Münchenavtalen

Münchenavtalen ble inngått mellom Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland, representert ved statslederne Édouard Daladier (nummer to fra venstre), Benito Mussolini (nummer fire fra venstre), Neville Chamberlain (nummer en fra venstre) og Adolf Hitler (nummer tre fra venstre). Også tilstede på bildet: Graf Galeazzo Ciano (til høyre), statssekretær, Italia, Henri Fromageot, diplomat, Frankrike, Alexis Leger alias Saint-John Perse, generalsekretær i utenriksdepartementet, Frankrike, Joachim von Ribbentrop, tysk statssekretær, Ernst von Weizsäcker, diplomat, statssekretær i utenriksdepartementet, SS-fører, Tyskland.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Inne i Führerbau 29. september: Daladier og Hitler, sammen med tolken Paul Otto Schmidt, pressesjef ved det tyske utenriksministeriet.
Bundesarchiv.
Lisens: CC BY 2.0
Daladier og Chamberlain forlater Führerbau etter å ha undertegnet Münchenavtalen natt til 30. September 1938.
Bundesarchiv.
Lisens: CC BY 2.0

Münchenavtalen var en traktat som ble inngått i München 30. september 1938 mellom Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland, i forkant av andre verdenskrig. De fire landene var representert ved statslederne Édouard Daladier, Benito Mussolini, Neville Chamberlain og Adolf Hitler. Avtalen slo fast at Sudetenland i Tsjekkoslovakia, som var befolket av en stor majoritet etniske tyskere, skulle avstås til Tyskland. Områdene skulle besettes etappevis av tyske tropper i perioden 1.–10. oktober 1938.

Faktaboks

Uttale
mˈynkjən-
Også kjent som

Münchenforliket

tysk Münchener Abkommen

engelsk Munich Agreement

I et tillegg til Münchenavtalen tilbød Chamberlain og Daladier å garantere Tsjekkoslovakias nye grenser. Etter avtaleinngåelsen avga dessuten Chamberlain og Hitler en erklæring om aldri å gå til krig mot hverandre, samt løfte om å rådslå om alle viktige storpolitiske spørsmål.

Tsjekkoslovakia fikk ikke delta under forhandlingene og ble heller ikke rådført i forkant av forhandlingene eller underveis. Den tsjekkoslovakiske regjeringen ble bare forelagt den ferdige avtalen med anmodning om å godta den. Da eneste alternativ var å stå overfor en tysk invasjon, uten utsikter til å ha sterke internasjonale støttespillere i ryggen, valgte Tsjekkoslovakia å bøye seg for Münchenavtalens betingelser.

Münchenavtalen kom i stand i en situasjon der Tyskland nylig hadde annektert Østerrike (Anschluss) og siden opptrådte såpass aggressivt mot Tsjekkoslovakia at en tysk invasjon av landet virket å være på trappene. Dette utløste en utbredt frykt i Europa for storkrig. Chamberlain ble en pådriver for å mekle for å komme til en forståelse med Tyskland og dermed unngå krigen. Ved å imøtekomme kravet som Hitler gjorde på Sudetenland, håpet Chamberlain å redde resten av Tsjekkoslovakia og få Hitler til å avstå fra videre territorielle ekspansjoner.

I store deler av Europa ble Münchenavtalen ved kunngjøringen feiret som et vellykket politisk trekk som bevarte freden. Tyskland annekterte Sudetenland, men la ikke bånd på sine ekspansjonsplaner. Seks måneder senere, i mars 1939, brøt Tyskland avtalen og okkuperte Tsjekkoslovakia og annekterte den vestlige delen av landet, Böhmen og Mähren.

Bakgrunn

Tsjekkoslovakia var i 1930-årene preget av indre splid. Blant landets nær 15 millioner innbyggere fantes tallrike etniske grupper, hvorav tsjekkerne utgjorde den største med rundt 50 prosent. De 3,1 millioner tyskerne bodde for det meste langs grensen mot Tyskland, i området kalt Sudetenland, og utgjorde den nest største minoriteten. De nær tre millioner slovakene viste økende selvhevdelse, mens de ungarske (720 000) og polske (100 000) minoritetene ønsket sterkere bånd til sine respektive nasjonalstater.

