Majdanek

Konsentrasjonsleiren Majdanek fikk en spesiell status i det tyske konsentrasjonsleir-systemet. Etableringen av leiren skjedde som del av den tyske koloniserings- og germaniseringspolitikken i Øst-Europa. Som følge av det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 erobret Nazi-Tyskland store områder som skulle forvandles til «Lebensraum» («livsrom») for tyskere. I tillegg tok de tyske stridskreftene hundretusener sovjetiske krigsfanger som skulle brukes som gratis arbeidskraft for SS. Planen om å etablere omfattende jordbruksdrift for tyskere i de nyokkuperte områdene ble slått fast i «Generalplan Ost».

Planen skulle først og fremst iverksettes etter at krigen var vunnet, men en rekke germaniseringstiltak ble allerede igangsatt i de okkuperte områdene, først og fremst i Lublin-distriktet, som fikk en sentral betydning i dette arbeidet. 17. juli 1941 ga Heinrich Himmler Odilo Globocnik, lederen for SS og det tyske politiet i dette distriktet, ansvaret for germaniseringspolitikken i distrikt Lublin. Tre dager etterpå kom Himmler personlig til Lublin for å avtale det videre arbeidet med Globocnik, og planleggingsmøtets protokoll finnes i museets arkiver. Globocnik skulle sørge for en kraftig utbygging av de SS-eide produksjonsverkstedene, der sovjetiske krigsfanger skulle brukes som tvangarbeidere. Lublin skulle bli et regionalt sentrum for SS og det tyske politiet, og 60 000 nye funksjonærer skulle sendes til området for å delta i germaniseringen og koloniseringen av de nyokkuperte områdene. Videre skulle det etableres en konsentrasjonsleir for 25 000–50 000 fanger som skulle brukes som tvangsarbeidskraft.

I Himmlers ordre om å etablere leiren, som ble konsentrasjonsleiren Majdanek, er tre faktorer spesielt slående:

1. Globocnik fikk ansvaret for leiren, ikke Richard Glücks, som var inspektør for konsentrasjonsleirene (en egen stilling i SS-systemet). Dette ble utgangspunktet for en særlig radikal og brutal tilintetgjøringspolitikk i Generalgouvernementet (se også Belzec, Sobibor, Treblinka), særlig under «Aksjon høsttakkefest» i 1943.
2. Den planlagte størrelsen på leiren var uvanlig stor sammenlignet med de eksisterende fangeleirene sommeren 1941. Dette demonstrerer at nazistenes massemord var planlagt utvidet til enorme dimensjoner.
3. Konsentrasjonsleiren ble planlagt som et støttepunkt for SS i regionen ved at fangene skulle benyttes som tvangsarbeidskraft for driften av de virksomhetene som trengtes for å gjøre Lublin til et sentrum for kolonisering og germanisering av Øst-Europa. Dette viser at nazistene allerede sommeren 1941 hadde utviklet et klart konsept for tvangsarbeid, der den planlagte konsentrasjonsleiren ble tenkt som en integrert del av planene om å gjøre Lublin til hovedsted for SS-enhetene i Øst-Europa. Konsentrasjonsleirens rolle, slik den var tenkt sommeren 1941, var først og fremst som leverandør av gratis tvangsarbeidskraft for SS.

I september 1941 begynte arbeidet med å bygge den første delen av leiren, med kapasitet på 5 000 fanger, for deretter, i en andre fase, å kunne utvide leiren til et kompleks for 50 000 fanger. Slik sett fulgte byggingen av Majdanek samme mønster som etableringen av andre konsentrasjonsleirer, der fanger ble brukt som tvangsarbeidskraft for selve byggingen av leiren. Det spesielle med Majdanek var de enorme dimensjonene leiren skulle ha. Videre var det klart helt fra starten av at mange av fangene i leiren ville være sovjetiske krigsfanger, og at nazistene ikke aktet å følge internasjonale regler for behandling av krigsfanger, men aktet å bruke fangene til tvangsarbeid.

Leiren skulle bestå av ti sektorer; åtte sektorer med fangebrakker, en industrisektor med verksteder og en administrativ sektor med kommandantur og SS-kaserne. Inndelingen i fangeleir, SS-ledet industridel og kaserne/kommandantur var typisk for nazistenes konsentrasjonsleirer.

Byggingen av leiren startet 7. oktober 1941 og allerede ved årsskiftet 1941–1942 sto to av fangesektorene ferdige. Store deler av det øvrige byggearbeidet ble fullført i løpet av 1942, men leiren rakk aldri å bli helt ferdig før den ble oppløst sommeren 1944.

