Trefoldighetskirken (Oslo)

Bygningen er resultat av den første arkitektkonkurransen i Norge, avholdt i 1849. Alexis de Chateauneuf vant med et prosjekt som skulle føre til et av landets mest fremragende arkitekturverk fra 1800-tallet. Kirken er blant de ytterst få bygninger i Norge som har en plass i europeisk arkitekturhistorie. Chateauneuf var en fremstående arkitekt i Hamburg, men hadde også gjort seg gjeldende i London. Han hadde nære forbindelser med Christiania gjennom sin norske kone.

Allerede to år før konkurransen var han blitt konsultert om planene og leverte et utkast til en åttekantet kirke med kuppel omgitt av en krans av gavler. I konkurranseutkastet ble denne planformen utviklet videre til en kombinasjon med likearmet kors. Et forholdsvis dypt kor fikk plass i et eget utbygg.

Chateauneuf ble syk og forlot landet i 1850. Året etter overtok hans unge assistent og tidligere elev Wilhelm von Hanno (1826–1882) fra Hamburg som leder av byggingen, delvis i samarbeid med den eldre og mer erfarne Heinrich Ernst Schirmer. Av økonomiske grunner måtte planene reduseres slik at det endelige resultatet ble stilmessig noe tørrere med bruk av tyngre og mer forenklede former, men hovedkonseptet er det samme, med de monumentale, sammenkomponerte volumene dominert av en høyreist kuppel med lanternin på midten. Klokkene fikk plass i to tårn på hver side av inngangsfløyen mot gaten.

Denne sammensatte formen har utvilsomt hatt stor betydning for den formvariasjonen man finner i norsk kirkearkitektur ved midten av 1800-tallet, til langkirkeformen ble nesten enerådende i 1860-årene. Bruken av upusset rødt tegl var kjent fra gammelt av, men den fikk et nytt gjennombrudd i norsk kirkearkitektur med Trefoldighetskirken. Det samme gjaldt den gotiserende detaljeringen som hadde sitt utgangspunkt i den nordtyske gotikken.

Andre norske kirker i tegl og med samme formspråk ble fullført før denne kirken, men det ser ut til at prosjekteringen av Trefoldighetskirken var først på begge disse områdene. Planene var fra første stund godt kjent blant toneangivende norske arkitekter.

Interiøret domineres av det store midtrommet med ribbehvelvet kuppel, som omkranses av høye søyler bundet sammen av galleribrystningene og den nedre etasjes murte veggpartier med mindre bueåpninger. Rundt sentralrommet ligger en omgang som i sin øvre del rommer gallerier. Alle overdekninger er utført som murte ribbehvelv – både i koret og over og under galleriet. Dette var en langt større påkostning enn vanlig i noen annen kirke i Norge på 1800-tallet.

Det røde teglet, som er i et større format enn vanlig, dominerer også innvendig. Det var i 1870 blitt pusset med grå kalkpuss som ble fjernet ved en omfattende restaurering til kirkens 100-årsjubileum. Da fjernet man også det opprinnelige gulvbelegget av asfalt som man trodde var en senere avretting. Det lå på et lag løsbrent teglstein av samme format som i veggene. Man mente det var nedslitt, så man fjernet det også. Denne steinen kunne imidlertid brukes til å reparere store skader i murverket etter tidligere innslissing av elektrisk anlegg. Som nytt gulvbelegg la man teglfliser som altså ikke har tradisjon i denne kirken.

Hvelvene og en del mindre søyler ble ved restaureringen behandlet som opprinnelig med et tynt lag grå kalkfarge. Søylenes gotiske findetaljerte bladkapiteler har alle forskjellig utforming tegnet av von Hanno, som personlig hugget flere av dem. De er utført i en gulaktig, importert sandstein. Også utvendig er det mange detaljer i hugget stein, men der i enklere former og utført i mer klimabestandig granitt.

Inventaret ble påkostet og utført av landets fremste kunstnere.

Altertavlen fikk trolig den rikest utformede nygotiske innramningen i noen norsk kirke. Maleriet som viser Jesu dåp, ble utført av Adolph Tidemand på hans atelier i Düsseldorf først i 1868. Det ble raskt blant de mest populære altertavlemotivene, og finnes i mange kopier over hele landet.

Prekestolen med lydhimling er utført i sjeldent rik nygotikk. Det samme preger orgelet fra 1858. Ved restaureringen i 1958 var den opprinnelige ådringen i så god stand på dette inventaret at den kunne beholdes som den var. Annet treverk i galleribrystninger, benker og lignende ble malt opp igjen i sine opprinnelige farger, det meste i eikefarge.

De to kronede nisjene i altertavlens ramme fikk sine planlagte apostelfigurer, Paulus og Peter, skåret i tre av skulptøren Olaf Glosimodt i 1867. Døpefonten i marmor er formet som en stående engel med muslingformet døpefat utført av skulptøren Julius Middelthun i 1863. Emanuel Vigelands eiendommelige, korsformede lysekrone med en engel som holder Jesusbarnet i armene, kom til i 1924.

Trefoldighetskirken sto i mange år med store taklekkasjer og ble en tid stengt på grunn av rasfare fra hvelvene. Etter omfattende reparasjoner og utskifting av kuppelens koppertekking ble kirken gjenåpnet i 1997.

Hovedorgelet i Trefoldighetskirken ble bygd av orgelbyggeren Claus Jensen i 1856–1858. Orgelet fikk 25 stemmer, to manualer og pedaler. Fasaden ble trolig utformet av Wilhelm von Hanno. I 1958 ble orgelet utvidet med en tredje manual, som betjener et tilbygd ryggpositiv foran fasaden. Tilbygget ble gjennomført av J. H. Jørgensen orgelfabrik.

Orgelet i Trefoldighetskirken ble Claus Jensens største, og har stor kulturhistorisk verdi. Instrumentet er i dag i dårlig forfatning.

I 1988 anskaffet kirken et kororgel (gudstjenesteorgel), som ble plassert foran i kirken. Kororgelet har åtte stemmer, én manual og pedaler. Instrumentet ble bygd av Venheim orgelbyggeri i Skien