Viktor Emil Frankl

Viktor Frankl var en østerriksk psykiater, en holocaust-overlever og grunnlegger av en form for psykoterapi som kalles logoterapi.

Frankl betraktet menneskets søken etter mening i tilværelsen som en avgjørende drivkraft bak så vel mental sunnhet som sykdom. Dersom mennesket ikke klarer å tilfredsstille sitt behov for å finne en mening i livet, foreligger en «eksistensiell frustrasjon». Denne kan bli et utgangspunkt for nervøse lidelser. Denne livsanskuelsen var grunnlaget for hans psykologisk behandlingsmetode, «logoterapien».

Frankl var født inn i en jødisk familie i Wien. Han søkte seg mot Sigmund Freud og psykoanalysen allerede før han begynte å studere medisin. En periode søkte han seg mot Alfred Adlers versjon av psykoanalysen, men fra midten av 1920-årene begynte Frankl å utforme sin egen teori, logoterapien. Han fullførte medisinstudiene i 1930 og praktiserte deretter i et psykiatrisk sykehus. Etter anschluss i 1938 ble mulighetene hans til å praktisere medisin begrenset. Under andre verdenskrig, i 1942, ble han sammen med familien sendt i konsentrasjonsleir, først Theresienstadt, så Auschwitz. Hans mor og en bror ble drept i leirene.

Etter krigen ble Frankl overlege på nevrologisk avdeling på et sykehus i Wien. Han tok doktorgraden i 1948 og ble professor ved Wiens universitet i 1955.

I 1946 ga han ut boka … trotzdem Ja zum Leben sagen. Ein Psychologe erlebt das Konzentrationslager, utgitt på engelsk som Man's Search for Meaning i 1959. Boka kom på norsk i 1965, med tittelen Livet har mening. Den var en internasjonal bestselger og har blitt kåret til en av ti mest innflytelsesrike bøker i USA.

Av Frankls verker foreligger i norsk oversettelse, i tillegg til Livet har mening (1965): Kjempende livstro (1966), Vilje til mening (1971) og Psykoterapi og eksistens (1972).