norsk historie fra 1970 til 1990

Ungdom gjør opprør. Men det er sjelden vi kan se et så spektakulært generasjonsopprør som det som eksploderte på slutten av 1960-tallet, nettopp da det syntes som sosialdemokratiets gode samfunn var i ferd med å bli realisert. Det var de store barnekullene fra tiden etter krigen som var blitt voksne og som nå gjorde opprør. De søkte seg i store skarer til de overbefolkede høyskoler og universiteter. Opprøret begynte da også som en studentrevolt (studentopprøret).

Opprøret rettet seg i noen grad mot mangler ved de sosialdemokratiske reformer. Saker som miljøvern og kvinnefrigjøring hadde kommet i skyggen av andre reformer. Men det synes som det først og fremst var et opprør mot selve den sosialdemokratiske samfunnsmodellen. Det vil si en reaksjon mot sosialdemokratiets enhets- og likhetsmodell, mot noe de oppfattet som et stadig gråere og mer konformt samfunn. Reaksjonen kan tolkes som en motkulturell bevegelse som kjempet for mer frihet og selvbestemmelse.

Opprøret var internasjonalt, men hadde forskjellig fokus i ulike land. Det var ikke alle som hadde et sosialdemokrati å gjøre opprør mot. Ett element synes imidlertid å ha gått igjen, nemlig protestene mot Amerikas krigføring i Vietnam, og en generell tendens til antiamerikanisme.

Det hadde vært uro og opptøyer i London og Berlin og ved amerikanske universiteter før det toppet seg i 1968 i Paris. Der var det voldsomme demonstrasjoner ved Sorbonne-universitetet. Urolighetene spredte seg til hele Paris og det kom til konfrontasjoner med politiet. Det utviklet seg til noe langt mer enn et ungdomsopprør idet hele ti millioner arbeidere deltok i protestdemonstrasjonene. Urolighetene spredte seg raskt, også til Skandinavia der det blant annet kom til store opptøyer ved Lunds universitet i Sverige.

I Norge ble ikke situasjonen så tilspisset. Det synes å ha sammenheng med at myndighetene ikke satte inn noe mottiltak, men heller ga konsesjoner til de opprørske. For å ta et eksempel: I Oslo var det tatt initiativ til å sanere hele bydelen Vaterland på 44 mål ved Oslo Sentralstasjon. Det hadde foregått riving av bygninger gjennom hele 1960-tallet. Da ungdomsopprøret slo til i 1969, var det ennå noe igjen, blant annet den gamle Vaterland skole. Flertallet i bystyret i Oslo gikk da inn for å låne ut den gamle skolen, og samtidig gi økonomisk støtte til en gruppe ungdomsopprørere hvis formål var «å få fram i lyset en rekke av de mest åpenbare skjeve og råtne sider ved det kapitalistiske sosialdemokratiet Norge,» for å sitere en av deres egne. Skolen ble i noen tid «et sted å være» og et arnested for kritiske og opprørske aktiviteter.

Ungdomsopprøret avfødte en spesiell bevegelse som var tydelig til stede i de urolige 1970-årenes Norge; Arbeidernes Kommunistparti: marxist-leninistene (AKP (m-l)) som ble offisielt etablert i 1973.

I 1966 hadde Mao satt i gang kulturrevolusjonen i Kina. Denne ble til å begynne med sett på med interesse av flere på venstresiden i Europa som et forsøk på anti-autoritær demokratisering. Den sterkt radikaliserte protesten mot USAs krigføring i Vietnam bidro til interessen for det sosiale eksperiment i Kina. AKP (m-l) sprang for så vidt ut av den anti-autoritære holdning i det alminnelige ungdomsopprøret. For flere av ungdommene som sluttet seg til bevegelsen, var det et forsøk på å finne nye ideologiske veier – i frustrasjon over det de så som det gamle og det nye venstres fallitt i Europa.

At det var en blindgate, ble klart for de fleste etter hvert som Maos regime utartet til et totalitært redselsregime, og da det ikke mindre autoritære Albania ble utropt til et sosialismens fyrtårn. Det bemerkelsesverdige er at AKP (m-l) så lenge holdt fast ved sin maoisme og derved gled over i en hyllest til noen av de mest autoritære regimer verden har sett. Bevegelsens indre liv ble også preget av autoritære praksiser.

AKP (m-l) startet opp og fikk innflytelse i flere «fronter» og organisasjoner på den politiske venstresiden, som Norge ut av NATO, Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid, Kvinnefronten (se nedenfor) og Palestinakomiteen. På midten av 1970-tallet ble medlemmene av bevegelsen oppfordret til å proletarisere seg. Det vil si å gå inn i yrker som ble oppfattet som typiske «arbeiderklasseyrker». Det ble et poeng å solidarisere seg med det de oppfattet som en undertrykt arbeiderklasse.

Flere avbrøt sine studier for å ta jobb «på golvet», hvor de søkte innflytelse i fagforeningene. 1970-tallet var tiåret for flere ulovlige streiker. De hadde sin bakgrunn i en generell uro på arbeidsplassene. I noen av dem var det en viss innflytelse fra AKP (m-l). Flere sentrale forfattere var også medlemmer, som blant andre Dag Solstad, Edvard Hoem og Tor Obrestad. Ved slutten av 1970-tallet døde bevegelsen mer eller mindre ut i sin ekstreme form. Det ble en parentes selv om partiet Rødt ligger i forlengelsen.

Det er gjort forskjellige forsøk på å forstå bevegelsens karakter. Mange går i retning av å se på det som et ekstremt radikalt utslag av det generelle ungdomsopprør som antydet ovenfor. Noen forbinder bevegelsen med det motkulturelle element i Norge. Det kunne være en lengsel bort fra det moderne samfunn – et ønske om en mer inkluderende virkelighet. Det er således pekt på slektskapet til den tradisjonelt sterke pietistisk pregede norske motkulturbevegelse, som forklaring på bevegelsens relative suksess.

Det er også de som har pekt på at det var flere av ml-erne som ikke var så interessert i en kommunistisk verdensorden, men som ville være med der noe skjedde. Vi oppfattet det som bevegelsen representerte «modernitetens stemme», som Dag Solstad har sagt.

