Julikrisen

Forholdet mellom keiserriket Østerrike-Ungarn og Serbia hadde lenge vært anspent da bosnisk-serbiske nasjonalister drepte Franz Ferdinand i slutten av juni 1914, i attentatet som har fått navnet Skuddene i Sarajevo. Det var sterke krefter i Østerrike-Ungarn som ønsket å benytte dette til å ta et endelig oppgjør med det de oppfattet som en serbisk trussel mot keiserriket.

I tiåret før 1914 hadde ideen om et fremtidig Stor-Serbia inspirert serbiske ledere til å føre en stadig mer aggressiv og ekspansjonistisk utenrikspolitikk. Under både den første og andre Balkankrig i 1912-1913 hadde Serbia sikret seg nye områder på bekostning av et stadig svakere Osmansk rike. I Østerrike-Ungarn var det mange som fryktet at et ekspanderende Serbia ville kaste sine øyne på områder innenfor Østerrike-Ungarn, og oppildne landets serbiske befolkning til opprør.

Bosnia, med hovedstaden Sarajevo, var et slikt omstridt landområde som både østerrikere og serbere ønsket å kontrollere. Provinsen hadde vært en del av Det osmanske riket, men var blitt administrert av Østerrike-Ungarn siden 1878 og annektert i 1908.

I forkant av drapene i Sarajevo var det en utbredt oppfatning blant militære og politiske ledere i Østerrike-Ungarn at det serbiske problem best kunne løses gjennom en militær invasjon. Skuddene i Sarajevo og attentatmannen Gavrilo Princips antatte medlemskap i det serbiske terrornettverket Den sorte hånd ga åpningen de trengte for å gå til angrep.

Men før krig kunne erklæres måtte Østerrike-Ungarn forsikre seg om at Serbias nære allierte, Russland, ikke ville intervenere i konflikten. Planen var å sikre seg tysk støtte, slik at Russland risikerte krig med Tyskland dersom de blandet seg i konflikten. Østerrike-Ungarn henvendte seg derfor til sin alliansepartner Tyskland, og mottok 5. juli 1914 en uforbeholden forsikring fra keiser Wilhelm II om at Tyskland ville støtte Keiserriket. Denne forsikringen er kjent som Blankofullmakten.

Etter å ha sikret seg tysk støtte overleverte Østerrike-Ungarn et ultimatum til Serbia med ti krav som måtte oppfylles dersom krig skulle unngås. I den offisielle teksten som ble overlevert til Serbia 23. juli var det blant annet et krav om at serbiske myndigheter skulle slå ned på anti-østerrikske propaganda, og at østerrikske tjenestemenn skulle delta i etterforskningen av drapet på Franz Ferdinand.

Kravene var med vilje gjort så uakseptable at Serbia ikke ville kunne godta dem. For å gjøre det ennå vanskeligere for Serbia å akseptere var svarfristen satt til 48 timer. Da fristen utløp 25. juli, uten at Serbia hadde kunnet innfri alle krav, begynt Østerrike-Ungarn å mobilisere for krig.

I mellomtiden hadde imidlertid de eksisterende europeiske avtaler og allianser gjort det slik at en lokal konflikt mellom Østerrike-Ungarn og Serbia nå truet med å bli en europeisk storkrig. I løpet av juli hadde Serbia søkt og mottatt støtte fra Russland, som følte en forpliktelse til å støtte sine slaviske brødre. Russland hadde også sine egne interesser på Balkan, og skulle Østerrike-Ungarn gå seirende ut av en krig med Serbia ville russisk innflytelse i området bli svekket.

28. juli, samme dag som Østerrike-Ungarn gikk til angrep på Serbia, ble det i Russland gitt ordre om delvis mobilisering av de russiske militære styrker. Siden Russland også delte grense med Tyskland ble dette oppfattet som en klar trussel i Berlin. Tyskland ga derfor Russland et ultimatum: Hvis ikke mobiliseringen stanset betydde det krig. Russland svarte ikke, og 1. august erklærte Tyskland krig mot Russland og den tyske generalstab beordret full mobilisering.