Det sudettyske partiet, Sudetendeutsche Partei (SdP), ledet av Konrad Henlein, hadde siden stiftelsen i oktober 1933 hatt en tydelig nazistisk profil og lagt seg på en konfronterende linje. I 1937 krevde Henlein for første gang selvstyre for Sudetenland og fulgte siden opp med stadig nye krav.

Adolf Hitlers erklærte målsetting var å samle alle tyskere i et Stor-Tyskland. Etter annekteringen av Østerrike, ved Anschluss 13. mars 1938, økte Tyskland presset mot Tsjekkoslovakia. Fra tyske myndigheters ståsted utgjorde Tsjekkoslovakia geografisk sett en uønsket kile inn i Tyskland. Ut fra det oppsto interessen for å annektere ikke bare Sudetenland, men hele Böhmen og Mähren.

Tsjekkoslovakia hadde på dette tidspunkt et forholdsvis sterkt forsvar med moderne våpen. Landet hadde en allianseavtale med Frankrike, inngått i 1924 og bekreftet i 1935, samme år som også Sovjetunionen formelt ble Tsjekkoslovakias allierte. Sovjeterne erklærte på sin side allianseavtalen som bindende kun hvis Frankrike aksjonerte først mot en eventuell trussel mot Tsjekkoslovakia. Franske myndigheter, som ikke ville risikere å stå alene i en krig mot Tyskland, tvilte på potensiell militærhjelp fra sovjeterne. Storbritannia var en aktuell alliansepartner, men britene ville verken love eller utelukke at de ville komme Tsjekkoslovakia til unnsetning ved et eventuelt overfall.

Chamberlains motivasjon var å forhindre en blodig krig i Europa, vel vitende om at Storbritannias militærvesen ikke var klar for krig mot Tyskland, og i overbevisningen om at myndighetene i Tyskland og andre europeiske land egentlig ikke ønsket krig. Han anså Tysklands misnøye med Versaillestraktaten for delvis berettiget og oppfattet Hitler som en rasjonell statsleder man kunne oppnå en minnelig forhandlingsløsning med. Ut fra disse vurderingene forsøkte britene å påvirke tsjekkerne til å imøtekomme kravene fra Henlein og etter hvert Hitler.

Mulig invasjon

Tsjekkoslovakiske soldater patruljerer Krásné Lípě/Schönlinde, en by i Sudetenland, september 1938

I dagene 19.–21. mai 1938 gikk ryktene om at Tyskland samlet store troppestyrker nær den tsjekkiske grensen. I et direktiv 30. mai erklærte Hitler at hans beslutning var å knuse Tsjekkoslovakia gjennom en militær maktdemonstrasjon. Han satte 1. oktober 1938 som invasjonsdato.

Både franske og britiske myndigheter oppfattet nå krigsfaren som reell. Den tsjekkoslovakiske president Edvard Beneš la 5. september frem «Den fjerde plan», der nesten alle sudettyske krav ble godtatt og utstrakt selvstyre lovet sudettyskerne. SdP svarte med å avvise utspillet.

Chamberlain ba 13. september om et møte med Hitler og fløy to dager senere til München på eget initiativ. Under møtet, som ble holdt i Berchtesgaden, gjorde Hitler det klart at han om nødvendig gikk til krig for å innlemme Sudetenland i Tyskland. Chamberlain sa seg under samtalene enig i at Sudetenland burde overføres til Tyskland, forutsatt at den britiske regjeringen og franske myndigheter bifalt. Hvordan tsjekkerne ville stille seg til en slik landavståelse, var ikke tema på møtet, men det ble tatt for gitt at de kunne presses til å godta løsningen. De eneste spørsmålene oppe til diskusjon, og som forble uavklarte, var hvordan Sudentenland skulle annekteres av Tyskland og når.

Chamberlain dro tilbake til London og fikk regjeringens støtte til sitt forslag om å overføre Sudetenland til Tyskland. Også den franske regjeringen ga sin velsignelse etter at Daladier og Bonnet hadde vært i London 18. september for å diskutere planen. 21. september bøyde tsjekkoslovakiske myndigheter av og gikk med på å avstå Sudetenland. Neste dag gikk den tsjekkoslovakiske statsminister Milan Hodža av, i protest mot begivenhetene, og ble etterfulgt av Jan Syrový.