Det kan synes som et paradoks at et antiautoritært ungdomsopprør skulle få en slik autoritær avlegger. Men så er det ikke første gang i historien at et frihetsopprør vendes til sin motsetning. Det er de som har påpekt at den avvisning av den konvensjonelle moral som lå i ml-bevegelsen, peker mot den nye frihet til selvrealisering som politisk skulle komme til uttrykk i den nye liberalisme. Så var ml-bevegelsen et ektefødt barn av ungdomsopprøret tross alt, og et forvarsel om det som skulle bli den nye modernitet fra 1980-årene av?

Det er rimelig å se på den nye radikale og aksjonsrettede kvinnebevegelsen som trådte frem omkring 1970 som en del av det alminnelige generasjonsopprøret. Sosialdemokratiet hadde ikke stått spesielt sterkt frem for kvinnefrigjøringen. Kjernefamilien og «husmorkontrakten» hadde dominert som ideal og virkelighet under sosialdemokratiets lykkelige tid. Men så kom altså opprøret – også på dette felt. Det gamle sosialistiske angrep på den borgerlige kjernefamilien fikk vind i seilene igjen, og det utviklet seg en krig over familien.

Kravet var at husmorkontrakten skulle skiftes ut med en «likestillingskontrakt». Kvinnene skulle ha samme rettigheter som menn innenfor familiene og utenfor på arbeidsmarkedet. Det lå i likestillingskravet at toinntektsfamilien skulle bli det normale. Det forutsatte full barnehagedekning. Fri abort og streng straff for voldtekt var også blant de konkrete krav som ble lansert.

Det ble mye strid innad i den nye radikale kvinnebevegelsen, blant annet om det var mannen eller kapitalisten som var fienden. Den mest markante del av de nye kvinneorganisasjonene var Kvinnefronten. Der fikk AKP (m-l), som så kapitalisten som fienden, en betydelig innflytelse. De kom til å hevde at en virkelig kvinnefrigjøring bare kunne skje når det sosialistiske samfunn var blitt en realitet. Det mest radikale opprøret bleknet imidlertid også på dette felt.

På den annen side ble kvinnefrigjøringen et område som fikk feste i den alminnelige politikken. Likestillingskontrakten seiret. Kvinnene kom ut i arbeidslivet. Man fikk en ny, liberal abortlov i 1978 (se abortkampen) og utbygging av barnehager.

Ungdomsopprøret var et opprør mot sosialdemokratiets «barnepikestat» og for mer frihet og selvbestemmelse. Vi har sett på noen radikale avleggere, men det var også et opprør fra høyre. I 1973 stiftet Anders Lange partiet «Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep» (senere Fremskrittspartiet). Partiet kan karakteriseres som et populistisk preget protestparti som fanget opp misnøyen med det politiske establishment i den turbulente situasjonen man befant seg i på den tiden.

Ved valget samme år det ble stiftet, fikk partiet fem prosent av stemmene og fire stortingsmandater. I tillegg til mange førstegangsvelgere tok det flere stemmer fra så vel Høyre som Arbeiderpartiet. Anders Lange døde i 1974 og ved valget i 1977 fikk partiet ingen stortingsmandater. I 1975 hadde det imidlertid fått en ny profilert leder, Carl I. Hagen. I 1977 skiftet partiet navn til Fremskrittspartiet, og ved høyrebølge-valget i 1981 fikk det igjen fire stortingsrepresentanter. I 2013 kom partiet i regjeringskoalisjon med Høyre.

Blant de mange inngripende hendelser omkring 1970 var starten på den store innvandringen fra utviklingsland. I 1957 hadde Norge fått en liberal innvandringslov. Det fulgte en moderat arbeidsinnvandring frem mot 1970. Våren 1971 dukket det imidlertid opp 600 pakistanere, noe som nærmest avfødte panikk og umiddelbare tiltak for å begrense innvandringen. I første halvdel av 1970-årene innførte alle vesteuropeiske land en «innvandringsstopp». Norge fulgte opp i 1975 med en foreløpig ordning som ble gjort permanent etter noen år.

Men innvandringen fortsatte, nå først og fremst som en familieinnvandring. Hvis man tillot arbeidsinnvandring med varig opphold, måtte man også tillate familiegjenforening. I slutten av 1970-årene kom så en bølge som i særlig grad besto av flyktninger og asylsøkere fra land som Chile, Iran og Vietnam. Denne bølgen økte etter hvert i omfang og fikk en topp med bosniske flyktninger i begynnelsen av 1990-årene. Det var ikke alle som var kvalifisert for politisk asyl, men det ble vanlig å være relativt liberal og innvilge opphold på «humanitært grunnlag».

Velferdsstatsideologien slo sterkt inn i innvandringspolitikken. Den tillot ikke at det dannet seg en ny underklasse. Det innebar at innvandrerne fikk sosiale rettigheter før de fikk politiske rettigheter. Det vil si at det ble innført en «dobbeltpolitikk». Stadig strengere inntaksreguleringer ble kombinert med likestilling og integrasjon for dem som hadde kommet gjennom nåløyet.

Problemet var hva integrasjonen innebar. Til å begynne med var det et visst gjennomslag for den tradisjonelle likhets- eller enhetsideologien. Men dette kom til å endre seg ganske radikalt. Innvandrergruppene kom til å hevde at kulturelt mangfold var en positiv verdi, og fikk etter hvert gjennomslag for det. Vi kan altså følge utviklingen fra det sosialdemokratiske likhetsbegrep til en ny vekt på det positive mangfold. Man måtte ha muligheter for selv å velge sin kulturelle identitet og dyrke den. Innvandrerne fikk blant annet statsstøtte til opplæring i eget morsmål. Det ble altså innført en «statsstøttet pluralisme». Sverige var først ute, og Norge fulgte etter. Det ble kort sagt en periode da man tenderte mot å betrakte ulikhet, ikke som et integrasjonsproblem, men som en forutsetning for integrasjon. Overgangen fra likhet som et ideal til mangfold som ideal var dramatisk. Synet på dette har da også vekslet over tid. Noen endelig konklusjon er knapt nådd.