Tyskland iverksatte nå sin egen krigsplan, Schlieffenplanen, som rettet seg mot Russlands allierte, Frankrike. Tysklands mål var å unngå en tofrontskrig ved først å beseire Frankrike med et forkjøpsangrep, og så vende seg mot Russland i øst.

Dagen etter krigserklæringen mot Russland krevde Tyskland derfor fritt leide gjennom Belgia, noe belgierne nektet. 3. august erklærte Tyskland så krig mot Frankrike, som dermed satte i verk sin egen krigsplan: Plan XVII, et angrep mot de tyske provinser i Alsace og Lorraine.

Spørsmålet var nå hvordan Storbritannia ville forholde seg til den tyske krigserklæringen. I motsetning til de andre europeiske stormaktene hadde ikke britene noen klar krigsplan, og entente-avtalene med Frankrike (1904) og Russland (1907) innebar ikke noen absolutt forpliktelse til å gå med i krigen.

Den britiske regjeringen var delt, og under Julikrisen ga utenriksministeren, sir Edward Grey, uklare signaler til de stridende partene. I virkeligheten hadde imidlertid britene knapt noe valg. Dersom Tyskland vant krigen ville de bli marginaliserte i europeisk politikk. Og dersom Frankrike og Russland vant uten britisk deltakelse hadde de sviktet sine allierte, og ville bli minst like marginaliserte. Problemet var å finne en aktverdig grunn for å gå til krig mot Tyskland.

Det fant de i en garanti til Belgia fra 1839, hvor Tyskland og Storbritannia stadfestet landets grenser og nøytralitet. Den tyske invasjonen forpliktet derfor britene til å forsvare Belgia. Et ultimatum ble sendt 4. august, og da tyskerne likevel invaderte Belgia samme dag, var også Storbritannia med i krigen.

Allerede mot slutten av Julikrisen anklaget de europeiske stormaktene hverandre for med vilje å ha startet konflikten, og under krigsårene ble påstander om skyld en sentral del av propagandaen. I Versaillestraktaten etter krigen ble Tyskland tvunget til påta seg skylden for utbruddet av krigen, men dette satte på ingen måter en stopper for debatten.

I det nye Tyskland var man lite villig til å akseptere skyld, og som et tilsvar ble en dokument- og kildesamling bestående av 39 bind med europeiske diplomattelegrammer (Die Grosse Politik der Europäischen Kabinette)publisert mellom 1922 og 1927. Formålet var å vise at de andre europeiske statene var langt fra skyldfrie i utbruddet av krigen, og at hele Julikrisen kunne ha vært løst med fredelige midler dersom det europeiske diplomati ikke hadde feilet. Tilsvarende kildesamlinger ble publisert av myndighetene i andre europeiske stater, som for eksempel British Documents on the Origins of the War, og Documents diplomatiques secrets russes 1914-1917. Tilgangen til et slikt rikt kildemateriale gjorde at mange søkte å svare på årsakene til krigen gjennom utenrikspolitikk, og de avtaler og allianser som eksisterte før krigsutbruddet.

Spørsmålet om skylden for utbruddet har også stått sentralt i debatten blant historikere som har søkt å forklare hvordan Julikrisen kunne føre til utbruddet av en verdenskrig.

I årene etter den andre verdenskrig var det mange som støttet den britiske historikeren A. J. P. Taylor. Han framstilte sommeren 1914 som en periode der statsmenn og politikere stod maktesløse i møte med generalstaber som krevde øyeblikkelig mobilisering. Han beskrev hvordan datidens politiske beslutningstakere ble konfrontert med komplekse kalkyler over troppeforflytninger og jernbanelinjer, og mistet enhver reell innflytelse på de faktiske hendelser. Det ble en «krig etter togtabeller», noe som gjorde det umulig å stanse utbruddet av krigen.

