Tonje Glimmerdal (2009) av Maria Parr har flere trekk som er karakteristiske ved moderne barnelitteratur: et selvstendig barn som tar ansvar for seg selv og andre og går aktivt inn i problemløsning. Boka har også intertekstualitet med Johanna Spyris bok Heidi.
Barne- og ungdomslitteratur er tekster som er skrevet av voksne for å bli lest av eller for barn. «Barn» omfatter her folk i alderen fra 0 til 18 år.
Barneperspektivet og det aktive barnet er hovedelement i barnelitteraturen. Barnelitteraturen fyller flere funksjoner i samfunnet, fra skrivekunst til språkutvikling og formidling av danningsidealer. Barnelitteraturen er voksenstyrt og gjenspeiler derfor samfunnets normer for hvordan en barndom skal leves og skildres.
Mange av kategoriene innenfor barnelitteraturen er aldersbestemt. For de minste barna finnes pekebøker og småbarnsbildebøker. Bildebøkene leses gjerne fra barna er 3 år gamle og avløses etter hvert av den illustrerte barneboka.
Fra om lag 6 års alder følger barneboka to format og modenhetsnivå. Bøker som barna leser selv, er gjerne gjennomillustrert, seriebasert og episodiske. Mange er merket som lettlestbøker. Bøker som leses av voksne for barn, har færre illustrasjoner, en lengre episk handling og en modenhetsnivå i tekst og tematikk som kommer best til sin rett i samspillet mellom barnet og høytleseren. Fra 8-9-årsalderen er barneromanen et vanlig format; fortellinger om selvstendige barn som utforsker, oppdager og reflekterer.
Ungdomsboka er både en markedstilpasning til en aldersbestemt målgruppe og en tematisk sjanger. Oppbrudd, løsrivelse og utvikling av ny identitet er vanlige tema i ungdomsboka.
Barnelitteraturen var tidligere svært kjønnsdelt, og de fleste bøker ble utgitt som guttebøker eller ungpikebøker. Fremdeles er det innslag av kjønnsdelt produksjon og markedsføring av barnebøker.
Tegneserier har historisk sett vært oppfattet som barnelitteratur, men fra 1970-tallet av var en stadig større andel av tegneseriemarkedet rettet mot voksne. Siden Amuletten av japanske Kazu Kibuishi kom på norsk i 2015 har en økende andel av norske barnebøker vært tegneserier i bokformat. Mange bøker har en blandingsform hvor deler av boka er tegneserie, mens andre deler er rene tekstkapitler eller bildebok-uttrykk.
Faktabøker for barn omfatter ulike tekster: tematisk strukturerte oppslagsbøker, kuriosa-samlinger og begrepslæring, men også resonnerende sakprosa av samme sjanger som i tekster for voksne.
Barnelitteratur finnes i bøker, men også i teater, radiodrama/hørespill, ukeblad og tidsskrift og i digitale format.
Det er et grunnleggende trekk ved barne- og ungdomslitteraturen at synsvinkelen må ligge hos et eller flere barn. Et klasserom må skildres fra pulten, ikke fra kateteret, og en biltur må fortelles fra baksetet.
En barnebok må også være skrevet slik at den implisitte eller innskrevne leseren er et barn, med barnets erfaringsbakgrunn og forestillingsverden. Det finnes mange tekster hvor synsvinkelen ligger hos et barn, men hvor teksten likevel retter seg mot en voksen leser. Disse er ikke barnelitteratur og vil vanligvis ha lite å si til lesende barn.
For at barnelitteraturen skal være interessant, må barnet i tillegg ha en stor grad av autonomi. Det spesielle ved autonome barn er deres sterkt utviklede egenansvarlighet, mener den danske terapeuten Jesper Juul. Barna vil velge selv. Når de velger feil, vil de selv oppdage det og finne en ny løsning.
I bøker som Tonje Glimmerdal og Harry Potter blir hovedpersonen(e) utsatt for en fristilling som i virkelighetens verden ville blitt oppfattet som forsømmelser eller likegyldighet fra de voksnes side. Først når barnet har handlingsrom, kan det bli et handlende barn som kan fylle sin plass i en barnebok. Bøkenes barn er barn som identifiserer problemene på egen hånd, analyserer dem, finner løsninger og gjennomfører løsningene.
