Kanaan er et gammelt navn på et område langs Middelhavets østkyst som omfatter dagens Israel, Palestina, Libanon og høylandet langs elven Jordan og det sørvestlige Syria. Betegnelsen er ikke presis. I Det gamle testamentet og Tanakh betegner det hovedsakelig landet vest for elven, også kalt Vest-Jordanlandet, mens Øst-Jordanlandet betegnes som Gilead. Også i Amarna-brevene brukes Kanaan som navn på egyptisk-dominerte områder langs det østlige Middelhav. Kanaan var aldri samlet til ett rike, men besto av mange ulike bystater, som imidlertid kunne samarbeide for å bekjempe ytre fiender. Bymurer, templer og bolighus viser spor etter gjentatte ødeleggelser og gjenoppbygginger.
I forskningssammenheng brukes betegnelsen mer som en kulturell betegnelse, uten å spesifisere nøyaktige grenser eller befolkningens etniske sammensetning. Det er vanlig å anta at de ulike bystatenes befolkning hadde mange etniske og kulturelle fellestrekk. Ifølge egyptiske kilder (som Amarna-brevene fra 1300-tallet fvt.) fantes det også en god del såkalte habiru i hele dette området. Det er ennå uklart om det dreide seg om en etnisk betegnelse på en egen folkegruppe som utgjorde et betydelig befolkningselement i Midtøsten på denne tiden, eller betegnelsen på et sosialt sjikt som besto av løst sammensatte grupper av omvandrende rømlinger og fredløse. Vi vet ikke i hvilken grad disse kan ha hatt noen innflytelse på livet i bystatene.
Man bruker ofte betegnelser som kanaaneisk kultur, kanaaneisk religion og kanaaneiske bystater. Språkene regnes alle som nordvest-semittiske og omfatter hebraisk, fønikisk og punisk, moabittisk, ammonittisk, edomittisk, og mange regner også ugarittisk som et kanaaneisk språk. Ras Shamra-tekstene, fra det gamle Ugarit er skrevet på ugarittisk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.