FNs kvinnekonvensjon

Konvensjonen omhandler kvinners rettigheter, ikke rettighetene til menn. Den bygger på erkjennelsen av at kvinner både i et historisk perspektiv og i dag møter særlige utfordringer sammenlignet med menn. Dette begrunner behovet for en egen konvensjon om kvinners rettigheter. KDK utgjør et felles globalt instrument for å håndtere spørsmål om kvinnediskriminering.

Kvinnekonvensjonen består av 30 artikler, hvorav 16 omhandler kvinners materielle rettigheter. Den omfatter sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Mens noen av bestemmelsene klart er relevante i en norsk sammenheng, slik som artikkel 10 om kvinners rettigheter i forbindelse med utdanning og artikkel 11 om kvinners rettigheter i arbeidslivet, er det andre bestemmelser som i mindre grad passer i en norsk kontekst, for eksempel artikkel 14 om kvinner på landsbygda, som er mer aktuell i utviklingsland.

Artikkel 1 definerer diskriminering av kvinner som:

«enhver forskjellsbehandling, utestengning eller begrensning på grunnlag av kjønn som har som virkning eller formål å oppheve eller svekke anerkjennelsen, nytelsen eller utøvelsen av kvinners menneskerettigheter og grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle, sivile eller ethvert annet område, uavhengig av sivilstatus og med likestilling mellom menn og kvinner som utgangspunkt.»

Ved at både formålet bak og virkninger av regler og praksiser er gjort til uttrykkelig del av diskrimineringsforbudet, forbyr Kvinnekonvensjonen både direkte og indirekte diskriminering.

I tillegg inneholder Kvinnekonvensjonen en rekke positive plikter for konvensjonspartene. Sentralt blant disse er at statene skal ta skritt for å avskaffe strukturer og sedvaner som fører til diskriminering av kvinner både i den offentlige og i den private sfære. Dette er diskrimineringsvernets strukturelle side. Konvensjonen artikkel 5 a er banebrytende ved at det slås fast at konvensjonspartene skal:

«treffe alle tiltak som er nødvendige for å endre menns og kvinners sosiale og kulturelle atferdsmønstre, med sikte på å avskaffe fordommer og hevdvunnen og all annen praksis som bygger på stereotype manns- og kvinneroller, eller på forestillingen om at et av kjønnene er det andre underlegent eller overlegent.»

Denne bestemmelsen utfordrer holdninger og praksiser – ofte med religiøs forankring – som bygger på at kvinner og menn skal inneha ulike roller og funksjoner i det offentlige rom og i privatlivet.

At konvensjonen utfordrer religiøse synspunkter understrekes ved at en rekke muslimske land ved ratifikasjonen av konvensjonen har avgitt relativt vidtrekkende reservasjoner om at religiøs rett ikke skal vike for konvensjonen. Slike reservasjoner er problematiske. Vatikanstaten er ikke part til konvensjonen.

Konvensjonens artikkel 4 nummer 1 omhandler bruk av positiv særbehandling som et midlertidig tiltak for å oppnå likestilling mellom kjønnene. Kvinnediskrimineringskomiteen (CEDAW-komiteen), som er komiteen som overvåker statenes oppfyllelse av konvensjonsforpliktelsene, ser bruk av positiv særbehandling som et viktig virkemiddel for å endre diskriminerende strukturer.

Positiv særbehandling er en del av vernet mot kvinnediskriminering og er etter komiteens oppfatning et virkemiddel som bør benyttes aktivt, ikke bare i unntakstilfeller.

Kvinnediskrimineringskomiteen (Kvinnekomiteen) overvåker at statene oppfyller sine konvensjonsforpliktelser. Komiteen består av 23 eksperter på feltet.

Overvåkingen skjer ved at komiteen behandler periodiske rapporter fra konvensjonspartene og uttrykker sitt syn om tilstanden i det enkelte land i såkalte «konkluderende observasjoner».

Statene skal etter konvensjonens artikkel 18 sende inn rapporter hvert fjerde år. Norge har til nå sendt inn ni periodiske statsrapporter, den siste i februar 2016. I tillegg til å behandle periodiske rapporter utarbeider komiteen såkalte «generelle rekommandasjoner» som omhandler tolkningen av konvensjonen.

I 1999 ble det vedtatt en valgfri tilleggsprotokoll til konvensjonen som etablerer individklageadgang. Individklageprosedyren innebærer at enkeltpersoner eller grupper av enkeltpersoner som mener at deres rettigheter etter Kvinnekonvensjonen er krenket av staten kan bringe en sak inn for komiteen, som gis kompetanse til å behandle spørsmålet. Forutsetningen er at saken først er behandlet ferdig i det norske rettsapparatet.

Tilleggsprotokollen trådte i kraft i år 2000. Norge ble part til tilleggsprotokollen i 2002. Per oktober 2024 har 115 stater ratifisert tilleggsprotokollen.

På den nasjonale arena er Likestillings- og diskrimineringsombudet gitt et særlig ansvar for å føre tilsyn med at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter blant annet KDK, se diskrimineringsombudsloven § 1 tredje ledd.

Det var stor debatt om hvorvidt Kvinnediskrimineringskonvensjonen skulle inkorporeres i norsk rett gjennom menneskerettsloven da denne ble vedtatt i 1999.

I første omgang ble resultatet at konvensjonen ikke inkludert og dermed ikke gjort til en del av den nasjonale lovgivningen på linje med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP).

Dette vakte stor debatt i ulike fagmiljøer i Norge. Norge ble også kritisert av Kvinnediskrimineringskomiteen for ikke å ha inkorporert Kvinnekonvensjonen i norsk lov.

Under Bondevik II-regjeringen ble Kvinnekonvensjonen i 2005 gjort til del av norsk rett gjennom likestillingsloven. Likestillingsloven inneholdt imidlertid ikke den samme forrangsregelen som menneskerettsloven.

Et ønske om å gi Kvinnekonvensjonen den samme formelle rettslige stilling som andre menneskerettskonvensjoner var grunnen til at KDK i 2009 – under Regjeringen Stoltenberg II – ble inkorporert i menneskerettsloven på linje med EMK, ØSK og SP. FNs barnekonvensjon ble inkorporert gjennom menneskerettsloven i 2003.

• FN – Forente nasjoner
• Kvinnekonferansen
• likestillingsloven