Godesberg-memorandumet

Henderson, Chamberlain og Hitler i Bad Godesberg, 23. september 1938
22.–23. september 1938 hadde Storbritannias statsminister Neville Chamberlain et møte med Tysklands diktator Adolf Hitler i Bad Godesberg, Bonn, for å diskutere overføringen av Sudetenland fra Tsjekkoslovakia til Tyskland. Møtet endte med Godesberg-memorandumet, et dokument med sju krav som Hitler utformet. Foran fra venstre: Neville Henderson (Storbritannias ambassadør til Berlin), Neville Chamberlain og Adolf Hitler, fotografert på Hotel Dresden, Bad Godesberg, 23. september 1938.
Henderson, Chamberlain og Hitler i Bad Godesberg, 23. september 1938
Av /NTB.

Chamberlain dro til et nytt møte med Hitler 22. september, denne gangen i Bad Godesberg, i troen på at de to allerede var prinsipielt enige i Tsjekkoslovakia-spørsmålet. I stedet fremsatte Hitler krav om at også polske og ungarske territorielle krav mot Tsjekkoslovakia måtte innfris, samt at slovakene skulle få selvstyre. Videre krevde han at en tysk okkupasjon av Sudetenland måtte skje allerede i dagene 26.–28. september.

I et dokument, siden kjent som Godesberg-memorandumet, ble kravene overfor tsjekkerne oppsummert i syv punkter.

Tilbake i London igjen, 24. september, anbefalte Chamberlain regjeringen å godta Hitlers betingelser. Han møtte da motstand fra flere statsråder. Regjeringene i både Storbritannia og Frankrike uttrykte bekymring over Hitlers nye krav, siden hans stadig skiftende forhandlingsutspill skapte usikkerhet om hva som var hans egentlige utenrikspolitiske målsettinger og hva som ville bli hans neste trekk. Det reiste i sin tur spørsmålet om det var realistisk å oppnå noen som helst levedyktig avtale med Hitler.

Krig virket nå som et sannsynlig scenario. Frankrike startet mobilisering av sine væpnede styrker 26. september, mens Storbritannia mobiliserte marinen to dager senere. Tsjekkoslovakia gjennomførte på sin side en fullskala mobilisering, med den følge at ti prosent av befolkningen innen kort tid trakk i uniform.

Firemaktskonferansen i München

Benito Mussolini har ankommet München med tog om formiddagen 29. oktober 1938 og blir hentet med bil, ledsaget av Adolf Hitler.
Bundesarchiv.
Lisens: CC BY 2.0
Édouard Daladier ankommer München flyplass Oberwiesenfeld 29. oktober. Til venstre for ham er Gauleiter i München, Adolf Wagner. Til høyre for ham går utenriksminister Joachim von Ribbentrop.
Bundesarchiv.
Lisens: CC BY 2.0
Neville Chamberlain ankommer München 29. september og blir tatt imot av den tyske utenriksminister Joachim von Ribbentrop. Bak ham står Alexander von Dörnberg fra det tyske utenriksministeriet.
Wydawnictwo Prasowe Kraków-Warszawa.
Lisens: CC BY 2.0

I denne spente situasjonen, 26. september, mens Tyskland gjorde de siste forberedelsene til invasjon av Tsjekkoslovakia, sendte Chamberlain Hitler et brev der han foreslo å holde en internasjonal konferanse for å avgjøre Sudentenland-spørsmålet. På oppfordring fra Chamberlain påtok Italias diktator Benito Mussolini, som selv erkjente at Italia ikke var forberedt på å havne i storkrig, seg å være mellommann og mekler. Om morgenen 28. september rådet Mussolini Hitler til å delta på en konferanse sammen med representanter fra Storbritannia, Frankrike og Italia. Utpå kvelden mottok Chamberlain og Daladier invitasjon fra Hitler til å møtes på en konferanse i München om Sudetenland-spørsmålet neste dag, noe begge takket ja til med bred politisk støtte. De britisk-franske krigstruslene, den tsjekkoslovakiske militære beredskapen, en tysk opinion som virket lite begeistret over forberedelsene til krig mot Tsjekkoslovakia, samt motforestillinger blant tyske generaler, bidro i sum til at Hitler valgte å prøve forhandlinger med vestmaktene fremfor å gå til direkte invasjon av Tsjekkoslovakia.