Leiren fikk aldri så mange sovjetiske krigsfanger som opprinnelig planlagt. Majdanek fungerte som transittsted for krigsfanger som skulle utveksles mellom SS og Wehrmacht til ulikte typer tvangsarbeid, de øvrige sovjetiske krigsfangene ble deportert dit fra andre leirer, ofte fordi de hadde blitt tatt for fluktforsøk.

Majdanek ble først og fremst brukt som instrument mot den polske lokalbefolkningen i Lublin-regionen samt mot jøder. Polske bønder som ikke fulgte okkupasjonsmaktens ordrer ble sendt til Majdanek som «disiplineringstiltak», det samme gjaldt personer mistenkt for motstandsaktiviteter eller som ble tatt som gisler på vegne av familiemedlemmer. Majdanek tjente som sentral konsentrasjonsleir for Lublin-området.

På Wannsee-konferansen 20. januar 1942 ble den videre organiseringen av tilintetgjøringen av de europeiske jødene planlagt. Her ble det avtalt at Majdanek skulle spille en sentral rolle som gjennomgangsleir for jøder i Generalgovernementet og Slovakia. Fra 1943 ble også jøder og ikke-jødisk sivilbefolkning fra okkuperte områder i Belarus, Ukraina og Russland sendt til Majdanek. Det ble også planlagt å etablere en egen leir i Majdanek for barn fra disse områdene, men denne ble aldri realisert. Deportasjonslistene viser imidlertid at det var mange mindreårige blant de som ble deportert fra disse områdene til Majdanek.

Majdaneks rolle som leverandør av tvangsarbeidere til SS i regionen gjorde at titusenvis av ikke-jødiske fanger fra fengslene i regionen samt okkuperte områder på Østfronten ble sendt til Majdanek.

I mai 1944 ble en del av leiren omgjort til en leir for Wehrmacht, der fangene skulle delta i byggingen av befestningsanlegg rundt byen Lublin for å beskytte den mot de sovjetiske styrkene som nærmet seg. Fangene i denne leiren besto av lokale bønder som ble internert spesielt for å delta i dette arbeidet.

De fleste av leirens fanger var jøder og/eller av polsk nasjonalitet.

Majdanek var opprinnelig en leir for mannlige fanger, men sommeren 1942 tok Globocnik initiativet, og fikk Himmlers støtte, til å etablere en leir for kvinner. Denne ble åpnet i oktober 1942.

Forholdene i leiren var svært dårlige på grunn av de mangelfulle santinære forholdene, vannmangel, de dårlig utstyrte fangebrakkene med blant annet dårlige oppvarmingsmuligheter om vinteren, mishandling og tilfeldig straff, den særdeles mangelfulle ernæringen samt manglende legehjelp og utbredt sykdom. Mange døde som følge av sult, flekktyfus eller infeksjoner.

Majdanek skulle være leverandør av tvangsarbeidskraft for SS i Lublin-regionen. Tyske myndigheter i Berlin utviklet våren 1942 planer om å etablere tyske rustningsvirksomheter i regionen, men dette ble aldri realisert.

Tvangsarbeidet som fangene i Majdanek måtte yte var først og fremst tilknyttet byggingen og driften av selve leiren. I årene 1941–1944 hadde leiren 270 arbeidskommandoer, men de færreste arbeidet utenfor leirkomplekset. De største kommandoene utenfor Majdanek var knyttet til nazistenes landbrukskontor i Lublin, flyplassen og ulike SS-transportknutepunkter. Dessuten ble fanger utkommandert til å delta i rivingen av den jødiske ghettoen i Lublin.

Grunnen til at Majdanek ikke fikk den leverandørrollen som leiren var tiltenkt, var fordi den tyske germaniseringspolitikken fikk en mer radikal karakter i løpet av 1942, da massemord ble fokus.

I Majdanek døde ikke fangene kun som følge av de elendige levekårene, men også som følge av organisert massemord. Konsentrasjonsleirens funksjon endret seg i løpet av 1942. Da skulle ikke leiren lenger være leverandør av tvangsarbeidskraft til regionen Lublin, men spille en hovedrolle i utryddelsen av jødene i Lublin og omliggende områder.

Mange fanger ble brakt til leiren kun med ett formål; å drepes. Det gjaldt først og fremst jøder fra ghettoen i Lublin, samt polske fanger fra fengselet i Lublin slott. I Majdanek ble fanger både slått til døde, hengt og drept med giftsprøyter. Mord i større målestokk ble gjennomført enten ved skyting eller gass. Henrettelser ved skyting fant sted i hele perioden leiren var i drift. Henrettelsene fant sted enten på leirområdet eller i den nærliggende skogen Krepiecki, sistnevnte ble særlig brukt når flere fanger skulle henrettes samtidig. Mellom juni og september 1942 ble flere tusen slovakiske jøder skutt og myrdet her.