I 1980-årene måtte man stadig stramme inn på vilkårene for innvandring. Fremskrittspartiet kunne ri på en tiltagende innvandringsskepsis, og fikk stor fremgang ved valget i 1987. Da Gro Harlem Brundtland dannet regjering etter valget, varslet hun strammere regler for innvandring. Men noen endelig konklusjon på hvor streng inntakspolitikken skulle være, har heller ikke nådd noen løsning.

I 1961 hadde et stort flertall i Stortinget besluttet å søke om medlemskap i EF (nå EU). Det falt bort da Frankrike ikke ønsket en utvidelse av fellesskapet. Søknaden ble gjentatt i 1967, men Frankrike sa nei på nytt. I 1970 vedtok Stortinget med stort flertall å søke for tredje gang. Innad i Borten-regjeringen var det imidlertid uenighet om europapolitikken. Høyre var for medlemskap i EF, Senterpartiet var mot. De andre regjeringspartiene var splittet. Uenigheten førte til regjeringens fall i februar 1971. Arbeiderpartiet overtok med Trygve Bratteli som statsminister. Nå skulle det legges til rette for det norske forhandlingsopplegg i Brussel. Innad i Arbeiderpartiet var det imidlertid mye tvil og motstand, noe som forsinket og svekket innsatsen for medlemskap.

Et kjernespørsmål under forhandlingene i Brussel var det norske kravet om særordninger for jordbruk og fiske. Her oppnådde Norge en del, men ikke nok for primærnæringenes organisasjoner, som gikk klart mot medlemskap. Da forhandlingsresultatet forelå, forventet man imidlertid at veien var åpen for norsk medlemskap. Arbeiderpartiets landsmøte gikk inn for medlemskap med stort flertall i april 1972. Det samme gjorde LOs ekstraordinære kongress et par måneder senere. På Stortinget var det et klart flertall for medlemskap, men så skulle det holdes en folkeavstemning.

Perioden fra forhandlingsresultatet forelå i januar 1972 og frem til folkeavstemningen om høsten var preget av en – etter norske forhold – usedvanlig intens, bitter og uforsonlig strid (EF-kampen). Striden gjaldt noe langt mer enn forholdene for primærnæringene. Det ble en prinsipiell strid om Norges selvråderett. Det var ikke så lenge siden Norge hadde kjempet seg ut av unionen med Sverige. Skulle man nå inn i en ny union? Ved folkeavstemningen sa 53,5 prosent av velgerne nei til medlemskap. Resultatet representerte et politisk jordskjelv, med etterskjelv gjennom hele 1970-tallet.

Det var et opprør nedenfra mot det politiske establishment. Det sto blant annet venstreradikale krefter bak på den politiske arena, men var det egentlig et radikalt opprør? Ellers i Europa var det en tendens til at det var de konservative som var mest skeptiske til EF. Etter nederlaget måtte Høyres Lars Roar Langslet bittert innse at motstanderne hadde kunnet «appellere til den instinktkonservatisme som er så sterk i Norge, i alle politiske kretser, og især i landdistriktene, og dermed til angsten for det nye og ukjente.»

Opprøret var radikalt nok, men det er klart at skillelinjen mellom dem som var for medlemskap og dem som var mot, gikk bare i begrenset grad etter de vanlige politiske skillelinjene mellom høyre og venstre. I noen grad reflekterte de det alternative skillet i norsk politikk, nemlig skillet mellom periferi og sentrum. Det hadde eksistert lenge, men det hadde hatt vanskeligheter med å slå igjennom som retningsgivende for de politiske grupperingene. Nå fikk det sin sjanse. Men hva var virkningene på lengre sikt? De umiddelbare virkningene skal vi se nedenfor. Ellers er det påfallende at de gamle skillelinjene fortsatt ble de dominerende på lang sikt. Ikke desto mindre kan man nok ane en viss oppmykning i de veletablerte mønstre, en viss tillitssvikt til politikerne og en større varhet fra disse for hva som rørte seg blant velgerne. Demokratiet tapte knapt på striden.

Stortingsvalget året etter (1973) ble et tilbakeslag for Høyre, men særlig for Arbeiderpartiet. Sosialistisk Valgforbund fikk 16 mandater. Dette var en koalisjon av Norges kommunistiske parti, Sosialistisk Folkeparti og Demokratiske sosialister (AIK); en fraksjon av EF-motstandere i Arbeiderpartiet som dannet eget parti før valget i 1973. Koalisjonen skulle bli utgangspunktet for Sosialistisk Venstreparti i 1975. Det kunne se ut som et radikalt valg, men det var imidlertid det første valget etter krigen med et ikke-sosialistisk velgerflertall. På Stortinget hadde imidlertid venstresiden et meget knapt flertall og det sterkt svekkede Arbeiderpartiet måtte danne regjering under den aldrende partikjempen Trygve Bratteli.

Nederlaget i EF-avstemningen var mest smertefullt for Arbeiderpartiet. Det gjaldt også ungdomsopprøret som på mange måter angrep nettopp det sosialdemokratiske prosjekt. Hvordan skulle folkets tillit gjenvinnes? Det var også sterke motsetninger innad i partiet, og det gjaldt ikke bare forholdet til Europa. De gikk på et dypere plan. På slutten av 1960-årene var det flere som mente at man var i ferd med å realisere det gode sosialdemokratiske samfunn. På den annen side var det de som hevdet at man fremdeles levde i et kapitalistisk samfunn og at flere radikale reformer var nødvendig. Partiet valgte å satse på det siste, muligens på grunn av en feiltolkning av folkeavstemningen og valget i 1973 som et radikalt valg i tradisjonell betydning. Like viktig var nok hensynet til det radikale Sosialistisk Valgforbund som var en del av regjeringens parlamentariske grunnlag.