Representanter for tsjekkoslovakiske myndigheter fikk ikke være til stede på konferansen, ikke en gang som observatører. Dette var et absolutt krav fra Hitler som Chamberlain og Daladier godtok, tross tsjekkiske protester. Daladier og deretter Chamberlain ankom München med fly fra henholdsvis Paris og London sammen med sine delegasjoner om formiddagen 29. september.

Hitlers representasjonsbygning Führerbau i München sentrum var åstedet for konferansen. Mussolini opptrådte som møteleder i kraft av å beherske språkene til alle fire deltakerland. Selve mottakelsen av gjestene skjedde med pomp og prakt. Konferansen som fulgte, forløp derimot i langt mer uformelle former. Et fastsatt program med dagsorden forelå ikke. Hitler var ledsaget av tolken Paul-Otto Schmidt, Mussolini av sin utenriksminister Galeazzo Ciano, Chamberlain av sin regjeringsråd sir Horace Wilson og Daladier av sin utenriksministers departementsråd Alexis Leger.

Hitler innledet med å rette krasse utfall mot tsjekkoslovakiske myndigheter og krav om at tsjekkerne evakuerte Sudetenland innen ti dager. Mussolini la frem et fempunkters memorandum for å «oppnå en praktisk løsning på problemet.» Punktene hadde i virkeligheten blitt utformet dagen før av statssekretær ved det tyske utenriksministeriet, Ernst von Weizsäker, og så blitt oversendt Roma. Innholdet lignet veldig på Godesbergmemorandumet, noe verken Chamberlain eller Daladier la merke til. Begge reagerte positivt på det nye memorandumet, som de oppriktig trodde var italiensk.

Den fransk-britiske forhandlingsparten sa seg enig i at tsjekkernes evakuering fra Sudetenland skulle starte 1. oktober. Bare et av punktene møtte innsigelser: At Storbritannia, Frankrike og Italia skulle garantere for at tsjekkerne fullførte evakueringen av Sudetenland innen ti dager uten å ødelegge noen eksisterende installasjoner der. Chamberlain avviste at en slik garanti kunne gis uten visshet om at tsjekkoslovakiske myndigheter samtykket, og foreslo at tsjekkerne ble invitert til å delta på konferansen. Forslaget utløste en rasende ordflom fra Hitler mot tsjekkerne generelt og Edvard Beneš spesielt, hvorpå Daladier tok ordet og truet med å reise tilbake til Paris med mindre Hitler lovet å bevare Tsjekkoslovakias selvstendighet. Etter en meklende inngripen fra Mussolini erklærte Hitler unnvikende at han «ikke ville ha noen tsjekkere» i landet sitt. Chamberlain fulgte opp med å terpe på spørsmålet om økonomisk erstatning for eiendommene og installasjonene som tsjekkerne måtte gi fra seg i Sudetenland. Hitler ble igjen irritert og ville ikke diskutere saken. To tsjekkoslovakiske representanter, Vojtěch Mastný og Jan Masaryk, som Beneš hadde sendt til München i håp om at de fikk overvære konferansen, ble hele denne dagen holdt innesperret på sitt hotell av Gestapo.

Da konferansen startet opp igjen i Führerbau, fokuserte diskusjonene på memorandumet som Mussolini hadde presentert. Forsamlingen splittet seg opp i flere grupper i forskjellige rom for å diskutere seg imellom. Britene og franskmennene opptok seg mest med spørsmålene om hvilke garantier som avtalen skulle gi Tsjekkoslovakia og størrelsen på territoriene som Tsjekkoslovakia måtte avstå. Mussolini hadde mistet regien over konferansen. Representantenes juridiske rådgivere dominerte de videre diskusjonene og påtok seg ansvaret med å utarbeide utkastet til den endelige avtalen.

Münchenavtalen inngås

Hitler underskriver Münchenavtalen 30. september 1938
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0

Da konferansens tredje runde tok til i 22-tiden 29. september, arbeidet bare en liten gruppe representanter med avtaleutkastet, mens den øvrige forsamlingen slappet av og avventet utfallet. Det som til sist trakk ut i langdrag var spørsmålet om en garanti av Tsjekkoslovakias nye grenser. Denne motsatte Hitler seg å gi inntil Ungarns og Polens territorielle krav mot Tsjekkoslovakia var blitt avklart. Han ga seg imidlertid, og kl. 01.30 30. september kunne et ferdig dokument på et fåtalls sider legges på bordet. Like etter undertegnet Hitler dokumentet, fulgt av de øvrige tre hovedpersonene.

