Teaterkulturen i India er blant de eldste i verden og er i utgangspunktet multikulturell, i den forstand at den har spredt seg over store områder både språklig og geografisk innenfor det området som er blitt nasjonen India.
Teater i India
Klassisk og folkelig tradisjon
Det klassiske sanskritdramaet er en fellesnevner for store deler av det indiske kulturområdet, og sammen med kathakali-dansen og den folkelige tradisjonen danner det bakgrunnen for det moderne, vestligpåvirkede indiske teateret. Det fantes også svært tidlig dukketeater, skyggespill og flere former for syngespill. Sanskritdramaet utviklet seg fra 300-tallet fvt., og den eldste kjente poetikken som beskriver denne dramaformen er Natyashastra, som sannsynligvis ble skrevet av Bharata omkring Kristi fødsel.
Bakgrunnen for sanskritdramaet og dets teaterpraksis var feiringen av viktige religiøse hendelser i forbindelse med tempelfestivaler, men det kunne også brukes i forbindelse med viktige verdslige begivenheter som for eksempel kroninger. Det kombinerte musikk, sang og dramatisk handling og ble fremført ved hjelp av en utviklet skuespillerkunst. Man kan si at det var en form for melodrama med innslag av både komiske og tragiske elementer, men det finnes mange forskjellige varianter av dette dramaet. En akt (anka) var den dramaturgiske basisenheten som skulle til for å fremstille heltens dramatiske utgangsposisjon. Natyashastra er både en lærebok i estetikk, dramaturgi og skuespillerkunst.
Sanskritdramaet kan følges sammenhengende i nærmere 1500 år, og det har sin særlige blomstringstid under Gupta-dynastiet på 300- og 400-tallet. De betydeligste dramatiske arbeidene forbindes med navn som Bhasa, Kalidasa, Sudraka og Bhavabuti.
Kalidasas Sakuntala ble mye spilt i Europa i kjølvannet av moderne symbolistisk teater. Den klassiske indiske teaterkulturen forfalt samtidig med den elitære by- og hoffkulturen fra 1000-tallet av. Et nytt indisk taleteater oppstod på begynnelsen av 1800-tallet.
Indisk folkelig teatertradisjon går som en understrøm gjennom hele den kjente historiske tiden og er knyttet til det generelle samfunnslivet. Det er et masseteater som tar opp i seg kultiske elementer, og er en sammensmelting av dans, geberder, sang og deklamasjon. Der er faste figurtyper, og den dramaturgiske strukturen kan karakteriseres som episk. Spillet ledes gjerne av en forteller eller kommentator, og det har fått forskjellige uttrykk i de forskjellige regionene, som Nautanki i Rajasthan eller Bhavai i Gujarat. Dette forbindes også med moderne regissører og dramatikere som Habib Tanvir (1923–2009) og Ebrahim Alkazi (1925–2020). I 1943 ble foreningen for indisk folketeater (IPTA) grunnlagt.
Moderne indisk teater
Det moderne indiske teater oppstod på 1800-tallet under innflytelse av den britiske kolonimakten, som tok med seg den britisk-engelske teaterkulturen, samtidig som det hadde sammenheng med en gryende nasjonal oppvåkning. Til å begynne med var det store vanskeligheter med å utvikle et nytt indisk dramatisk teater, ikke minst på grunn av mangelen på teaterhus.
I 1795 ble det åpnet et offentlig teater i Kolkata med engelske skuespillere, og etter hvert oppstod det en lang rekke teaterklubber, noe som også må sees på som bakgrunn for den sterke interessen som senere har utviklet seg for amatørteater i India. Mumbai fikk sitt eget teater i 1843, og mye av dette begynnende moderne teater i India tok opp i seg noe av arven fra klassisk sanskritdrama og folkelig teater, i tillegg til en generell hinduistisk kulturtradisjon og den vestlige innflytelsen.
Ranchhodbhai Udayaram Dave (1837–1923) var en av de viktigste dramatikerne på slutten av 1800-tallet med tilknytning til teateret i Gujarat. William Shakespeares verker ble etter hvert spilt en god del i tillegg til sanskritdramaene, og utviklingen av en moderne indisk dramatikk skjøt fart fra begynnelsen av 1900-tallet. Moderne regissører og pedagoger var virksomme mange steder, som Pammal Sambandha Mudaliar (1873–1964) og Jatindramohan Thakur (1831–1908). Utallige privatscener, amatørteatergrupper og teaterklubber oppstod, særlig med tilknytning til universiteter og høyskoler. Mange dramatikere var påvirket av en blomstrende hinduromantikk.
Agitasjons- og propagandateater (agitprop) som tok opp sosiale temaer fantes det også på denne tiden, og i 1944 ble Prithvi-Raj-teateret grunnlagt av Prithvi Raj Kapur (1906–1972) i Mumbai. Et tilsvarende initiativ var Bahurupi-teateret i Kolkata, grunnlagt av Shambu Mitra (1915–1997).
Den indiske teaterstilen utviklet seg under påvirkning av klassiske og moderne strømninger, og moderne europeisk dramatikk, som stykker av Bertolt Brecht, ble i stor grad spilt etter andre verdenskrig. Japansk kabuki-teater fikk også en viss innflytelse. National School of Drama ble grunnlagt i New Delhi i 1962 og var frem til 1977 ledet av regissøren og teaterpedagogen Ebrahim Alkazi. Denne skolen fikk stor betydning for den videre utviklingen av profesjonelt indisk teater, og det har utviklet seg i nær kontakt med europeiske teatre. Satsingen på teater i regionene er stor, og indisk amatørteater har en fremtredende plass på verdensbasis.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
- Garagi (1962): Theatre in India (Internet Archive)
- Vatsayan (2016): Traditional Indian Theatre : Multiple Streams (Internet Archive)
Litteratur
- Dharwadker, Aparna Bhargava (2005): Theatres of Independence: Drama, Theory, and Urban Performance in India Since 1947. University of Iowa Press. ISBN 978-0877459613
- Lal, Ananda, redaktør (2008): Theatres Of India: A Concise Companion. Oxford University Press. ISBN 978-0195699173
- Yarrow, Ralph (2000): Indian Theatre: Theatre of Origin, Theatre of Freedom. Routledge. ISBN 978-0700714124
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.