Til tross for uro, indre motsetninger og et svakt parlamentarisk grunnlag ble det under arbeiderpartistyret i 1970-årene innført en rekke reformer som blant annet abortloven, lovene om bedriftsdemokrati og arbeidsmiljø, ny sykelønnsordning og nedsatt pensjonsalder.

I tillegg ble det lansert en rekke meget radikale forslag som det skulle stå strid om. Det gjaldt blant annet demokratisering av banker og forsikringsselskaper (ved at de ansattes og offentlig oppnevnte representanter kom i flertall i besluttende organer), sosialisering av industri, opprettelse av en statens forretningsbank, offentlige representanter i styrene til private bedrifter, statlig overtagelse av apotekdrift, skjerping av formuesskatten, offentlig regulering av eiendomsomsetning med offentlig boligformidling og forkjøpsrett for kommunene, forbud mot oppløsning av borettslag, nedbygging av karaktersystemet i skolen, fjerning av den kristne formålsparagrafen i barnehagene med mer. Noe av dette ble gjennomført, noe ble opphevet av den borgerlige regjeringen etter valget i 1981. Og flere av forslagene kom aldri frem til avgjørelse i de politiske organer. Men de mange forslagene og den strid de vekket, preget politikken i 1970-årene.

Det skulle vise seg at flesteparten av de mest radikale fremstøt ikke falt i smak hos velgerne. Det gjorde de derimot i Høyre som så på radikaliseringen av Arbeiderpartiet som en gudesendt mulighet. Som partiets formann sa; Høyre måtte ikke angripe den sosialdemokratiske bevegelse, den måtte tvert imot roses. Det som skulle angripes var det radikaliserte arbeiderparti. Etter at Odvar Nordli hadde overtatt som statsminister i 1976, modererte Arbeiderpartiet seg noe, men det kan ikke være tvil om at radikaliseringsbølgen var en av årsakene til en annen bølge – høyrebølgen – som la grunnlaget for borgerlig valgseier i 1981.

Det hadde vært mye uro omkring tariffoppgjørene i 1960-årene. Kontrollen med utviklingen var svak, og etter hvert ble statsminister Einar Gerhardsen lei av «bare å være brannslukker gjennom å sprøyte inn subsidier». For å bremse på kravene sørget han for at det ble nedsatt et ekspertutvalg som skulle gjøre rede for virkningene av lønns- og priskrav på økonomien. Virkningene av dette var dog begrenset.

Høyre hadde vært innstilt på å bekjempe prisstigningen med å bremse på statsutgiftene, men da Borten-regjeringen med Høyre som den dominerende koalisjonspartner overtok regjeringsposisjonen i 1965, ble det motsatte tilfelle. De borgerlige hadde manøvrert seg inn i en kamp med Arbeiderpartiet om initiativet til den videre utvikling av velferdsstaten. Og statsutgiftene vokste, sterkere enn under den foregående arbeiderpartiregjering. Kontrollen med utviklingen ble altså ikke styrket, tvert imot. Noen vil nok si at utviklingen ikke var entydig negativ. I 1970 lå reallønnen for menn hele 75 prosent over nivået i 1950. Og arbeidsløsheten var lav.

Ved inngangen til 1970-årene gikk imidlertid verdensøkonomien inn i en krise samtidig som EF-striden hadde svekket Arbeiderpartiet. Man fikk dessuten en uventet høy prisstigning. Kort sagt, etterkrigstidens økonomiske stabilitet brøt sammen og vanskelighetene med å holde styr på økonomien ble større.

Ved lønnsoppgjøret i 1974 var uroen stor og kravene høye. Regjeringen valgte å dempe kravene ved å gå ut med tiltak som skulle lette familienes utgifter, blant annet lettelser i inntektsskatten, økt barnetrygd og økte prissubsidier. Han som sto bak disse tiltakene var finansminister Per Kleppe. Det skulle komme flere slike «Kleppe-pakker». Kleppe mente å kunne unnskylde slike generøse bidrag ved å henvise til den handlefrihet de kommende oljeinntektene ville gi. Til tross for disse bidrag økte tarifflønnen for industriarbeiderne med hele 26 prosent. Uten bidragene hadde det blitt konflikt.

I 1975 vedtok Stortinget en opptrappingsplan for inntektene i jordbruket. I løpet av seks år skulle bøndenes inntekter komme på linje med industriarbeidernes. Vedtaket var ikke forberedt av regjeringen. Initiativet lå i Stortinget, og det forelå ingen utregning av hva dette ville koste. At det ville bli svært dyrt var det imidlertid ingen tvil om. En slik inntektsgaranti for jordbrukerne er enestående i europeisk sammenheng. Kravet kunne være rettferdig nok, men knapt et eksempel på sterk økonomisk styring. Det vanlige lønnsoppgjøret i 1976 ble dessuten av samme generøse karakter som det i 1974. Staten ble taperen i forhandlingsspillet og måtte punge ut med to milliarder kroner. Trepartssamarbeidet fungerte ikke alltid så godt.

Parallelt med disse oppgjørene kom en rekke populære, men kostnadskrevende tiltak som arbeidsmiljøloven i 1977 og en generøs sykelønnsordning samme år. Lavkonjunkturen ble dessuten møtt med dyre industrielle redningsaksjoner, særlig rettet mot skipsverftene. Fra høsten 1978 til 1981 ble man så nødt til å møte inflasjonen med pris- og lønnsstopp. Dette ble nok et eksempel på styringssystemets forvitring.

Det er sagt om pressen fra begynnelsen av 1900-tallet at den «som redskap for det statsbærende partiet hadde smeltet sammen med statsmyndighetenes maktutøvelse». Pressen var bundet til de politiske partier, ikke minst den sosialdemokratiske presse. Da radioen og fjernsynet etter hvert dukket opp, ble de gjort til et statsmonopol.

Dette system skulle endre seg radikalt gjennom den store fristillingen av mediene som skjedde i 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene. Det var i stor grad pressen selv som kjempet frem sitt frigjøringsprogram, og det begynte med statlig pressestøtte som ble innført i 1969. Partiene synes å ha sett på denne fristillingen som en lettelse for økonomiske byrder. De opplevde også at den politiske pressedekningen ble bedre med en friere presse, men avisene ble utro tjenere.