Denne tolkningen av Julikrisen og krigsutbruddet dominerte frem til den tyske historikeren Fritz Fischer i 1961 publiserte sin bok Griff nach der Weltmacht. Fischer kom med en radikal ny tolkning av Tysklands rolle i utbruddet av krigen. Han trakk spesielt frem Septemberprogrammet, et notat om krigsmål utarbeidet av den tyske kansleren Theobald von Bethmann-Hollweg i september 1914. Notatet forutsatte en rask tysk seier, og formulerte derfor en rekke tyske krigsmål som blant annet inkluderte annekteringen av store områder i både vest og øst. At den tyske politiske ledelsen hadde slike klare krigsmål utarbeidet allerede i september 1914, tok Fischer til inntekt for at samme ledelsen hele tiden hadde ønsket en krig. Krigsutbruddet i 1914 var dermed en villet handling.

Fischers fremstilling provoserte mange, og flere anerkjente historikere reagerte på at han med dette mente å påvise en kontinuitet fra Tysklands krigsmål i 1914 til Adolf Hitlers planer for krig i 1939. Debatten om Fischer-tesen og en tysk Sonderweg kom til å dominere diskusjonen rundt utbruddet av første verdenskrig langt inn på 1980-tallet.

Delvis i skyggen av Fischer-debatten har det imidlertid blitt fremsatt en lang rekke av mer eller mindre komplekse forklaringer for utbruddet av krigen. Noen historikere har valgt å fokusere på enkeltnasjoners opptreden, og lagt spørsmålet om skyld på dem. Dette gjelder for eksempel Samuel Williamsons Austria-Hungary and the Origins of the First World War, Sean McMeekins The Russian Origins of the First World War eller Niall Fergusons The Pity of War, som gir Storbritannia, og spesielt utenriksminister Grey, skylden for at krisen fikk utvikle seg til en krig.

Andre historikere har heller søkt etter mer overgripende og strukturelle forklaringer på skyldspørsmålet, og ser krigen som en konsekvens av for eksempel europeisk imperialisme, fremveksten av militarisme, rustningskappløp og rustningsindustri, eller sosioøkonomiske forhold.

Den fremstilling av Julikrisen og årsakene til krigen som kanskje har hatt størst innflytelse er Barbara Tuchmans Guns of August fra 1962. Den er imidlertid ikke så opptatt av å besvare skyldspørsmålet. Tuchmann, som skrev i skyggen av Vietnamkrigen, så krigen som unødvendig og meningsløs, utløst av statsledere som stod overfor oppgaver de ikke forutså eller forstod, men som de prøvde å utnytte for egen vinning. Dermed nærmest snublet de inn i katastrofen.

I den samme tradisjonen kan man finne et av nyere bidrag som er Christopher Clarks The Sleepwalkers fra 2013. Som Tuchman skriver også han om sin egen tid. Bakteppet er krigen mot terror, og fortellingen begynner med terrorhandlingen i Sarajevo i juni 1914. Clarks budskap er imidlertid at det sentrale spørsmålet er «hvordan» og ikke «hvorfor», og at forståelsen derfor ligger i å se kompleksiteten i et spørsmål som ikke har enkle svar.

• Første verdenskrig
• Skuddene i Sarajevo

• Christopher Clark, The Sleepwalkers: How Europe Went to War in 1914, New York: Harper, 2013.
• Joll, James and Martel, Gordon. The origins of the First World War. London: Routledge, 2013.
• Mulligan, William. The Origins of the First World War. Cambridge: Cambridge University Press, 2010.
• Afflerbach, Holger & Stevenson, David (red.). An improbable war? The outbreak of World War I and European political culture before 1914, New York: Berghahn Books, 2007.
• Kennedy, Paul (red.). The War Plans of the Great Powers 1880-1914, London: Allen & Unwin, 1979.
• Tuchman, Barbara. Guns of August. New York: MacMillan, 1962.
• Winter, Jay og Prost, Antoine. The Great War in history: debates and controversies, 1914 to the present. Cambridge: Cambridge University Press, 2005.