Muslimske arabere invaderte Syria i 633–634 og erobret Damaskus fra bysantinerne i 635. Motangrepet ved Yarmuk i 636 ble slått tilbake, og i 640 hadde araberne fullført sin erobring og innlemmet Syria i kalifatet. Syria ble delt i fire distrikter: Damaskus, Homs, Jordan og Palestina – senere ble Kinnasrin et femte. Den bysantinske administrasjonen ble videreført, men et islamsk skattesystem innført. Islamiseringen fant sted samtidig som andre religioner, som judaisme og kristendom, ble respektert.
Syria var det politiske og kulturelle hovedsetet i et vidstrakt rike da det mektige Omayyade-dynastiet styrte kalifatet i perioden 661–750 med hovedstad i Damaskus. På høyden av sin makt strakte Omayyade-kalifatet seg fra Spania i vest til India i øst. Syria nøt i denne perioden godt av økte inntekter fra handel, noe som resulterte i flere byggverk som fortsatt finnes – blant annet Klippedomen i Jerusalem og Den store moskeen i Damaskus. Med spredningen av islam økte også den arabiske kulturens innflytelse. Under kalifen Abd al-Malik (685–705) ble arabisk det offisielle språket.
Da abbasidene erobret makten i kalifatet i 750 og etter hvert flyttet hovedstaden til Bagdad, ble Syrias politiske posisjon svekket.
I 877 ble Syria erobret av den egyptiske emir Ahmad ibn Tulun. Lokale herskere og Bysants tok tidvis tilbake kontroll over enkelte deler av landet i tiårene som fulgte, før fatimidene la hele Syria under sitt kalifat. At fatimidene var sjiaer mens Syria var dominert av sunnier, var ikke til hinder for stor kulturell utfoldelse i denne perioden.
De tyrkiske seldsjukkene erobret Syria i 1075, men imperiet gikk tidlig i oppløsning og banet veien for de europeiske korsfarerne. De okkuperte deler av Syria og tok fra 1098 til 1124 kontrollen over blant annet Antiok og Jerusalem samt områdene langs kysten i dagens Syria, Libanon og Israel. Korsfarerne delte området inn i fire stater som var underlagt kongen av det kristne kongeriket Jerusalem.
Den lokale emiren Nureddin tok tilbake en del landområder fra korsfarerne og forente Syria og Egypt under muslimsk styre i 1154. Etterfølgeren, Saladin, beseiret korsfarerne i slaget ved Hattin i 1187 og inntok senere Jerusalem. Som følge av en viss oppløsning etter Saladins død i 1193, da kongedømmet ble delt i mindre enheter, lykkes korsfarerne i å gjenopprette kontrollen over deler av de syriske kystområder. Da havnebyen Acres ble erobret av de egyptiske mamelukkene i 1291, endte imidlertid korsfarertiden i Midtøsten.
Saladins etterfølgere, ayyubidene, etablerte småkongedømmer i Aleppo, Baalbek, Damaskus, Hama, Homs og Transjordan, der de styrte til 1260. Dette var en periode med økt handel i Middelhavsområdet og med økonomisk og kulturell framgang i Syria. Ayyubidene styrket også sunni-retningen innen islam etter en periode med sjiittisk styre.
Flere mongolske invasjoner fant sted på 1200-tallet. Aleppo og Damaskus ble inntatt i 1260, men mongolene led et kraftig nederlag mot de egyptiske mamelukkene i slaget ved Ain Jalut samme år. Egypt og Syria ble på ny forent i ett rike, inndelt i seks provinser, hvorav Damaskus var den største. Med mamelukkene, som var sunnier, ble den religiøse friheten begrenset. Fra 1400-tallet gjennomgikk Syria en økonomisk nedgangstid under det mamelukkiske styret. En ny mongolsk invasjon i 1401, da Aleppo og Damaskus ble invadert, førte til store ødeleggelser.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.