Etermediene ble også fristilt; ikke fra partiene, men fra staten. Det skjedde først i 1983 under Kåre Willochs høyreregjering. NRK ble beholdt som statlig medium, men mistet monopolet, og etter hvert skulle det bli flere private radio- og TV-kanaler finansiert gjennom reklame.

Fristillingen av mediene var av stor betydning for det politiske liv. Mediene trådte frem som den fjerde statsmakt. Man fikk en bedre informert og åpnere offentlighet. Mediene konkurrerte nå også med partiene når det gjaldt å sette den politiske dagsorden. De private medier kan være avhengige av eiere eller annonsører, men i det nye mangfoldet kan de kontrollere hverandre slik at summen blir et langt rikere mediesystem.

Forhandlingssystemet som fikk sitt gjennombrudd med Hovedavtalen i 1935 var basert på en forestilling om at det var en motsetning mellom arbeid og kapital. Begge sider var imidlertid innstilt på å få et velfungerende arbeidsliv. Det betød at de gikk inn for et system som skulle lede til fornuftige kompromisser gjennom forhandlinger.

Etter 1945 fikk ideen om at de ansatte måtte få en mer ansvarlig rolle vind i seilene gjennom forslag om representasjon i bedriftens styrende organer. Begge arbeidslivets parter var imidlertid skeptiske til slike forslag. Et slikt system måtte jo bryte med selve prinsippet bak hovedavtalen ved at man da ble sittende «på begge sider av bordet». Skulle man forhandle med seg selv? Betenkelighetene gjorde at det tok tid før det nye prinsippet ble realisert. Men omkring 1970 var saken modnet på så vel borgerlig som på sosialdemokratisk side. En lov om bedriftsdemokrati ble vedtatt i 1972. Det betød, som Trond Bergh skriver, at «både i teori og i praksis […] tok nå fagbevegelsen steget inn i de styrende organer og styrerommene både i de mindre og de større bedrifter». Den tredje part i trepartssamarbeidet, staten, fikk ikke noen representasjon. Men det var staten som måtte tre frem for å redde de vanskelige oppgjørene i 1974 og 1976.

Gjennombruddet for den nye loven reflekterte en ny mentalitet hos en ny generasjon. Forestillingen om en motsetning mellom arbeid og kapital hadde bleknet. En ny forestilling om at alle i bedriften egentlig satt i samme båt, var i ferd med å vinne frem.

Gamle forestillinger kunne imidlertid henge igjen. Blant de mange radikale forslag under arbeiderpartiregjeringen i 1970-årene var også et forslag om et mer radikalt bedriftsdemokrati fremmet av en komité med jern- og metallformannen Lars Skytøen som formann. Det gikk ut på at de ansatte skulle ha 50 prosent representasjon i de styrende organer, og det ble varslet at dette bare var et første skritt mot et reelt flertall. Men som det skjedde med så mange andre radikale forslag på den tiden, ble det stille lagt til side.

Det var en parallell utvikling som skulle få større betydning, nemlig den nye oppmerksomheten om arbeidsmiljøet. I 1977 fikk man arbeidsmiljøloven der det blant annet het at det skulle «tas hensyn til den enkelte arbeidstakers mulighet for selvbestemmelse og faglig ansvar». Og i 1985 kom det en ny innstilling – «Videreutviklingen av bedriftsdemokratiet». Skytøen-komiteens linje med formelle representasjonsordninger var her forlatt. Den nye innstillingen knyttet seg til arbeidsmiljøloven og la hovedvekten på «deltagerdemokratiet». Hensikten med de foreslåtte reformene var å styrke konkurransekraften. Som det er sagt, «samarbeidet om fellesinteressene […] tenderte mot å overskygge erkjennelsen av interessemotsetningene». Forestillingen om en motsetning mellom arbeid og kapital var det ikke mye igjen av.

I 1960-årene begynte noen av de store internasjonale oljeselskapene å interessere seg for den norske kontinentalsokkelen. Dette ble lagt merke til av norske myndigheter som ganske raskt tok initiativer som skulle føre til uante økonomiske konsekvenser for Norge. Det begynte med et nært samarbeid mellom selskapene og norske myndigheter. Myndighetene innså at oljeselskapene var de som både satt med den tekniske ekspertisen og de finansielle kontaktene som var nødvendig for utnyttelse av de nye ressursene.

I første omgang gjaldt det å sikre norsk eiendomsrett til en så stor del av kontinentalsokkelen som mulig. Dette ble raskt gjort ved gjennomslaget for prinsippet om midtlinjen. Deretter måtte man ha et rammeverk for virksomheten; blant annet et system for tildeling av konsesjoner. Også her fikk de utenlandske selskapene stor innflytelse – og etter hvert konsesjoner for leting og utvikling. I 1969 ble det første store oljefunnet gjort og utbyggingen av Ekofiskfeltet kunne begynne. Ekofisk har vært en av de store «pengemaskiner» på norsk sokkel siden starten. I 1973 kom OPEC-sjokket som førte til nær en firedobling av råoljeprisen. OPEC var organisasjonen for de gamle oljeeksporterende land i Midtøsten, Afrika og Sør-Amerika, og ble dannet i 1960 som en motvekt til de store oljeselskapers dominerende innflytelse på det internasjonale markedet. I 1973 lyktes de altså med å opptre som et effektivt kartell med avgjørende innflytelse på oljeprisen. For verden generelt bidro OPEC-sjokket til krise i økonomien, men for norsk oljevirksomhet var OPECs aksjon en stor gave.

Etter først å ha lokket de utenlandske oljeselskapene til Norge, ble politikken lagt om. Nå skulle virksomheten fornorskes og grunnrenten sikres for Norge. Det kraftigste instrument i denne sammenheng ble det helstatlige selskapet Statoil som ble etablert allerede i 1972. Det opptrådte snart som et operativt oljeselskap og snart som et politisk instrument. Gjennom Statoil ble blant annet norske interesser koblet inn i oljevirksomheten ved en etter hvert ganske hardhendt diskriminering til egen fordel. Man nærmet seg her, ifølge professor og statsviter Johan P. Olsen, «grensen for hva en kapitalistisk stat kan gjøre dersom den fortsatt vil være kapitalistisk». Etter OPEC-sjokket innførte dessuten staten en langt hardere beskatning av de internasjonale selskapene, noe som førte til bitter strid mellom staten og oljeselskapene. Men de var allerede fanget inn og fulgte med på ferden. Det var jo uansett store penger i virksomheten.

