Fra 1992 og frem til 1999 utga Solstad fire romaner som utgjør et høydepunkt i forfatterskapet. Ellevte roman, bok atten (1992), Genanse og verdighet (1994), Professor Andersens natt (1996) og T. Singer (1999). Alle romanene handler om godt voksne, ensomme og ofte desillusjonerte menn. Alle romanene er svært reflekterende. Lange avsnitt er ganske essayistiske. Dessuten er fortellingen nesten helt og holdent strukturert av én eller noen få bærende narrative impulser eller et lite episodisk bilde som alt annet står i forhold til. I Ellevte roman, bok atten står vi overfor et ganske ekstraordinært bilde, nemlig bildet av Bjørn Hansen i rullestol, som han lar seg lenke til tilsynelatende for resten av livet ganske frivillig.
I Genanse og verdighet er det narrative sentrum helt annerledes trivielt, nemlig en liten episode der læreren Elias Rukla mislykkes med å slå opp sin paraply i skolegården og får et raserianfall:
«Nå var det nok! Han gikk raskt bort til vannfontenen, og dengte paraplyen mot den i vilt raseri. Han slo og slo paraplyen mot vannfontenen, og han kjente at metallet i stanga begynte å bli mørt, og at spilene knakk.»
Genanse og verdighet ble en stor suksess da den ble satt opp på Nationaltheatret i Marit Moum Eides regi. Genanse og verdighet skulle også bli forfatterens internasjonale gjennombrudd etter at oversettelsen Shyness and dignity ble norminert til Independent Foreign Fiction Prize i 2007. I årene som fulgte, ble romanen oversatt til et tyvetalls språk.
I Professor Andersens natt står vi igjen overfor en ekstraordinær episode, nemlig professoren som på julekvelden ser en kvinne bli myrdet i leiligheten tvers over gaten. Ingrediensene for øvrig er i stor grad refleksjoner omkring fenomener som i en eller annen forstand oppleves av romanfigurene som kulturelt forfall. Undervisningssektoren, der kulturarven er ment å skulle reproduseres og ivaretas, er et viktig miljø i flere av romanene. Hovedpersonene opplever ikke sin egen situasjon utelukkende i et privat perspektiv. Professor Andersen er opptatt både av det «tidstypiske» og av sin egen generasjons særegne posisjon. Han ser sitt eget liv i lys av den samfunnsposisjonen han og hans intellektuelle klassefeller mener seg å ha. Til syvende og sist er den individuelle livsopplevelsen tett forbundet med «det Nye, moderniteten». Dette samfunnsengasjementet er imidlertid mindre i T. Singer. Her blir ensomheten og isolasjonen etter hvert nesten total.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.