Leirens tre gasskamre, alle etablert i en bygning nær leirens vaskeri, ble tatt i bruk i september 1942, og var i funksjon i om lag ett år. Ofrene var først og fremst jøder (både jødiske fanger i leiren og jøder som ble brakt til leiren for å drepes) og syke, eldre og arbeidsudyktige fanger fra leiren, uansett om de var jødiske eller ikke.

I løpet av det året gasskamrene var i drift, ble henrettelser ved skyting etter alt å dømme brukt mer sporadisk, men antallet steg kraftig igjen etter at gasskamrene stengte. 21. september 1943 skjøt og drepte SS de 23 fangene som hadde måttet arbeide i gasskamrene og krematoriet. Det dannet opptakten til «Aksjon høsttakkefest», kodenavnet på den største massakren i leirens historie. «Aksjon høsttakkefest» ble gjennomført den 3. november 1943 som siste ledd i nazistenes plan om å tilintetgjøre alle jødene i Generalgovernementet. Bare i Lublin-området ble omlag 42 000 jøder drept i denne aksjonen.

I motsetning til i andre leirer ble det i Majdanek sannsynligvis ikke utført pseudomedisinske eksperimenter. Alternative behandlingsmetoder ble testet på syke fanger, særlig når det gjaldt hudsykdommer. Slike tester kunne ha dødelig utfall. For eksempel døde halvparten av kvinnene som fikk bensinsprøyter mot byller og utslett. I Majdanek skjedde slike eksperimenter imidlertid kun unntaksvis.

Våren 1944 begynte evakueringen av leiren fordi sovjetiske styrker nærmet seg Lublin-området. I midten av mars 1944 hadde leiren rundt 9 000 fanger. I tillegg kom et ukjent antall krigsfanger i leirens sykebrakker, mange av dem svært syke. De fleste fangene i Majdanek ble sendt videre til andre leirer lenger fra frontlinjen i løpet av april, først og fremst til Natzweiler, Ravensbrück, Mauthausen og Auschwitz. Den siste evakueringen ble beordret 22. juli 1944 da rundt 800 fanger ble sendt på dødsmarsj til fots. Samtidig begynte leiradministrasjonen ødeleggelsen av fangekartoteket og viktige dokumenter angående leirens aktiviteter. To dager senere inntok belarusiske tropper fra den røde armé området.

Deler av området ble fra august 1944 brukt som kaserne for sovjetiske soldater, i tillegg tok det hemmelige sovjetiske politiet enkelte deler i bruk som interneringsleir. Interneringsleiren ble brukt for polakker som sovjeterne mistenkte for å være antikommunister og/eller Stalin-motstandere.

Under femti nordmenn var fanger i Majdanek. Disse kom fra andre tyske leirer, fortrinnsvis fra Sachsenhausen, og ble sendt til Majdanek fordi arbeidskommandoene de var en del av ble overført dit. To av disse, Alf Knudsen og Erling Bauck, fortalte senere om sine opplevelser i bokform.

Institusjonen Det statlige museet Majdanek ble etablert allerede høsten 1944 for å bevare restene etter nazistenes fangeleir. Museets arbeid var svært vanskelig i den første tiden og området ble plyndret utallige ganger både av sovjetiske styrker og lokalbefolkningen. Museet er lite kjent i Vest-Europa, men er med sine 70 originale bygninger både det største og det eldste museet i en tidligere konsentrasjonsleir.

• konsentrasjonsleir
• tilintetgjøringsleir
• Holocaust
• andre verdenskrig
• nazisme

• Det statlige museet Majdaneks nettside

• Bauck, Erling: ...men noen kom ifra det! Oslo, 1945.
• Bauck, Erling: Jeg vil leve. Oslo, 1979.
• Benz, Wolfgang og Barbara Distel: Der Ort des Terrors, bd. 7. München, 2008.
• Franck-Nielsen, Øystein: Fanget (Om Alf Knudsen). Oslo, 2010.
• Koslov, Elissa Mailänder: Gewalt im Dienstalltag: Die SS-Aufseherinnen im Konzentrations- und Vernichtungslager Majdanek 1942-1944. Hamburg, 2009.
• Kranz, Thomas: "Das KL Lublin – zwischen Planung und Realisierung", i Ulrich Herbert et.al. (red.): Die nationalsozialistischen Konzentrationslager, bd. 1. Göttingen, 1998