Tilbake på hotellet kl. 02.15 orienterte Chamberlain utsendingene Mastný og Masaryk om avtalen som var vedtatt:

  • 1. oktober skulle Tyskland begynne besettelsen av territoriene i Tsjekkoslovakia som hadde en etnisk tysk flertallsbefolkning.
  • Territoriene ble delt i fire soner, som tsjekkerne skulle evakuere trinnvis innen 10. oktober, og tsjekkoslovakiske myndigheter var ansvarlig for at evakueringen forløp uten at det ble gjort skade på eiendom der.
  • En internasjonal kommisjon, bestående av de fire underskriverlandene og en tsjekkisk representant, skulle utarbeide detaljene i bestemmelsene rundt overdragelsen av de tsjekkoslovakiske territoriene og fastsette den nye grenselinjen.

Overfor tsjekkerne forsvarte Chamberlain Münchenavtalen. Sammen med tre andre britisk-franske representanter overvar Daladier det korte møtet, men han var synlig ukomfortabel med overenskomsten, både på grunn av dens konsekvenser for Tsjekkoslovakia og fordi han oppfattet den som et fransk prestisjenederlag. Daladier overrakte tsjekkerne en kopi av avtaleteksten. Da Masaryk spurte om den tsjekkoslovakiske regjeringen ble forventet å gi et svar på Münchenavtalen, fikk han til svar at grunnet hastverket med å få planen gjennomført anså avtalepartene Tsjekkoslovakia for allerede å ha akseptert den.

Avtalepartene forventet et formelt samtykke fra tsjekkoslovakiske myndigheter. Om morgenen samlet Beneš sin regjering og sine militære ledere for å vurdere sine handlingsmuligheter. Det endte med at Beneš i 09.30-tiden rettet en desperat henstilling til Moskva om hjelp, men da et klart svar ikke var kommet innen 12.30-tiden, meddelte den tsjekkoslovakiske utenriksminister Kamil Krofta at Tsjekkoslovakia godtok «beslutningene fattet i München uten oss og mot oss».

Reaksjonene på Münchenavtalen

Neville Chamberlain ved ankomsten til Heston flyplass utenfor London, 30. september 1938. Et stort oppbud av pressefolk og andre interesserte var møtt frem for å ta imot ham.
Wydawnictwo Prasowe Kraków-Warszawa.

Foran pressekorpset på flyplassen holder Neville Chamberlain opp den britisk-tyske fredserklæringen som Hitler og ham hadde undertegnet den morgenen. Chamberlain gjorde det mens han uttalte: «Løsningen på det tsjekkoslovakiske problemet, som nå er oppnådd, er etter min mening bare opptakten til en større løsning der hele Europa kan finne fred. I morges hadde jeg en annen samtale med den tyske kansler, herr Hitler, og her er dokumentet som bærer både hans navn og mitt.»

Wydawnictwo Prasowe Kraków-Warszawa.
Lisens: CC BY 2.0

I 01-tiden 30. september i München, like før avtaleundertegnelsen, hadde Chamberlain bedt Hitler om et oppfølgende møte mellom de to. Chamberlain la da frem et avtaleutkast på tre punkter om det fremtidige britisk-tyske forholdet. Formålet med avtalen var å uttrykke det britiske og tyske folkets ønske om «aldri å gå til krig mot hverandre igjen.» Hitler undertegnet dokumentet på stedet. Da Chamberlain senere den dagen steg ut av flyet etter ankomst til London, viste han frem dette dokumentet for det fremmøtte pressekorpset. Tilbake i 10 Downing Street gikk Chamberlain ut på balkongen for å hilse på folkemengden og gi en uttalelse: «Dette er andre gangen i vår historie at en statsminister har vendt tilbake fra Tyskland og bringer med seg fred med ære. Jeg tror det er fred i vår tid.»

Münchenavtalen gjorde Chamberlain der og da til en populær mann innenriks, noe en strøm av telegrammer, brev og gaver til ham vitnet om. Også Daladier ble møtt av begeistrede folkemasser ved hjemkomsten. En blanding av skamfølelse over behandlingen av Tsjekkoslovakia og lettelse over at krig var unngått preget imidlertid de offentlige reaksjonene i Storbritannia og Frankrike umiddelbart etterpå. Den britiske marineministeren Duff Cooper markerte som eneste regjeringsmedlem motstand mot avtalen og gikk av. De politiske kreftene som tok aktivt til orde for en mer konfronterende linje mot Tyskland, anført av Winston Churchill, utgjorde ellers et klart mindretall.