Den norske oljepolitikken må i det hele tatt betraktes som vellykket. For det første klarte man raskt å få råderett over en stor del av kontinentalsokkelen. For det andre klarte man å få fatt i den internasjonale teknologiske kompetansen, og ikke minst – videreutvikle teknologien for å få oljen opp fra sokkelen. For det tredje klarte man å få det vesentligste av grunnrenten på norske − og da først og fremst statlige – hender. For det fjerde klarte man ved diskriminerende tiltak å legge til rette for utviklingen av en teknologisk avansert norsk leverandørindustri som etter hvert kunne operere med hell på det frie internasjonale markedet. (En slik diskriminering hadde ikke vært mulig etter at Norge inngikk EØS-avtalen i 1994). For det femte klarte man å unngå «den hollandske syke», det vil si at man klarte (stort sett) å unngå en overoppheting av norsk økonomi med en ødeleggende inflasjon ved å styre en vesentlig del av de store pengestrømmene inn i et eget fond som holdes utenom norsk økonomi; Statens pensjonsfond utland («oljefondet»).

Pengene fortsatte å strømme inn. Norge er unntaket i Europa ved at staten går med store overskudd, men virksomheten er «normalisert» på kapitalistiske premisser. Utviklingen av Statoil er symptomatisk. Statoil ble fratatt – eller befridd fra − sine politiske funksjoner, for så å bli delprivatisert. Det har utviklet seg til et internasjonalt oljeselskap på linje med de andre internasjonale oljeselskapene.

Det ligger en ironi i det forhold at Statoil, som opprinnelig ble etablert som et politisk instrument i den norske stats konfrontasjoner med de internasjonale oljeselskapene, nå selv er blitt et slikt oljeselskap som spiller en rolle i land som Aserbajdsjan, Nigeria og Angola motsatt den rolle det opprinnelig spilte i Norge.

• Norsk oljehistorie
• Forhandlingene om Norges kontinentalsokkel

Miljøpolitikken var et annet område som rykket frem som et helt sentralt politisk felt omkring 1970, en posisjon det siden har beholdt. Det begynte med spektakulære protester mot ødeleggelsen av norsk natur ved utbygging av vannkraften – i Aurlandsdalen på Vestlandet i 1969, og ved Mardøla-aksjonen i Romsdal i 1970. Til tross for protestene ble begge utbyggingene vedtatt i Stortinget. På den annen side bidro disse sakene til etableringen av Miljøverndepartementet i 1972. Ikke desto mindre kom den mest spektakulære aksjonen i 1979. Tross omfattende protester og aksjoner vedtok Stortinget da utbyggingen av Alta-vassdraget i Finnmark. Saken ble sterkt komplisert ved at den berørte reindriftssamenes rettigheter til land og vann. Etter Alta-saken ble den videre utbyggingen av vannkraften begrenset.

Et annet område som tok mye oppmerksomhet i 1970-årene var spørsmålet om utbygging av kjernekraft. Etter 1945 ble det satset stort på å bygge ut kompetanse innen kjernekraftområdet. Omkring 1970 ble det sagt at Norge hadde fått en «atomkraftstruktur», det var bare kraftverkene som manglet. Initiativer ble tatt, og i 1972 vedtok Stortinget en lov som forutsatte at fire kjernekraftverk skulle stå ferdige innen 1985. Men i 1973 eksploderte protestene mot utbygging av kjernekraft. Regjeringen Bratteli la ikke desto mindre frem en melding i 1974 der den gikk inn for utbygging. Men da var toget gått. Regjeringen fikk ikke engang støtte i sin egen gruppe i Stortinget, og saken ble liggende død. Etter ulykken ved det amerikanske kjernekraftverket Three Mile Island i 1979 kunne så energiminister Bjartmar Gjerde slå fast at kjernekraft ikke ville bli aktuelt i Norge.

Senere, særlig fra de sene 1980-årene, var det et tredje område som kom til å dominere miljøpolitikken, nemlig CO₂-problemene i forbindelse med olje- og gassindustrien.

Etter 1970-årenes famling og politiske konfrontasjoner oppsto spørsmålet om hvilken retning den politiske utviklingen ville ta i 1980-årene. Reguleringsstaten hadde spilt fallitt på flere områder under 1970-årene. Det hadde også Arbeiderpartiets radikale fremstøt. Nå var tiden moden for å prøve den andre vei – en avregulering. Noen initiativer var blitt tatt under Gro Harlems Brundtlands åtte måneders regjeringstid før valget. Virkelig fart ble det imidlertid først etter den borgerlige valgseier og Høyres leder Kåre Willoch hadde blitt statsminister.

Ganske raskt ble bankdemokratiseringen opphevet, det samme ble forbudet mot oppløsning av borettslag og, ikke minst, NRK-monopolet. Statoil ble omformet til et mer normalt selskap. I januar 1984 ble så sentrale deler av kredittreguleringene opphevet. Dette siste, også kalt «det store frislippet», førte til en svært uheldig oppsvulming av kredittvolumet og la grunnlaget for en omfattende spekulasjonsboom, for så vidt enda et eksempel på forvitringen av det økonomiske styringssystemet. I 1985 la Willoch-regjeringen frem et program for en modernisering av forvaltningen. Samme år måtte imidlertid regjeringen vike for en ny Brundtland-regjering.

