Kristiansund

Berggrunnen i det aller meste av kommunen består av granittiske gneiser av grunnfjellsalder, senere dels sterkt omdannet under den kaledonske fjellkjedefoldingen (kaledonske orogenese), noe som har gitt landskapet en tydelig strøkretning sørvest-nordøst. Grip består av granitt og granodioritt av kaledonsk alder, og på øya Inngripan mellom bysenteret og Grip av devonsk sandstein.

Fra strendene stiger landet til små høyder og åser inne på øyene. Det høyeste punktet i Kristiansund før sammenslåingen var Kvernberget (205 meter over havet) på Nordlandet. I den nåværende kommunen når Freikollen vest på øya Frei 629 meter over havet.

Grip-øyene, som består av en mengde små, lave og skogbare øyer og holmer med sparsomme løsmasser og vegetasjon, ligger rundt 15 kilometer til havs utenfor bysenteret.

Praktisk talt hele befolkningen i det tidligere Kristiansund er bosatt i tettstedet Kristiansund. På øya Frei eligger Rensvik i nord, Storbakken i sør og Solsletta i øst.

Befolkningen i Kristiansund (med nåværende grenser) viste relativt sterk vekst fra slutten av andre verdenskrigfrem til rundt 1960, men hadde så med noen få unntak bare en beskjeden vekst frem til rundt 2000; for hele perioden 1960–2000 var den gjennomsnittlige årlige veksten i Kristiansund bare noe over 0,1 prosent. Etter århundreskiftet snudde dette, og i tiårsperioden 2005–2015 var den gjennomsnittlige årlige veksten i kommunen økt til 0,9 prosent, mot 0,3 prosent for Nordmøre og 0,8 prosent for fylket som helhet i samme periode.

Ifølge Statistisk sentralbyrås definisjon er det fire tettsteder i Kristiansund. Tettstedene er til sammen 11,3 km², og omfatter 13 prosent av arealet i kommunen.

Den økonomiske krisen etter første verdenskrig rammet Kristiansund særlig hardt, ikke minst på grunn av byens ensidige næringsliv. Utover i 1930-årene ble det arbeidet med å komme bort fra det ensidige næringsgrunnlaget, men det var først gjennom oppbyggingen etter andre verdenskrig at Kristiansund utviklet en mer variert industri.

I 2014 hadde industrien i alt 12 prosent av arbeidsplassene i Kristiansund, 22 prosent inkludert bygge- og anleggsvirksomhet/kraft- og vannforsyning. Viktigste industribransje har tradisjonelt vært næringsmiddelindustri, blant annet fisketilvirkning og fryserier. I 2013 var denne bransjens andel av industrisysselsettingen 19 prosent, mot 66 prosent i verkstedindustrien, særlig maskinindustri (40 prosent inkludert reparasjons- og installasjonsvirksomhet), bygging av skip og oljeplattformer (13 prosent) og metallvareindustri (12 prosent).

Fra 1980-årene har Kristiansund utviklet seg til å bli en viktig drifts- og leverandørbase for offshorevirksomheten utenfor Midt-Norge. I Vikan-området på Nordlandet ligger Vestbase AS, hvor operatørselskapene for Draugen, Heidrun, Njord, Åsgard og Kristin, og en rekke andre offshoreselskaper, holder til. Nordlandet har også atskillig verkstedindustri, blant annet i Dale Industripark og Melkvika Næringspark.

Ellers merkes bransjen oljeraffinering/kjemisk og farmasøytisk industri med ti prosent av industrisysselsettingen i kommunen (Lilleborg AS avdeling Ello på Nordlandet og Lilleborg AS avdeling Kronull på Rensvikholmen).

Kristiansund spiller en sentral rolle som handels- og servicesenter og kommunikasjonssenter for Nordmøre. Av de sysselsatte i kommunen er 16 prosent bosatt i andre kommuner, ti prosent i de andre kommunene på Nordmøre (herav halvparten i Averøy) og to prosent i Romsdal (herav halvparten i Molde) (2014).

