Arkitektur er en syntese av teknikk, funksjon og uttrykksfulle former, men disse ulike delene vil ofte være representert med forskjellig styrke. Hver for seg har de også bidratt til å prege de forskjellige epokene i arkitekturens historie. For teknikken kan nevnes følgende eksempler, som den mesopotamiske, basert på det skjøre soltegl og den egyptiske, hvor bruk av stein gjorde det mulig å operere med helt presise, stereometriske (romgeometriske) former, som pyramidene. Egypterne, og senere grekerne, brukte stein som utpreget konstruktivt materiale i søyler og bjelker, hvor de forskjellige delene kunne hvile på hverandre som byggeklosser.
Romernes utvikling av buen og hvelvet (i tegl eller stein) som avdekking av henholdsvis åpninger og hele rom, ga et mer spenningsfylt og variert bilde. I middelalderens gotiske kirkebygninger er prinsippene disse konstruksjonssystemene særlig fremhevet, ofte illustrert ved luftige strebepilarer og -buer som avløser hvelvenes sidetrykk. Innenfor anonym arkitektur kan også nordisk byggeteknikker nevnes, som laftet tømmer med følgende tunge bygningsformer og bindingsverkshus.
På 1800-tallet ble det innført stålkonstruksjoner, basert på eksakte beregninger. Dette endret alle forestillinger om hva som var mulig, hvor det til verdensutstillingen i Paris 1889 ble bygget det 300 meter høye Eiffeltårnet og en hall med 110 meters fri spennvidde. Jernbetongen forente i neste omgang det bærende og det bårne til noe sammenstøpt, og gjorde det derved blant annet mulig med fritt utstikkende baldakiner og fasader med sammenhengende vindusbånd, uten synlige understøttelser. I en videreutvikling av disse teknikkene, ble det senere mulig å bygge sfæriske skall- og hengekonstruksjoner.
Noen eksempler på arkitektur hvor bruksmessige eller funksjonelle hensyn tydelig kommer til uttrykk er:
-
Antikke teatre, med tilskuernes benkerader i stigende halvsirkler opp fra det runde scenegulvet, som på motsatt side hadde et podium og en skjermende vegg.
- Romernes forsamlingshus (basilikaer), badeanstalter (termer) og amfiteatre hvor benkeradene danner en sluttet krets omkring den ovale arenaen i midten – anlegg som alle var produkter av rikets spesielle samfunnsstruktur.
- Middelalderens borger, vasallens befestede residens, var igjen et produkt av en spesiell samfunnsorden.
-
Barokkens teater- og operabygninger, som ikke bare ga plass for oppførelser, men også var ledd i byenes sosiale liv.
Innenfor den anonyme arkitekturen står igjen boligen sammen med forskjellige slags ervervsbygninger som representanter for den bruksmessig pregede arkitekturen. Funksjonalismen – den revolusjonerende arkitektur-bevegelsen som brøt gjennom i 1920- og 1930-årene – hadde funksjonalitet og praktiske forhold som sin kjerne i sin byggefilosofi. Denne nye måten å bygge på hadde sammenheng med teknisk og teknologisk utvikling, samtidens sosiale omveltningsprosesser og en stadig økende boligmangel, oftest i storbyene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.