Brundtland fulgte opp Willoch-regjeringen når det gjaldt moderniseringen av forvaltningen. Bankdemokratisering, Skytøen-komiteen (se ovenfor), forbud mot oppløsning av borettslag, Statoils rolle som politisk instrument og NRK-monopol hørte man ikke mere til. Regjeringen sørget også for en substansiell renteheving, noe den hadde stilt seg i veien for under Willochs «frislipp». Arbeiderpartiet insisterte på selv å slakte sin egen hellige ku – lavrentepolitikken. Brundtland fulgte altså opp den borgerlige regjeringens politikk på flere sentrale områder.

Willoch-regjeringen representerte en mer alminnelig dreining i politikken. Den så heller ikke på seg selv som spesielt radikal. I sine memoarer har Willoch mange godord om det moderate sosialdemokratiet, og hans regjering så nærmest på seg selv som en forvalter av denne orden. Det som trengtes, ifølge ham, var en overhaling for å få den til å fungere bedre, og en opprydding i 1970-årenes radikale eksesser. I en debattbok utgitt til Willochs 80-årsdag går Thorbjørn Jagland (som skulle etterfølge Brundtland som sosialdemokratisk statsminister) langt i retning av å se på Willoch som en fornyer av den sosialdemokratiske orden.

Den sosialdemokratiske orden ble fornyet i denne perioden, men det var naturligvis ikke bare Willochs fortjeneste. Fornyelsen innebar riktignok en dreining i retning av det som hadde vært den borgerlige sides politikk, men impulsene kom først og fremst innenfra. De ble regissert av Brundtland og, ved hennes side, Einar Førde. Forutsetningene lå i fallitten etter 1970-årenes radikale fremstøt og i høyrebølgen.

Midt i 1970-årene hadde arbeiderpartiregjeringen tatt initiativet til en maktutredning under sosialdemokraten Gudmund Hernes’ ledelse. Mandatet var radikalt nok. Den skulle kartlegge maktfordelingen i samfunnet som grunnlag for en mer demokratisk maktfordeling. Den kom imidlertid til å gjøre noe helt annet; den analyserte det sosialdemokratiske reguleringssystemets fallitt. Konklusjonen var at det ukoordinerte politiske spill ikke produserte bedre løsninger enn det ukoordinerte marked. I realiteten kom utredningen til å styrke troen på markedet som styringsinstrument.

På Arbeiderpartiets landsmøte i 1981 kunne programkomiteens formann Einar Førde legge frem et forslag til nytt prinsipprogram som varslet retrett fra de sosialistiske dogmer. Han ble overraskende valgt til partiets nestleder på samme møte. Det er symptomatisk at han samme år ga ut boken Vi er alle sosialdemokrater. Et nytt program fulgte i 1987 der Førde kunne følge opp: «Vi må kvitte oss med alle beskyldningene om at vi er markedsfiendtlige. Vi er for fri konkurranse der den tjener forbrukerne og folket». «Det paradoksale er at det ble den tidligere venstreopposisjonelle Einar Førde som måtte gi Gro Harlem Brundtlands forretningsmessige pragmatisme ideologiske gevanter,» som Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen skriver. Kanskje var det nettopp Førde som kunne gjøre det. Det var vanskelig å beskylde ham for å løpe borgerskapets ærend selv når han anbefalte borgerskapets politikk.

Denne dreiningen i retning av å bruke markedet som styringsmiddel ble fulgt opp av frihetskampanjen som egentlig er den andre siden av medaljen. Sosialdemokratiet hadde utviklet visse autoritære trekk, den var blitt karakterisert som en barnepikestat. Frihetskampanjen ble lansert i en stor tale av Brundtland i 1985.

Arbeiderpartiet hadde vært et frihetsparti. Gjennom økonomisk utvikling og velferdsstat hadde man oppnådd frihet fra nød. Nå var tiden kommet for en annen frihet, nemlig enkeltmenneskets valgfrihet. Dette var naturligvis en konsesjon til det som tradisjonelt hadde vært et borgerlig standpunkt. At det kunne bli vanskelig å forene det gamle likhetsideal med det nye frihetsideal, var kanskje ikke klart for alle. I virkeligheten var det en ganske radikal dreining. Førde forsto dette, men fulgte med på ferden, dog med en viss beklagelse over det svekkede likhetsideal.

Det var enda en markant politisk dreining som fant sted på denne tiden. Den skjedde kanskje først og fremst hos de venstreradikale intellektuelle. Konfrontert med «thatcherismen» fant de seg selv i et påtrengende behov for en ny visjon. Og hva de fant til sin egen kollektive overraskelse var, for å sitere den engelske historikeren Tony Judt, «en ny politisk idé – eller heller en meget gammel, nylig gjenoppdaget idé. Rettighetsretorikken, eller de liberale friheter, hadde vært tydelig innskrevet i alle europeiske konstitusjoner, ikke minst i folkedemokratienes. Men som en måte å tenke om politikk på, hadde rettighetsretorikken vært umoderne i Europa i mange år.»

Rettighetstenkningen legger begrensninger på statlige intervensjoner. De reformglade sosialdemokratene hadde hatt lite sans for slike begrensninger. Men nå ble det en del av den nye tenkemåten, de ble liberale rettighetstenkere. På det praktiske plan ga det seg uttrykk i en tendens til rettsliggjøring av politikken. Det vil si at domstolene vokser seg inn på det tradisjonelt politiske området. Dette var et sentralt poeng i makt- og demokratiutredningen omkring 2000. Den ble imidlertid sterkt kritisert for ikke å ha tatt tilstrekkelig hensyn til at rettsliggjøringen ikke sto så mye i motsetning til den politiske prosessen idet den først og fremst var et viktig instrument for politikerne. På det internasjonale området, og særlig det europeiske, er utredningens kritikk mer relevant.

Vi står altså overfor en radikal kursendring i den politiske utviklingen. Den er mer radikal enn den kursendringen som fant sted ved Arbeiderpartiets maktovertagelse i 1935. Det som da skjedde, var stort sett at partiet overtok det radikale Venstres politikk for å sette sitt eget merke på den. Men retningen i den politiske utviklingen ble ikke radikalt endret. Det ble den nå.