Via riksvei 70 har Kristiansund forbindelse med E39 og fastlandet (Krifastsambandet). Fylkesvei 64 Kristiansund–Molde–Åndalsnes går fra bysenteret i tunnel under Bremsnesfjorden til Averøya og videre via Atlanterhavsveien til Molde. Riksvei 681 forbinder bysenteret med Kristiansund lufthavn Kvernberget, som ligger på Nordlandet. Fylkesvei 680 går fra riksvei 70 ved Kvernberget med bilferge Seivika–Tømmervåg til Aure og Kyrksæterøra.

Det er bussforbindelser til Trondheim, Oppdal stasjon på Dovrebanen, Åndalsnes på Raumabanen og Molde. Kristiansund er utgangspunkt for hurtigbåt til Trondheim og øyene på Nordmøre. Byen anløpes av Hurtigruten Bergen–Kirkenes. Spesielt for Kristiansund er Sundbåten, som har drevet passasjertrafikk mellom Kirklandet, Gomalandet, Nordlandet og Innlandet sammenhengende siden 1876, og er med det verdens eldste kollektivtrafikkrute i kontinuerlig drift.

Kristiansund er regionsenter for Nordmøre med en omfattende handelsvirksomhet og tjenesteyting for hele regionen. Her ligger fylkeskommunalt sykehus, videregående skole med flere studieretninger og en avdeling av Handelshøyskolen BI. Nordmøre Museum, bymuseum for Kristiansund og regionmuseum for Nordmøre, har en særlig interessant fiskeriavdeling med fiskeredskap fra forskjellige tider. I Kristiansund utkommer dagsavisen Tidens Krav.

Kristiansund hører til Møre og Romsdal politidistrikt, Møre og Romsdal tingrett og Frostating lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Nordmøre regionråd sammen med Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal og Tingvoll.

Kristiansund kommune tilsvarer de tre soknene Frei, Kristiansund og Nordlandet i Ytre Nordmøre prosti (Møre bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Kristiansund til Nordmøre fogderi i Romsdals amt.

Bysenteret ligger omkring et lunt og rommelig havnebasseng som dannes av sundene mellom øyene Kirklandet, Innlandet og Nordlandet og den én kilometer lange Vågen som deler Kirklandet nesten i to; den østre delen av øya kalles Gomalandet. På høyden nordvest for sentrum ligger utsiktspunktet Varden på Kirklandet (78 meter over havet) hvor det er fin utsikt over havet mot Grip og mot fjellene i sør og øst. Her ligger et parkanlegg rundt Vanndamman, fire dammer som tidligere utgjorde byens vannreservoar.

Kristiansund er naturlig delt i fire bydeler: Nordlandet, Innlandet og de to bydelene på øya Kirklandet – Gomalandet øst for Vågen og Kirklandet vest for Vågen. Bydelene er knyttet sammen med broer – Nordsundbrua mellom Gomalandet og Nordlandet, Sørsundbrua mellom Kirklandet og Innlandet. Sørsundbrua er 44 meter over havet på det høyeste og gir god utsikt over byen. Mellom bydelene går også Sundbåtene (i drift siden 1876), som tidligere besørget all trafikk over sundene. I bydelen Kirklandet ligger byens sentrum med administrasjon og offentlig og privat tjenesteyting, forretninger, hoteller og videregående skoler, samt størstedelen av byens kaianlegg.

En del industribedrifter ligger langs strendene på Innlandet og Gomalandet, mens de nyere industriarealene og utbyggingsområdene ligger på Nordlandet. Den eldste bebyggelsen lå ned mot sundene og Vågen, og vokste senere innover øyene. Arealene for ny boligbygging ligger først og fremst på Nordlandet, og på øya Frei etter sammenslåingen med kommunen Frei.

