, hvorav nasjonalforsamlingen er sammensatt som følge av allmenne valg.

Etter å ha ført en alliansefri, radikal politikk tuftet på sosialistisk ideologi de første tiårene etter selvstendigheten, har en politisk og økonomisk liberalisering funnet sted. Unntakstilstanden ble opphevet i 2011, men det er fortsatt innskrenkninger i ytrings- og organisasjonsfriheten.

Algerie ble ikke omfattet av Den arabiske våren i 2011–2012, men vinteren 2019 kom det til folkelige protester også her. Hovedkravet var at president Abdelaziz Bouteflika ikke skulle stille til gjenvalg.

• Les mer om Algeries politiske system, Algeries internasjonale forbindelser og Algeries forsvar.

Algerie har en historie med spor etter menneskelig tilstedeværelse cirka 1,8 millioner år tilbake i tid. I steinalderen vandret flere folkegrupper inn i Nord-Afrika, og ble til hva som regnes for Algeries opprinnelige befolkning: berbere (imazighen). Det senere Algerie inngikk i oldtiden i et område grekerne kalte Libya, og romere kalte Afrika. Størst innvirkning på utviklingen av det senere Algerie hadde den arabiske erobringen på 700-tallet; deretter det osmanske styret fra midten av 1500-tallet – da Algerie var et selvstyrt område.

Det moderne Algerie ble gradvis til under fransk styre, fra 1830. Den franske invasjonen gjorde slutt på osmanernes (tyrkernes) styre – og den lukrative piratvirksomheten. Frankrike gjorde Algerie til en settlerkoloni, med omfattende innvandring fra Europa, og den var mer eller mindre selvstyrt. Flere opprør ble slått ned. Kolonistene (colons) motsatte seg at den muslimske befolkningen skulle få like rettigheter, og en væpnet frigjøringskamp startet i 1954. Krigen førte til selvstendigheten i 1962.

• Les mer om Algeries historie og Algeries samtidshistorie.

Algerie er rikt på naturressurser, framfor alt olje og gass. Allerede under romersk styre var landet en viktig produsent av mat, og landbruk var viktigste næringsvei også under den franske koloniperioden, da store plantasjer ble etablert, blant annet for produksjon av vin.

Oljeutvinningen i Sahara tok til på slutten av 1950-tallet; eksport av gass begynte i 1965. Algerie er blant verdens ledende produsenter og eksportører av både olje og gass. Landet har i tillegg rike forekomster av flere andre mineraler.

Algerie var utarmet etter frigjøringskrigen, og ved selvstendigheten var store deler av økonomien, inklusive infrastrukturen, ødelagt. Som følge av økte oljepriser tidlig på 1970-tallet, iverksatte Algerie et omfattende program for industrialisering, med investering særlig i tungindustri. Staten var da viktigste aktør i næringslivet. En liberalisering fra slutten av 1980-tallet har oppmuntret til privat entreprenørskap så vel som utenlandske investeringer. Samtidig ble det lagt økt vekt på utvikling av småindustri. Høy arbeidsledighet er en av Algeries største sosiale og økonomiske utfordringer.

• Les mer om Økonomi og næringsliv i Algerie.

Algerie er en del av den arabiske kulturkretsen, samtidig som landet har sine egne kulturelle røtter forankret både i berbernes kultur og erfaringene fra kolonialisme og frigjøringskamp. Den nære tilknytningen til Frankrike, både i koloniperioden og senere, har likeledes preget algerisk kulturutvikling.

Algerie har fostret flere kjente forfattere, også nobelprisvinneren Albert Camus. Blant flere som har hentet motiv fra frigjøringskampen er Frantz Fanon og Kateb Yacine. Algerie har også egne musikkformer, inklusive sjangrene chaâbi og raï. Film er også en sentral uttrykksform. Landet har en omfattende, og forholdsvis fri, presse.

Etter selvstendigheten har Algerie utviklet et moderne utdanningssystem med tilbud til hele befolkningen. Grunnskole ble obligatorisk som et ledd i å høyne lese- og skriveferdighet, og fra 1972 ble arabisk gjort til undervisningsspråk. Fransk er delvis beholdt i høyere utdanning. Utdanningssystemet er bygd på det franske, med grunnskole, ungdomsskole og videregående utdanning, som avsluttes med en baccalauréat-eksamen. Algerie har 54 universiteter, ni universitetssentre og 49 høyskoler. Med unntak av private institusjoner er utdanning gratis.

Algerie har et flere store dagsaviser som publiseres på fransk og arabisk, samt en rekke mindre ukeaviser, nettaviser og tidsskift. Den viktigste avisen er myndighetsorganet Al-Moudjahid ('stridsmannen') som utkommer på arabisk og fransk i et opplag på i underkant av 400 000, nettsidene publiseres også dels på engelsk. Det største nyhetsbyrået er det statlige Algerian Press Service (APS). All presse er underlagt statlig kontroll og situasjonen for fri presse betegnes som vanskelig.

Kringkastingen som før var statlig, er nå privatisert, men under statlig overoppsyn. Det finnes minst fem private TV-kanaler som sender fra Algerie, og enda flere algeriske kanaler som sender fra lokaler uten for landet. Det er kun en radiokanal, som sender på arabisk, fransk og berbisk.

Etter den arabiske revolusjonen i 2011 har bruken av internett og sosiale medier skutt fart i Algerie. I 2017 regnet man med at 15 millioner mennesker i landet hadde tilgang til internett.

• Les mer om Skole og utdanning i Algerie, Algeries litteratur, Kunst og arkitektur i Algerie, Musikk i Algerie og Film i Algerie.

Algerie har hatt, og har, begrenset bilateralt samkvem med Norge. Historisk sett ble Norge, i dansketiden, kjent med Alger gjennom sjørøvere som kapret dansk-norske skip og gjorde besetningen til slaver. I moderne tid er kontakten av politisk og økonomisk art, ikke minst knyttet til at de to land begge er betydelige petroleumsprodusenter. Norge opprettet egen ambassade i Alger i 2007.

Enkelte norske bedrifter har etablert seg i Algerie, blant dem Equinor (tidligere Statoil), som fra 2003 er deleier i de to gassfeltene In Salah og In Amenas i Sahara. Sistnevnte ble i 2013 utsatt for et angrep fra terrorister tilhørende al-Qaidas gruppering i Nord-Afrika (AQIM), og fem nordmenn var blant de 39 drepte. Norge tilbød da å sende norske spesialsoldater for å bidra til aksjonen mot terroristene, men dette ble avslått. Norge sendte derimot en sanitetskapasitet.

• Utenriksdepartementets reiseinformasjon om Algerie
• BBCs landside om Algerie
• CIA World Factbook om Algerie