Spørsmålet er hvor radikal denne kursendringen var? Hva ble igjen av sosialdemokratiet eller av den nordiske modellen? Det er utvilsomt en god del igjen. Ikke desto mindre er det klart at vi i forbindelse med den internasjonale utviklingen, og ikke minst utviklingen i Europa, er blitt tettere integrert med, og blitt mer lik de øvrige landene i Europa. For igjen å sitere fra Tony Judt, så synes det som vi alle i Europa er på vei mot en «europeisk modell sprunget ut av en tilfeldig blanding av sosialdemokratisk og kristeligdemokratisk lovgivning.»

• Norsk historie etter 1990
• Norges historie

• Norges historie fra 1970 til i dag. Oljealder og overflod – Norgeshistorie.no

• Benum, Edgeir (1998). Overflod og fremtidsfrykt 1970−. Bind 12 i Aschehougs Norgeshistorie. En velskrevet fremstilling av norsk historie etter 1970. Særlig omfattende er behandlingen av EF-striden og av miljøpolitikken. Boken har relativt fyldige bibliografier.
• Bergh, Trond (2009). Kollektiv fornuft. LOs historie 1969–2009. Bind 3 i LOs historie. Pax forlag. Bokens to første deler dekker perioden 1969–1989 og skildrer utførlig den vanskelige tiden da den overordnede økonomiske styringen i landet nærmest forvitret. Statens problematiske rolle i trepartssamarbeidet står sentralt.
• Brochmann, Grete (2003). I globaliseringens tid 1940–2000. Del II i Knut Kjeldstadli red. I globaliseringens tid 1940–2000. Pax forlag. Standardverket om den nye innvandringen til Norge. Brochmann har også utgitt den lille pamfletten, Hva er innvandring, på Universitetsforlaget i 2006.
• Dahl, Hans Fredrik og Henrik G. Bastiansen, 2000, Hvor fritt et land? Cappelen. Boken beskriver utviklingen i mediene.
• Danielsen, Hilde red. (2013). Da det personlige ble politisk. Den nye kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet. Spartacus. En verdifull antologi. Bokens tittel refererer til den radikale nyfeminismens sentrale slagord.
• Førland, Tor Egil og Trine Rogg Korsvik, red., (2006). 1968. Opprør og motkultur på norsk. Pax forlag. Boken er basert på hovedoppgaver og tar for seg spesielle utslag av opprøret som ikke var direkte relatert til AKP. Det gjelder opprøret slik det artet seg i billedkunstmiljøet, i musikkmiljøet, ved forsøksgymnasene, i dop-bevegelsen og gjennom eksperimenter i kollektivt samliv. Boken har utførlige bibliografier.
• Hernes, Gudmund (1975). Makt og Avmakt. Universitetsforlaget. Her legges frem noen av perspektivene i maktutredningen fra 1970-årene. Boken legitimerte en større bruk av markedet i den økonomiske politikken. Hernes var professor i sosiologi, en av ideologene i Arbeiderpartiet og statsråd i så vel Undervisningsdepartementet som i Helsedepartementet.
• Jagland, Thorbjørn (2008). «En fornyer av den sosialdemokratiske orden?» I Kristin Clemet og Harald Stanghelle, red. Kåre Willoch 80 år. Et debattskrift. Kagge Forlag.
• Judt, Tony (2007) Postwar: A History of Europe since 1945. London: Pimlico. Boken er omfattende og har fått en klassikerstatus på emnet. Det er relativt sparsomt om Skandinavia, og særlig om Norge.
• Lie, Einar (2012). Norsk økonomisk politikk etter 1905. Universitetsforlaget. Særlig relevante er kapittel 7, «Styringssystemet forvitrer (cirka 1970–1986)» og kapittel 8, «Den norske stat og oljevirksomheten».
• Notaker, Hallvard (2012). Opprør og moderasjon, Bind 4 i Høyres historie (Boken dekker tidsrommet 1975–2005).
• Nyhamar, Jostein (1990). Nye utfordringer (1965–1990). Bind 6 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Tiden
• Rognlien, Jon (2009). Den store ml-boka. Norsk maoisme sett nedenfra. Kagge. Boken er basert på over 150 intervjuer og gir et bilde av den norske maoismens indre liv.
• Ryggvik, Helge (2000). Norsk oljevirksomhet mellom det nasjonale og det internasjonale. En studie av selskapsstruktur og internasjonalisering. Acta Humaniora, Universitetet i Oslo. Fra kapittel 3 tar boken for seg historien om oljevirksomheten fra begynnelsen på 1960-tallet og fremover.
• Sejersted, Francis (2014). Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre. Pax forlag. Boken behandler blant annet utviklingen i mediene.
• Sejersted, Francis (2003). «Norge under Willoch». I Francis Sejersted. Norsk Idyll? Pax forlag. Artikkelen beskriver Willoch-regjeringens balanse mellom forvaltningen av deler av den sosialdemokratiske orden på den ene side og den delvise avvikling av andre deler av denne orden på den annen.
• Sejersted, Francis (2003). Opposisjon og posisjon, Bind 3 i Høyres historie (Boken dekker tiden fra 1945 til 1981. Første utgave 1984)
• Sjølie, Hans Petter. (2005). Mao, min Mao. Historien om AKPs vekst og fall. Cappelen 2005. Sjølies bok er en god introduksjon til historien om AKP. Ellers er det skrevet en rekke bøker om den norske maoismen, de fleste av gamle AKPere. Dag Solstads to romaner, Arild Asnes (1970) og Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (1982) er uvurderlige for å få innblikk i bevegelsen.
• Slagstad, Rune (1998). De nasjonale strateger. Oslo: Pax. Kapittelet «Den markedsteknokratiske styringselite» gir en inngående analyse av Arbeiderpartiets politiske nyorientering i 1980-årene.
• Østerud, Øyvind, Fredrik Engelstad og Per Selle (2003). Makten og demokratiet. En sluttbok fra den norske makt- og demokratiutredningen. Kapittel 7. Gyldendal Akademisk. Her drøftes rettsliggjøringen. I debatten som fulgte var det særlig mye kritikk for at rettsliggjøringsperspektivet var strukket for langt i retning av å skyve politikken til side, spesielt når det gjaldt det nasjonale plan.