Privat uttalte Chamberlain at hvis Hitler brøt avtalen, «ville han demonstrere for hele verden at han var helt kynisk og upålitelig.» Og dette hadde betydning, mente Chamberlain, fordi det da ville bli lettere å mobilisere den internasjonale opinionen, særlig den amerikanske, mot Hitler. Han beskrev konferansedagen i München som «et langvarig mareritt» og medga at han hadde opplevd Hitler som en vanskelig og krevende forhandlingspart. Hitler uttrykte på sin side irritasjon over Chamberlains detaljfokus under forhandlingene. Han hadde egentlig ønsket krig for å realisere sine ekspansjonsplaner og var misfornøyd med å ha inngått en avtale frembrakt av vestmaktenes innblanding. Overfor sin indre politiske krets røpet Hitler tidlig at han ikke tok avtalen alvorlig.

Konsekvensene av Münchenavtalen

Kart over Sentral-Europa med stegene som fulgte Münchenavtalen markert.

Münchenavtalen førte ikke bare til overføring av Sudetenland fra Tsjekkoslovakia til Tyskland, men også flere endringer i Europakartet:

  1. 1. oktober 1938: Sudetenland (lyseblått) blir en del av Tyskland (mørkeblått).
  2. 1. oktober 1938: Polen (rødt) annekterer Teschen-området (rosa).
  3. 2. november 1938: Tsjekkoslovakia (gult) må avstå landområder (lysebrunt) til Ungarn (brunt).
  4. 14. mars 1939: Slovakia (lysegult) erklæres for en selvstendig stat med tysk støtte.
  5. 15. mars 1939: Den tyske hæren rykker inn i den tsjekkiske delen av Tsjekkoslovakia (mørkegult). Ungarn annekterer et område i Karpatene (grønt).
  6. 16. mars 1939: Tyskland erklærer den tsjekkiske delen for innlemmet i Tyskland under navnet Protektoratet Böhmen og Mähren.
Tyske tropper rykker inn i Tsjekkoslovakia

Tapet av Sudetenland fikk dramatiske ringvirkninger for Tsjekkoslovakia på kortere og lengre sikt. Tsjekkoslovakia mistet sine sterke befestningsanlegg langs den opprinnelige grensen mot Tyskland, sammen med store deler av den tsjekkiske hærens våpen og materiell. Dermed ble også tsjekkernes evne til å hevde sin suverenitet overfor de andre nabolandene kraftig svekket. Polen rykket inn og annekterte Teschen-området allerede 1. oktober 1938. Gjennom en avtale inngått 2. november i Wien, under press fra Tyskland og Italia, måtte Tsjekkoslovakia avstå landområder til Ungarn. Med det mistet Tsjekkoslovakia nye 11 000 kvadratkilometer, i tillegg til de 30 000 kvadratkilometerne som Tyskland annekterte. Tapet av disse landområdene var også et knusende økonomisk slag for Tsjekkoslovakia ettersom betydelige deler av dets industrier lå her. Den økonomiske byrden på landet ble ytterligere forsterket av landavståelsenes humanitære pris, idet 800 000 etniske tsjekkere nå måtte forlate sine hjemområder for å bosette seg innenfor Tsjekkoslovakias nye grenser.

Münchenavtalen ledet ikke til noen avspenning mellom stormaktene. Tyskland trappet opp den militære opprustningen for å bli bedre i stand til å forsvare seg mot vestmaktene i fremtiden, mens vestmaktene svarte med å trappe opp sin våpenproduksjon. I USA var president Franklin D. Roosevelt betenkt over Münchenavtalen. Han anla en tøffere tone mot Tyskland, gikk inn for opprustning med sikte på å forberede USA bedre på en senere mulig væpnet konflikt med Tyskland, og engasjerte seg imens sterkere for å beskytte de bestående demokratiene i Europa.