Selv om barnet er hovedpersonen i teksten, vil det ligge flere lag av voksne avsendere bak teksten. Barneboka vil derfor gjenspeile sin tids idealer om barndom og ungdomstid. Boka vil inneholde budskap både gjennom handlingstråden og miljøskildringen. Former for danningsidealer, tilknytning, opprør, tabuer og andre normer er lagt inn i teksten av flere lag av voksne normsendere: forfatteren, redaktørene, utgiverne og formidlerne.
Fra en side sett kan man derfor si at alt som finnes i barnebøkene, gjenspeiler oppdragelsesidealene til noen eller mange voksne. I den brede, underholdningsrettede barnelitteraturen vil idealene naturlig nok forsøke å gjenspeile allmenne idealer i samtida. Fra en annen side sett kan man også si at barnelitteraturen er en arena hvor ulike normer deltar i en indirekte diskusjon om hva som er en god barndom.
Det autonome barnet er dermed først en nødvendighet for at barnelitteraturen skal fungere som barnelitteratur, og blir samtidig en paradoksal innebygget norm for barndom i teksten.
Barne- og ungdomslitteraturen har flere oppgaver i samfunnet. Bøkene inngår i sosialisering og opplæring av barn, de er kunstverk og kulturkonsum, og de er en del av ritualer og relasjonsbyggende adferd som «lesestund» og «godnatteventyr».
Lesing eller literacy er en av de fem grunnleggende ferdighetene i norsk skole. Lesing er både en kunnskap i seg selv og en dør til andre kunnskaper. Gjennom høytlesning og egenlesing ønsker samfunnet at barn skal utvikle begrepsforståelse, språklige ferdigheter, evnen til empati og relasjoner og kunnskap om ulike forhold. Barnelitteraturen har dermed større forventninger om læring og dannelse knyttet til seg enn de fleste andre kunstformer.
Louise Rosenblatt skiller i sin bok Literature as Exploration (1995) mellom to ulike måter å forholde seg til teksten på: efferent lesing og estetisk lesing. Med efferent lesning menes at leseren er opptatt av hvilken nytte hen vil få ut av lesingen. En estetisk lesning innebærer at leseren er opptatt av hva teksten vekker i leseren av følelser, innlevelse, engasjement. Rosenblatt mener at de to lesemåtene ikke nødvendigvis er motpoler, men at lesningen av en tekst kan veksle mellom ulike lesemåter underveis.
Forståelsen av barnelitteratur som kunstform utviklet seg gradvis gjennom 1900-tallet. I dag er det forventet at barnelitteraturen skal ha estetiske og stilistiske kvaliteter, ikke bare fylle en funksjon som redskap for oppdragelse og dannelse. Estetiske kriterier er dominerende ved utdeling av de fleste barnelitteraturpriser.
Mange foreldre bruker barnebøker som daglige ritualer. Dette er det også stor oppslutning om i samfunnet, og slike lesestunder anbefales av de fleste. I deler av barnebok-markedet blir barnebøker vurdert etter om de egner seg til å skape koselige situasjoner for voksne og barn sammen.
Også barnebøker for barns egen lesning vurderes også etter sin sosiale funksjon. Balansen mellom trygghet og utfordringer er et vanlig perspektiv. Det er ventet at barns uavhengighet og distansering til voksne autoriteter skal øke med barns lesealder.
Fra en side sett finnes det ingen grenser for hva en barnebok kan handle opp. Slik sett er en oversikt over «tema i barnelitteraturen» like unaturlig som en oversikt over «tema i romaner for voksne». Fra en annen side sett er det i praksis noen strukturer og tema som ofte forekommer i barnelitteraturen.
I pekebøker og småbarnsbøker er temaet gjerne begrepslæring, hverdagsrutiner og sosialisering. Humoren i Ulf Löfgrens Ludde-bøker (1984–2005) er basert på at barn på 2–3 år har lært reglene for hvordan ting skal gjøres, og kan le av barnebokfigurenes stumfilm-komiske brudd med reglene.
Mange barnebøker har tema som ligger tett opp til barnepsykologi og utviklingspsykologi, og overgangsfaser er et sentralt tema. Utviklingen av selvbevissthet og selvbilde er et annet tema og utvikles gjerne gjennom balansen mellom tilknytning og løsrivelse og mellom sosialisering og individualisering. Dette gjelder både overfor familien og klassegrupper eller vennegjenger.
