rettsvesen i Norge

De eldste kjente rettskildene i Norge er muntlig overlevert sedvanerett som gjaldt for begrensede rettsområder og begrensede geografiske områder. Det man kunne kalle et rettsvesen, var knyttet til og ble utviklet på tingene der alle frie menn møtte fram, avsa dom og sa rett på hele samfunnets vegne. Den opprinnelige tingordningen er lite kjent, men det er på det rene at større eller mindre områder var organisert med egne bygde- og herredsting, fylkesting og så videre, og delvis knyttet sammen ved felles lov. Rettsutviklingen skjedde ved konkrete avgjørelser på tingene.

I flere av de gamle landskapslovene fins det bestemmelser om et dømmende organ som ble kalt dóm (norrønt dómr), og som var en kollegial voldgiftsrett oppnevnt av partene i en tvist. Det fins regler om dómar i flere av de gamle landskapslovene. Skiladomen hadde til oppgave å fastslå faktum i saker der dette var uklart. Sættardomen trådte i funksjon der det var enighet om faktum, men ikke om rettsvirkningene, for eksempel hvor stor erstatning en saksøker hadde krav på.

I tidens løp ble større deler av landet, trolig under medvirkning av kongene, forent til mer omfattende rettsområder med felles lagting. Til slutt tilhørte størsteparten av landet fire eller fem slike ting, Gulating, Frostating, Eidsivating, Borgarting og trolig et ting for Hålogaland. Lagtingene hadde opprinnelig både lovgivende og dømmende funksjoner.

Rettsenhet ble i Norge oppnådd tidligere enn i noe annet land i Norden ved Magnus Lagabøtes landslov (1274) og bylov (1276). I lands- og byloven er skila- og sættardomen fraværende. I stedet har en nemnd oppnevnt av sysselmannen, som var en kongelig tjenestemann, fått dømmende myndighet.

Lagmannen, som fra kong Sverres tid (1184–1202) i likhet med nemndemenn og lagrette var kongelig oppnevnt, kom nå til å innta en sentral stilling, og antallet lagtingskretser ble etter hvert betydelig utvidet. Ved siden av var det en særskilt kirkelig jurisdiksjon.

Den øverste domsmyndigheten i appellsaker var etter Magnus Lagabøtes lands- og bylov lagt til kongen og hans råd, og ble under unionen med Danmark utøvd på herredager eller retterting. Lagtinget kom i tidens løp til å få karakter av en appelldomstol med bygdeting og bymøter som underordnede instanser. Til bygdetinget ble det mot slutten av 1500-tallet knyttet en edsvoren skriver (sorenskriver), og i byene fikk kongens fogd (byfogden) en lignende stilling.

I 1590–1591 ble det gjennomført en enhetlig ordning av rettsvesenet ved at bygdetingene avsa dom som første instans, med lagtinget som andre instans. Den øverste domsmyndigheten i appellsaker lå hos Kongen.

Etter innføringen av eneveldet ble det i 1661 opprettet en høyesterett for Danmark, og denne kom fra 1666 også til å omfatte Norge, idet den ble overinstans for den såkalte Overhofret på Akershus, som ble etablert samme år. Ifølge Christian Den Femtis Norske Lov (1687) var de ordinære domstolene i landdistriktene sorenskriver, lagmann, overhofretten og den dansk-norske høyesterett. For byene var de tre sistnevnte instansene de samme, mens de to første var byfogd og rådstuerett. Ved forordning av 1797 ble appellsystemet forenklet, idet overhofretten, rådstuerettene og lagtingene med lagmannsembetene ble opphevet. I stedet fikk man en stiftsoverrett i hvert av de fire stiftsstedene Christiania, Bergen, Trondhjem og Christiansand.

Den domstolsordningen som gjaldt ved atskillelsen fra Danmark i 1814, ble inntil videre opprettholdt, likevel slik at det i samsvar med Grunnloven av 17. mai 1814 ble opprettet en høyesterett for Norge (1815). I Grunnloven sto det lite om rettsvesenet, bortsett fra at Høyesterett skal dømme i siste instans, og noen bestemmelser om Riksretten.

I de første 50 årene etter 1814 ble det innført egne sjøretter, håndverks- og handelsretter. De fire største byene fikk kollegiale byretter med appell (anke) direkte til Høyesterett. Men mer prinsipielle endringer i rettspleien fant først sted ved straffeprosessloven av 1887, som blant annet organiserte særskilte lagmannsretter (med jury) til behandling av mer alvorlige straffesaker, samtidig som den reformerte behandlingen av straffesaker ved underordnet rett (forhørsrett, meddomsrett).

Mer betydningsfullt er det kodifikasjons- eller konsolidasjonsarbeidet som på annen måte fant sted fra slutten av 1800-tallet innenfor den offentlige rett. Viktige rettspleielover var straffeprosessloven av 1887, straffeloven av 1902, domstolloven av 1915 og tvistemålsloven av 1915. Straffeprosessloven av 1887 ble etter hvert erstattet av straffeprosessloven av 1981, og tvistemålsloven ble erstattet av tvisteloven av 2005. Straffeloven av 1902 ble i 2015 erstattet av ny straffelov av 2005.

Fra 1936 ble lagmannsrettene også appellinstans for sivile saker (uten jury, men eventuelt med meddommere) og avløste for så vidt de tidligere overretter, som ble nedlagt. Den store rettergangsreformen i 1915, som bortsett fra fellesregler for alle domstoler ikke berører strafferettspleien, ble delvis satt ut i livet i 1927. I og med innføringen av sivile lagmannsretter i 1936 var reformen gjennomført i sin helhet, dog med den viktige forandring at Høyesterett ikke, som opprinnelig forutsatt, bare hadde anledning til å prøve rettsanvendelse og saksbehandling, men også skulle kunne prøve bevisbedømmelsen.

I 1995 ble den såkalte to-instansreformen satt i verk. Inntil da ble straffesaker hvor maksimumsstraffen overskred seks års fengsel, fremmet direkte for lagmannsretten. Etter reformen fremmes alle saker først for tingretten, med mulighet til å anke til lagmannsretten.

På 2000-tallet er antall tingretter blitt kraftig redusert, særlig gjennom domstolsreformen av desember 2020, da Stortinget reduserte antall førsteinstansdomstoler fra 60 til 23. I 2024 har regjeringen Støre foreslått å øke antallet tingretter med seks.

I 2024 ble det som nevnt tatt inn flere nye bestemmelser i Grunnloven for å styrke domstolenes uavhengighet. Se ovenfor. Se også avsnittet «Domstolenes uavhengighet» i artikkelen domstol.