Hundreårskrigen

Bakgrunnen for krigsutbruddet lå først og fremst i det forhold at de engelske kongene også var franske lensherrer og følgelig ønsket størst mulig uavhengighet for sine besittelser, mens den franske kongemakten søkte full kontroll over riksområdet. Freden i Paris i 1259 brakte bare midlertidig stillstand, og i 1290-årene ble fiendtlighetene gjenopptatt.

De viktigste stridsemnene ble:

• Gascogne, som nå var den engelske kongens eneste len i Frankrike, og som han søkte å oppnå uavhengighet for
• den franske kongens støtte til skottene i deres kamp for uavhengighet
• engelskmennenes støtte til Flandern mot den franske kongen.

I 1328 døde Karl 4. som den siste mannlige ætling av kapetingerne. Filip av Valois (Filip 6) ble da ny fransk konge, men den engelske kongen Edvard 3. krevde at han var den rettmessige arving til den franske trone, ettersom han var dattersønn av Filip 4. (den smukke).

Krigens første fase varte i årene 1337–1360. Engelskmennene var militært helt overlegne, og vant en rekke seirer, således i slaget ved Crécy i 1346 og Poitiers i 1356, hvor den franske kongen ble tatt til fange. De engelske krigsmålene synes likevel å ha vært nokså begrensede i denne perioden, og ved freden i Brétigny i 1360 frafalt Edvard 3 kravet på den franske trone mot å få full suverenitet over Gascogne, Calais og Ponthieu. I de følgende 40 årene bestod krigen stort sett i mindre trefninger mellom engelske og franske styrker, og under Karl 5. (1364–1380) gjenvant franskmennene mesteparten av det territoriet engelskmennene hadde vunnet i 1360. Under Karl 6. (1380–1422), som var psykisk syk, gikk Frankrike i oppløsning med interne stridigheter mellom to stormannsfraksjoner, Burgund og Armagnac.

Disse interne stridighetene gav engelskmennene nye muligheter til gevinst i Frankrike, og med Henrik 5. (1413–1422) begynte en ny engelsk offensiv. Målet var nå å erobre den franske trone. Allerede i 1415 vant engelskmennene en stor seier ved Agincourt, og i 1420 ble Henrik 5. gift med Karl 6.s datter, Katarina av Valois, og anerkjent som fransk tronarving, samtidig som han skulle være regent for sin psykisk syke svigerfar.

I løpet av de to følgende årene fikk engelskmennene kontroll over mesteparten av Nord-Frankrike, og i 1422 ble Henrik 5.s ni måneder gamle sønn Henrik 6. anerkjent som fransk konge. Først i 1429 begynte den franske gjenerobringen, hvor Jeanne d'Arc spilte en sentral rolle, og i 1453 var engelskmennene i virkeligheten fordrevet fra Frankrike, selv om de fortsatt ble sittende med byen Calais.

Hundreårskrigen falt sammen med en periode da den føydale økonomien i hele Vest-Europa var inne i en krisetid, blant annet som følge av befolkningsnedgangen under de store pestepidemiene. I England medførte krigføringen større økonomiske byrder for befolkningen, og krigen kom derfor indirekte til å styrke Parlamentets stilling, ettersom det i denne perioden fikk sikret sin bevilgningsrett.

På en annen side kom hundreårskrigen også til å øke den sosiale spenningen i England og til å stimulere det fenomenet som kalles bastardføydalisme. Det endelige nederlaget og de påfølgende økonomiske konsekvensene for England medvirket til utbruddet av den borgerkrigstilstanden som har fått navnet Rosekrigene.

I Frankrike banet hundreårskrigen vei for en styrking av kongemakten i eneveldig retning fra Karl 7.s tid, samtidig som den også gav grobunn for utvikling av mer selvstendige statsdannelser på fransk jord, for eksempel Burgund. Hundreårskrigen betydde et nederlag for den franske føydaladelen, som i slag etter slag ble slått av engelske bueskyttere og fotfolk. I begge landene fremmet krigen nasjonalistiske holdninger.

• Englands historie
• Frankrikes historie
• Jeanne d'Arc

• Allmand, Christopher Thomas.: The Hundred Years War: England and France at War, c.1300–c.1450, 1988, isbn 0-521-31923-4
• Curry, Anne: The Hundred Years' War 1337–1453, Second Edition, 2003, isbn 0-333-92435-5
• Seward, Desmond: The Hundred Years War: The English in France, 1337–1453, 1978, isbn 0-09-461300-1