Hamsun het opprinnelig Knut Pedersen og var trolig født på Skultbakken i Vågå i 1859. Da han var tre år gammel, flyttet familien til gården Hamsund på Hamarøy i Nordland. Etter konfirmasjonen ble han først handelsbetjent, siden førte han noen år en omflakkende tilværelse som kaiarbeider, skreppekar, skomakerlærling, lensmannsbetjent og skoleholder.
I 1877 fikk han under sitt opprinnelige navn utgitt en liten fortelling, Den Gaadefulde. En Kjærlighedshistorie fra Nordland. Året etter kom diktet Et Gjensyn og fortellingen Bjørger, der man kan merke de første anslagene til den stilkunsten som siden skulle bli hans særmerke. I 1882 dro han til USA og ble der to og et halvt år, flakket en del om og hadde forskjellige jobber. Fra 1886 hadde han igjen et lengre opphold der og holdt flere foredrag som dannet grunnlaget for den respektløse pamfletten Fra det moderne Amerikas Aandsliv fra 1889.
Romanen Sult gjorde ham året etter til den ypperste representanten for en diktning som stilte seg i opposisjon til 1880-årenes sosiale realisme. I artikkelen Fra det ubevidste Sjæleliv fra 1890 formulerer Hamsun som mål å kunne gjengi «Fornemmelserenes uberegnelige Uorden» og «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken og Benpibernes Bøn». I 1891 holdt han en rekke foredrag hvor han angrep den foregående generasjonens diktere, ikke minst Henrik Ibsen (1828–1906), for bare å drive «Samfundsreformation og Typedigtning». Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) næret Hamsun imidlertid alltid beundring for, og han skrev storslagne dikt både ved Bjørnsons 70-årsdag i 1902 og ved hans død i 1910.
Også Mysterier fra 1892 og Pan fra 1894 hører til de mest leste Hamsun-romanene. Her fortsetter han utforskningen av de overfølsomme og uberegnelige individualistene, mennesker som er fulle av sjarm, men som går til grunne som følge av eksalterte forestillinger om fullkommenhet og av en ofte sterkt svekket virkelighetssans.
Victoria fra 1898 er en av de mest kjente kjærlighetsskildringene i norsk diktning. Samme år reiste Hamsun til Finland hvor han ble et års tid, og derfra til Russland, Kaukasia og Tyrkia. Inntrykkene herfra samlet han i reiseskildringen I Æventyrland fra 1903. I 1904 kom diktsamlingen Det vilde Kor, som influerte en ny generasjon romantisk-moderne lyrikere som Herman Wildenvey (1885–1959), Olaf Bull (1883–1933) og flere.
Romanene Under Høststjærnen (1906), En Vandrer spiller med Sordin (1909), Benoni (1908) og Rosa (1908) representerer en mellomperiode i forfatterskapet. De to første kalles gjerne vandrer-bøkene og skildrer løsarbeideren Knut Pedersens kjærlighet til en gift kvinne. Hamsuns kjærlighet forble alltid «umulig». Den elskede gjør seg best på avstand; i det kjærligheten blir mulig, visner den bort nesten av seg selv. Bøkene om Benoni og Rosa er komiske mesterverk om livet ved et lite handelssted i Nordland. Patriarken Mack skalter og valter med finanser og undersåtter, mens oppkomlingen Benoni legger seg til fine vaner og spiller ut en svært underholdende forfengelighet. Den unge studenten Parelius er ulykkelig forelsket i Benonis kone Rosa, mens Edvarda fra Pan dukker opp igjen som Hamsuns evig rastløse og uutgrunnelige urkvinne.
Fra og med første verdenskrig skrev Hamsun større samfunnssatiriske romaner med mange personer som følges gjennom lange tidsrom. Markens grøde fra 1917 tar utgangspunkt i nybrottsmannen Isak Sellanrå som bygger sin gård og sin verden fra grunnen av. Snart truer imidlertid moderniseringens farer, og Hamsun klarte aldri å ta entydig stilling for et rotfast jordbrukssamfunn og mot et mer rastløst vandrerliv. Isaks sønn blir nok blendet av bylivets inautentiske verdier, men lensmann Geissler representerer en mer uutgrunnelig og fantasifullt prosjektmakeri.
Isak Sellanrå var likevel en positiv nok helt til å gi Hamsun Nobelprisen i litteratur i 1920, da Nobel-komiteen fortsatt tok svært alvorlig Nobel-testamentets krav om å belønne verk som kunne leses «i idealisk rigtning». Med prispengene bygget han ut gården Nørholm ved Grimstad, som han hadde kjøpt i 1917. Bondelivet bidro imidlertid ikke til å dempe hans egne nerveproblemer, og i 1926 gikk han i psykoanalyse hos legen Johan Irgens Strømme, forfatteren av Nervøsitet. Fra sjelens lønnkammer fra 1925. Denne behandlingen var med på å forløse Hamsun kanskje beste bok siden Sult. Hovedpersonen i Landstrykere fra 1927 er den unge mannen Edevart som er fisker og handelskar langs Nordlandskysten. Gjennom møtet med kjærligheten, pengene og ikke minst den oppfinnsomme eventyreren og historiefortelleren August mister Edevart raskt festet i sin hjembygd og blir selv en ulykkelig landstryker, et ord som stort sett brukes negativt i boken. Det er imidlertid dette landstrykerlivet som er skildret med mest liv og kraft, og det er Augusts amoralske energier – han er en Hamsuns Peer Gynt – som gjør ham til en av norsk litteraturs mest minneverdige og populære romanfigurer.
Historien om Edevart og August fortsettes i August, mens Men livet lever er en mer frittstående epilog om den aldrende August. Begge disse siste verkene overgås av Hamsuns siste roman, Ringen sluttet, som omhandler Abel Brodersen, Hamsuns mest reduserte og minimalistiske vandrerskikkelse. I en småby full av småborgerlig fornemhet eksperimenterer Abel med å leve nesten som et dyr; han er en av den norske litteraturens mest utpreget negative personer, en som unndrar seg samfunnets kontroll og kategorier, en som er fra «et grænseland som er ukjendt for os».
Kommentarer (1)
skrev Sverre Myrli
Det står i artikkelen at Hamsun døde på Nørholm i Landvik.
Nørholm lå i tidligere Eide kommune, og Eide kommune ble slått sammen med Landvik kommune fra 1. januar 1962.
Da Hamsun døde i 1952 var Eide fortsatt selvstendig kommune, så hvorfor står det at han døde i Landvik?
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.