Stedet nevnes som strandsted (Fosna) i 1520 og betegnes i 1631 som ladested, noe som skyldtes nederlendernes tømmerhandel på Nordmøre fra rundt år 1600. Kristiansund ble kjøpstad i 1742. Klippfisktilvirkningen utviklet seg etter hvert til byens viktigste næringsvei, ikke minst etter at man fra omkring 1800 økte byens tilførsler av saltfisk fra skreifisket i Lofoten. Fra rundt 1850 var Kristiansund landets største klippfiskeksporterende by. Fra 1820-årene var også eksport av saltsild en viktig inntektskilde for byen.

I havneområdet Vågen i Kristiansund sentrum finnes mange kulturminner som vitner om en rik kystkultur. Her ligget blant annet Norsk Klippfiskmuseum i den autentiske klippfiskbrygga «Milnbrygga». Museet formidler den over 250 år lange historien med klippfiskproduksjon i Norge. Her blir det hvert år arrangert klippfiskfestival, med konkurranse om hvem som kan lage den beste bacalaoen. Tahiti er det lokale kallenavnet på den minste øya i kommunen, Innlandet, og her har musikkfestivalen Tahitifestivalen blitt arrangert årlig siste uke i juni siden 2000.

I slutten av april 1940, da Norge ble invadert av tyske styrker, ble Kristiansund utsatt for et firedagers nesten uavbrutt bombardement fra tyske fly, og omtrent hele byen ble ødelagt. Bakgrunnen var at tyskerne antok at kongen og regjeringen oppholdt seg i byen. Fem mennesker omkom, og om lag 800 hus ble ødelagt i brannene, som pågikk i flere dager. På Innlandet ble noe gammel trebebyggelse bevart, blant annet den vakre Lossiusgården fra 1780 (fredet i 1924). Brodtkorbgården fra 1786 og Christiegården fra 1835 på Kirklandet ble også bevart.

Etter gjenreisningen er Kristiansund blitt en by med moderne arkitektur og fargeglade hus. De utbrente områda ble gjenreist i moderne funksjonalistisk stil etter strenge reguleringsprinsipper. Dette er i dag et svært viktig og verneverdig kulturmiljø, siden det er et av de best bevarte områdene med norsk etterkrigsarkitektur. Byens rådhus ved havnen og den nye hovedkirken på Kirklandet, ferdig i 1964, representerer særpreget arkitektur.

På Gomalandet ligger Atlanten Idrettspark med blant annet stadion og badeland (Atlanterhavsbadet).

I fiskeværet Grip, som ikke lenger er bebodd, ligger en gammel stavkirke fra middelalderen. Kristiansund har lang tradisjon med lokale operaoppsetninger. På Nordlandet ligger flere steinalderboplasser fra Fosnakulturen, som fikk navnet sitt etter at arkeologen Anders Nummedal gjorde de første funnene her i 1909.

Kommunevåpenet (godkjent i 1742) har i sølv en foss fra en klippe med laks springende imot, mot en blå bakgrunn; bestemt i byprivilegiene fra samme år, nåværende tegning fra omkring 1900. Mye kan tyde på at fossen i byvåpenet er et resultat av en feiltolkning av det gamle navnet på byen, Fosen, tidvis skrevet Fossund, som sammensatt av foss og sund.

Navnet er etter Christian 6. som i 1742 gav byen kjøpstadsrettigheter; før dette ble stedet kalt Fosna, av norrønt Fólgsn, ‘gjemmested’.

• Møre og Romsdal
• Kristiansund – tettsted
• Norges geografi

• Hoem, Arne I.: Kristiansund og Nordmøre i gamle dager, 1977
• Johnsen, Arne Odd og Aas, Eivind: Kristiansunds historie, 1942–1991, seks bind
• Sivertsen, Aage Georg, (red.): Kristiansund 250 år : I stormkast og stille, 1992

• Kristiansund kommunes nettsider
• Statistisk sentralbyrå: Kommunefakta Kristiansund