Brudd og oppbrudd er vanlige tema i barne- og ungdomsbøkene. Nytt bosted, ny klasse, nye familiemedlemmer, den første kjærligheten, brudd med bestevenn eller andre skjellsettende opplevelser er vanlige. I Nora Dåsnes’ tegneserieroman Ti kniver i hjertet (2020) er et av de to hovedmotivene at hovedpersonen Tuva befinner seg i en overgangsfase: Den ene av venninnene er langt inne i pubertetens boble av sminke og gutter, mens den andre venninna fremdeles er et lekende barn.
Humoren i barnelitteraturen går noen ganger ut over hovedpersonen selv, som i En pingles dagbok. Humor rammer oftest regel autoriteter som det er sosialt akseptabelt å le av. Fedre og lærere er ofte ofrene, som i Kaptein Supertruse-bøkene. Noen ganger kan det være et kaotisk eller karnevalsaktig preg over komikken, eller den kan rett og slett være basert på tabuhumor.
Mange klassiske barnebøker fulgte robinsonadenes to episke lover: den formative reisen som byr på karakterdannende erfaringer, og den isolerte tilstanden som tvinger romanpersonene til å finne egne løsninger. Leif Hamres guttebøker bød på mange slike robinson-situasjoner i villmarka.
I de kjønnsstereotype guttebøkene og ungpikebøkene som utkom fram til 1960-åra, handlet det ofte om utvikle seg i tråd med samfunnets forventninger til mannsrollen og kvinnerollen. Det didaktiske elementet var lenge tydelig i barnelitteraturen, med forholdsvis entydige roller som hovedpersonene og leserne skulle inspireres eller avskrekkes av. Mange vil peke på at barnelitteraturen kan føre sin historie tilbake til rene lærebøker for barn om etikk og dannelse.
De mange fortellingene om trollmannslærlinger, som er en av fantasylitteraturens grunnfortellinger, er en vanlig barne- og ungdomsboksjanger. Dette er fortellinger som springer ut av pubertetserfaringen: å oppdage at man har fått nye krefter og nye egenskaper, som man skal lære å bruke rett.
Framveksten av barnelitteratur henger sammen med etableringen av barndom som livsfase. Barndommen ble på 1600- og 1700-tallet skilt ut som eget livsstadium med særskilt behov for voksen beskyttelse og veiledning – en utvikling som er avspeilet i 1700-tallets pedagogiske ideer.
Med framveksten av den bokkjøpende middelklassen på 1800-tallet ble barnelitteraturen mer variert, men var fremdeles et verktøy i barns dannelse og utdannelse.
Framveksten av ungdomsbøkene henger på samme måte sammen med etableringen av ungdomstida som fase og begrep i etterkrigstida i USA og Europa.
Bildebøkene, slik vi kjenner dem i dag, utviklet seg gjennom 1900-tallet med røtter i dekorativ kunst, reklamens bildespråk og trykketeknisk utvikling.
Bildeboka Känner du Pippi Långstrump? (1947) var Astrid Lindgrens tredje bok om Pippi Langstrømpe. Den henter ut de beste episodene fra Lindgrens gjennombruddsbok Pippi Långstrump (1945). Lindgren bidro til å presentere Pippi i tekstbøker, bildebøker, tegneserier, og som kinofilm og tv-serie. Pippi er fremdeles en av de sterkeste merkevarene i europeisk barnelitteratur.
De fleste aktørene i bokbransjen har barnelitteratur som en del av sin virksomhet: bokhandel, forlag, bibliotek. Det finnes også noen forlag og bokhandlere som har en rendyrket barnebok-virksomhet. Det finnes egne barnebokklubber og abonnementstilbud for veletablerte bokserier.
Det gis årlig ut omkring 1100 barne- og ungdomsbøker i Norge. Andelen som er norsk-skrevne, varierer mellom 40 og 50 prosent. Bøker fra engelsk utgjør omkring 70 prosent av de oversatte barnebøkene, mens bøker fra svensk utgjør 14–15 prosent. En av grunnene til at engelsk-andelen er høy, er at en stor del av brukslitteraturen (det vil si tv-serie-baserte bildebøker, faktabøker, seriebøker og lignende) hentes fra engelskspråklige land.
Norske barnebøker er populære i utlandet. I perioden 2004–2020 støttet NORLA oversettelse av 1542 norske barne- og ungdomsbøker til utgivelse på 57 ulike språk. Dette utgjør en fjerdedel av all bokeksport, og barnebokandelen er økende. De viktigste markedene er Tyskland (137 utgivelser), Danmark (103), Russland (90) og Frankrike (86). Deretter kommer Sverige, Polen og Nederland.
Barnebøker anmeldes i et visst omfang i dagsaviser, men ofte fra et perspektiv av forbrukerveiledning mer enn en litterær vurdering. Det finnes også egne nisjenettsteder for barnebokkritikk. Det er en vanlig bekymring at det ikke finnes noen bred offentlig diskusjon om barnelitteratur i Norge.
Adaptasjoner av barnebøker til andre format når ofte lenger enn bøkene selv. De bøkene som blir utvalgt til å bli hørespill, teater, tv-serier, film eller dataspill, får derfor en form for kanonisering gjennom adapsjonene. Dette kan noen ganger beskrives som en vekselvirkning: Disney-konsernet har ofte valgt barnebøker med etablert klassikerstatus som grunnlag for sine filmer (Peter Pan, Mary Poppins, Bambi med flere), og filmatiseringer kan være med på å bekrefte og forsterke klassikerstatusen.
Mediebruksundersøkelser viser at lesing er vanlig blant barn i Norge. Tall fra 2020 viser at 33 prosent av barn i alderen 9–15 år leste bøker, mot 23 prosent av befolkningen som helhet. Lesing er vanligere blant jenter (38 prosent) enn blant gutter (29 prosent). Leseevne og leseglede slår positivt ut på skoleresultater. Elever som sier at de leser hver dag eller nesten hver dag «for moro skyld», er de elevene som gjør det best i nasjonale prøver og leseundersøkelser. Slik leselyst er ujevnt sosial fordelt, og barn fra hjem med få bøker har et dårligere utgangspunkt.
Barnelitteraturen er på den ene siden svært tradisjonelt kjønnsdelt, med kjønnsstereotypier i produksjon og markedsføring av rosa og lyseblå bildebøker. På den andre siden er det etter hvert også et tydelig innslag av liberale og progressive kjønnspolitiske manifester i sakprosa og skjønnlitteratur.
I Norden finnes barnebokinstitutt med en blanding av informasjonsvirksomhet, forskning og faglig nettverk: Norsk barnebokinstitutt, Svenska barnboksinstitutet og Lastenkirjainstituutti / Barnboksinstitutet i Finland. I Danmark ivaretas dette av Center for Børns Litteratur og Medier ved universitetet i Aarhus.
I Norge finnes en egen forfatterforening for barnebokforfattere, NBU. I Sverige finnes Svenska barnboksakademin som er etablert etter mønster av Svenska Akademien, og som veksler mellom fagfellesskap og aktivisme på barnebokas vegne.
I Storbritannia ble det i 1999 etablert en ærestittel som «Children’s Laureate», inspirert av stillingen som hoffpoet, «Poet Laureate». Children’s Laureate er et toårig verv som talsperson for barnelitteraturens stilling. Tilsvarende barnebokambassadør-stillinger er etablert i USA i 2008, Irland i 2010, Sverige i 2011, Nederland i 2013 og Finland i 2014.
Nyskrevne norske barnebøker omfattes av innkjøpsordningene for litteratur, hvor barnebøker kjøpes inn i cirka 1500 eksemplarer av Norsk kulturråd og fordeles til norske skolebibliotek og folkebibliotek. Det finnes også en ordning for et lite antall oversatte barnebøker.
Barnebokmessa i Bologna er det største internasjonale møtestedet for barnebokbransjen. Den arrangeres årlig og ble først holdt i 1964. Det er først og fremst en handelsmesse, men flere store litteraturpriser offentliggjøres eller deles ut her i tillegg.
Tormod Haugen er den eneste norske forfatteren som har mottatt H. C. Andersen-prisen. Prisen ble i sin tid omtalt som «den lille nobelprisen». Foto fra 1970-årene. Bilde fra Norsk biografisk leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.