Konrad Sundlo

Sundlo tok examen artium i 1899, gikk ut av Krigsskolens øverste avdeling i 1902 og Den militære høyskole i 1905. Han var også elev ved Vinterskolen for infanteriet. Han ble kaptein i 1911 og major i 1930. Sundlo tjenestegjorde blant annet som sjef for 5. Divisjons underoffisersskole i Trondheim og som bataljonssjef ved Troms Infanteriregiment nr. 16. i 1933 ble han utnevnt til oberst og sjef for Hålogaland Infanteriregiment nr. 15 med standkvarter i Narvik. Denne stillingen satt han i ved krigsutbruddet 9. april 1940.

Sundlo hadde også stillinger utenfor Forsvaret i perioder i 1920-årene. Blant annet drev han forretningsvirksomhet (og var norsk konsul) i Kaukasus fra 1919 til 1920. I 1921 var han Fridtjof Nansens første medarbeider under hjelpeaksjonen i Russland under den russiske borgerkrigen. Han hadde også erfaring fra pressen som journalist og militærmedarbeider i avisen Nidaros i årene 1912–1918 og som sjefsekretær i Drammens Tidende fra 1924.

Sundlo var medlem av Nasjonal Samling fra 1933 og var politisk aktiv for partiet. Samtidig som han var regimentssjef i 1930-årene, var han fylkesfører for NS i Nordland og Troms.

Under det tyske angrepet på Narvik overgav Sundlo byen uten kamp. Han mente at motstand mot den overlegne tyske angrepsstyrken var nytteløst så lenge det ikke var gjort tilstrekkelige forberedelser. Sundlo ringte opp sjefen for 6. Divisjon, general Carl Gustav Fleischer, som var på tjenestereise i Finnmark, og gav uttrykk for dette. General Fleischer gav ham ordre om å avbryte forhandlingene med tyskerne og organisere forsvaret av byen. Sundlo var uvillig, og Fleischer overførte da kommandoen til en underordnet offiser som fikk ordre om å samle troppene, arrestere oberst Sundlo og forsøke å etablere en front øst for byen. Fleischer sendte ut et kommuniké hvor Sundlo ble stemplet som forræder.

Etter at felttoget var over, gikk Sundlo inn i NS-styret, og han ble rikshirdsjef høsten 1940. Han ble utnevnt til fylkesmann i Oslo og Akershus i 1943, deretter i Sogn og Fjordane i 1944. Gjennom studieopphold (1907–1908) og forretningsvirksomhet hadde Sundlo lært Russland å kjenne. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen juni 1941 (se østfronten) var han blant dem som gikk inn for at Norge skulle fremme sine interesser i øst. Sundlo arbeidet for å verve frivillige til Waffen SS-avdelingen «Den norske legion», og han gikk inn for å tvangsutskrive norske menn til militærtjeneste. Dette var avdelinger som først og fremst skulle settes inn på østfronten.

Etter krigen ble Sundlo dømt til livsvarig tvangsarbeid og inndragelse av eiendom ved en dom i Eidsivating militære lagmannsrett av 13. mai 1947, stadfestet av Høyesterett 5. oktober 1948. Her ble Sundlo frikjent for forsettlig landsforræderi i 1940, men dømt for sin rolle under okkupasjonen og for manglende tiltak i under angrepet på Narvik. Han ble dømt for uaktsomt å ha unnlatt å foreta de nødvendige disposisjonene i anledning av det ventede tyske angrepet mot Narvik og for å ha overgitt byen og de norske troppene der til fienden 9. april 1940.

Fordi Sundlo-saken var en del av landssvikoppgjøret, ble han ikke undersøkt av den militære undersøkelseskommisjonen av 1946. Han ble benådet i 1952 og døde i 1965.

• andre verdenskrig
• landssvikoppgjøret
• Nasjonal Samling
• Norge under andre verdenskrig
• Norges forsvar under andre verdenskrig
• slaget om Narvik
• Weserübung – det tyske angrepet på Norge i 1940

• Barth 1929, 1930
• Kalender for den norske hær
• H. F. Dahl: Vidkun Quisling. En fører for fall, Oslo 1992
• General Fleischers etterlatte papirer, Tønsberg 1947
• O. K. Grimnes: Norge i krig, bind 1, 1984
• C. E. Vogt: Fridtjof Nansen og hjelpearbeidet i Russland 1921–1923, hovedoppgave UiO, 2001