For andre land i Øst-Europa innebar svekkelsen av Tsjekkoslovakia at de mistet en pålitelig alliert. Beskyttelse fra Storbritannia og Frankrike var heller ingen realistisk mulighet lenger for dem. Da Tyskland etter hvert økte presset på Polen og Romania, hadde disse landene i praksis bare valget mellom å inngå allianse med Tyskland eller risikere militær konflikt.

Tyskland fortsatte å fremsette politiske, økonomiske og territorielle krav overfor Tsjekkoslovakia som gikk på bekostning av dets suverenitet, men som tsjekkerne ikke lenger hadde forutsetninger for å avvise. Disse tyske inngrepene bidro til å isolere Tsjekkoslovakia ytterligere internasjonalt. Samtidig vokste det frem en sterkere slovakisk separatistbevegelse som skapte en indre splittelse som Tyskland utnyttet og støttet. Slovakia erklærte seg selvstendig 14. mars 1939. Neste morgen rykket den tyske hæren inn i den tsjekkiske delen av Tsjekkoslovakia og gjennomførte okkupasjonen i løpet av dagen, nærmest uten kamp, for med det å oppløse Øst-Europas eneste gjenværende demokratiske statsdannelse. 16. mars erklærte Hitler territoriet for innlemmet i Tyskland under navnet Protektoratet Böhmen og Mähren. Innmarsjen utløste skarpe protester fra britiske, franske, sovjetiske og amerikanske myndigheter, men militær inngripen ble ikke vurdert alvorlig av noen av landene, tross de britisk-franske garantiene av Tsjekkoslovakias grenser gitt i München.

Okkupasjonen viste at Hitlers hovedanliggende i München hadde vært å svekke Tsjekkoslovakia og slik berede grunnen for en senere invasjon. Da Tyskland 22. mars fulgte opp med å annektere Memel-området og i neste omgang rettet territoriale krav mot Polen, erkjente både britene og franskmennene at forhandlinger ikke nyttet med Hitler. Vestmaktene innså raskt at Tyskland forberedte invasjon av Polen og utstedte derfor garantier av Polens grenser, men signaliserte at de denne gangen ville gå til krig dersom Tyskland angrep Polen. Dette gjorde de i vurderingen om at Tysklands ekspansjonsplaner gikk langt utover Polen.

I ettertid ble det klart at Münchenavtalen hadde virket mot vestmaktenes hensikt. Fremfor alt bidro forliket i München til å overbevise Hitler om at vestmaktene bare ville fortsette med å møte hans territorielle ekspansjoner med ettergivenhet og ikke med bruk av militærmakt. Den overbevisningen ble avgjørende da Hitler valgte å invadere Polen 1. september 1939, noe som viste seg å bli en feilvurdering. To dager senere erklærte Storbritannia og Frankrike krig mot Tyskland. Andre verdenskrig var i gang.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bell, P. M. H.: The Origins of the Second World War in Europe (London/New York: Routledge, 2007)
  • Bouverie, Tim: Appeasing Hitler. Chamberlain, Churchill and the Road to War (London: The Bodley Head, 2019)
  • Faber, David: Munich. The 1938 Appeasement Crisis (London: Simon & Schuster, 2008)
  • Haslam, Jonathan: The Spectre of War. International Communism and the Origins of World War II (Princeton/Oxford: Princeton University Press, 2021)
  • Lukes, Igor: Czechoslovakia between Stalin and Hitler The Diplomacy of Edvard Benes in the 1930s (Oxford/New York: Oxford University Press, 1996)
  • Milton, Nicholas: Neville Chamberlain’s Legacy. Hitler, Munich and the Path to War (Barnsley: Pen & Sword, 2019)
  • Neville, Peter: Hitler and Appeasement. The British Attempt to Prevent The Second World War (London: Hambledon Continuum, 2006)
  • Noguéres, Henri: Munich, or The Phoney Conference (London: Weidenfeld & Nicolson, 1965)
  • Overy, Richard og Andrew Wheatcroft: The Road to War (London: Penguin Books, 1999)
  • Ragsdale, Hugh: The Soviets, the Munich Crisis, and the Coming of World War II (Cambridge: Cambridge University Press, 2004)
  • Taylor, A.J.P.: The Origins of the Second World War (London: Hamilton, 1963)
  • Thorne, Christopher: The Approach of War 1938-39 (London: Macmillan, 1967)
  • Watt, Donald Cameron: How War Came. The Immediate Origins of the Second World War 1938-1939 (London: Heinemann, 1989)

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg