bronsealderen

I eldre og midtre bronsealder (i Europa utenom Norden cirka 1800–1300 fvt.) ble ubrent begravelse i kiste vanlig. Graven var dekket av en rund gravhaug. Aunjetitzkulturen fra Sentral-Europa, Wessex-kulturen fra Sør-England og El-Argar-kulturen fra Sør-Spania er blant de mer kjente kulturene i eldre bronsealder. I Wessex-kulturen var redskaper av bronse i utstrakt bruk. Tinninnholdet i disse kunne være på opptil 17 prosent. Tinnet ble utvunnet i dagbrudd og små gruver i Cornwall og Devon, i dagens Sørvest-England.

Hovedområdet for Aunjetitzkulturen var Böhmen og Mähren med tilgrensende områder av Mellom-Tyskland og Polen. I Aunjetitzkulturen ble råmaterialene for bronsefremstillingen hentet fra de østlige Alper, fra Slovakia og muligens også fra Midt-Tyskland. Fra Nord-Tyskland kjennes flere store offerfunn med bronsegjenstander og dessuten rikt utstyrte graver. Fra denne kulturgruppen kom også de første bronsevåpen og bronsehalsringer til Sør-Skandinavia allerede i sluttfasen av steinalderen. Elementer fra sentraleuropeiske bronsealderkulturer spredte seg også til Ungarn, Romania og det tidligere Jugoslavia, der det er funnet store offerfunn av bronsegjenstander.

Kjennskapet til Wessex-kulturen er basert på gravfunn. Flere av disse har inneholdt usedvanlig rikt gravgods. I enkelte tilfeller har det bestått av kar av gull, bronsedolker med gullhåndtak, fajanseperler med mer. Denne rikdomsutfoldelsen må ha sin bakgrunn i beliggenheten både i et godt jordbruksområde og ved handelsruten til tinngruvene i Cornwall og Devon. El-Argar-kulturen har sitt navn fra en bronsealderlandsby i det sørøstlige Spania. Derfra kjennes tufter av rektangulære hus og henimot 1000 graver.

Omkring 1300 fvt. spredte en ny gravskikk med brent begravelse i urne seg i Sentral-Europa. Samtidig skjedde også endringer i smykke- og våpenformer. Den nye gravskikken markerer overgangen til yngre bronsealder (i Europa utenom Norden cirka 1300–700 fvt.). Yngre bronsealder kalles i Sentral-Europa også for Urnemarkperioden.

Urnemarkskulturen er et samlebegrep for flere lokale kulturgrupper som praktiserte den nye gravskikken. Den hadde sitt sentralområde i nåværende Ungarn og Romania, men spredte seg både mot sør, nord og vest. I Nord-Italia ble den nye gravskikken introdusert av Terramare-folket og spredte seg sørover helt til Sicilia. I Sør-Skandinavia er flere oppsiktsvekkende funn tolket som import fra Urnemarkområdet, blant annet et funn fra Fyn som inneholdt et stort bronsekar og elleve gullskåler. Urnemarkskulturen opphørte rundt 700 fvt., og ble avløst av den første jernalderkultur; se Hallstatt.

Rikdom, klasseskille og kontakter over store avstander gjenspeiles også i bronsealderens gravskikk. Gravhaugene og røysene fra eldre bronsealder har ofte mektige dimensjoner. Den største gravhaugen i Skandinavia er fra Kivik i Skåne og er 70 meter i diameter. I Danmark og i deler av Sør-Sverige og Sør-Norge ligger disse gravhaugene langs gamle ferdelsveier – som regel på dominerende steder. På den svenske vestkysten og langs vannveier, ved kyst og sjø i Norge, finnes også mange gravrøyser fra bronsealderen. Ofte er disse monumentene bygd på nakne holmer og øyer langs leia. Det er blant annet gjennom disse monumentale gravminnene at bronsealderens klassesamfunn har fått sitt sterkeste uttrykk. Her har det vært samfunn av mennesker med makt til å la bygge gravminner som må ha krevd stort mannskap i ukesvis med arbeid.

Funnene fra slike graver forteller også sitt om rik kultur og god økonomi. De døde har i eldre bronsealder (cirka 1700–1100 fvt.) vært gravlagt i kister av stein eller tre. De har vært fullt kledd og utstyrt som til fest. Kvinnene har hatt sine bronsesmykker på seg, og mennene har ofte fått med seg sitt viktigste verge – sverdet – symbol på rikdom og makt.

De danske eikekistegraver er blant de ypperste arkeologiske funnene i Norden. Her er gravutstyret så fullkomment bevart at man like til de minste detalj kan studere så vel manns- som kvinnedrakten i eldre bronsealder. Mannen har hjerne vært kledd i kappe og kofte av ulltøy. Han har hatt både lue og fottøy. Beltet har vært av lær eller tøy. Sverdet har vært båret i et slags bandolær. Kvinnen har også hatt klær av ull, til dels kunstferdig fremstilt. Drakten har bestått av trøye, skjørt, belte, hårnett og fottøy. Trøyen har vært kort med halvlange ermer. Skjørtet har vært av to typer, enten knekort lagd av snorer (Egtved), eller det har vært fotsidt (Skrydstrup). Beltet har endt i dusker, og til beltet har det vært festet en smykkeplate eller en kam.

I yngre bronsealder (cirka 1100–500 fvt.) endret gravskikken seg. Nå ble den døde brent, og gravhaugene redusert til lite eller nesten ingenting. Det rike gravgodset en kjenner fra eldre bronsealder er borte. Nå er det gjerne bare et kar av tre eller leire – i Norge også kar av kleber – brukt som beholder for gravrestene. Enkelte ganger er urnen formet som et ansikt eller som et hus. Så vel branngravskikken som formen på de spesielle gravurnene er kommet til Norden via impulser fra det sørøstlige Europa. I yngre bronsealder opphørte skikken å bygge store gravminner. Urnen ble ofte satt inn i eldre hauger eller røyser. I andre tilfeller ble den begravd under flat mark eller det ble bygd en mindre, lav haug.

Ett særpreg for hele det nordiske bronsealderområdet er eksemplene på de store ofringene som har funnet sted. Kostbare gjenstander – ofte store samlinger av praktfulle bronseting – er blitt gjemt bort i en steinur, gravd ned i jorden, eller plassert ute i en myr. Spesielt er offerfunnene fra yngre bronsealder mange og rike. Stort sett er det kvinnesmykker – som regel store og praktfulle saker som er blitt ofret.

Et innblikk i forestillingene omkring magi og fruktbarhetskult i bronsealderens nordiske bondesamfunn kan vi kanskje få ved å studere bergkunsten, eller helleristningene fra perioden. Bronsealderens helleristninger kjennes best fra Sverige og Norge, men også i Danmark, spesielt på Bornholm, finnes flere interessante forekomster. Ristningene avbilder ofte slike gjenstander som er funnet i offerfunnene. Ved siden av skip, som er vanligste motiv, finnes både lurblåsere og mennesker med økser. Solhjul og skålgroper forekommer også ofte. Flere av ristningene har tydelige fruktbarhetsmotiver, for eksempel menn avbildet med tydelig markerte kjønnsorganer. Slike motiver finner en for eksempel både i Tanum, Bohuslän (Sverige) og i Hjemmeluft, Alta (se Alta-ristningene). Hvordan en skal tolke helleristninger fra bronsealderen, er mye diskutert. Det er stor usikkerhet rundt hva bildene faktisk betyr og hvordan de har vært brukt og hvilket meningsinnhold de har hatt for menneskene i bronsealderen.

En vanlig tolkning har vært at bøndene i bronsealderen har brukt ristningene i ritualer som kan ha vært ment for å øke fruktbarheten og kanskje for å sikre godt vær og trygg reise i båter på sjøen. Men vi vet svært lite om hvordan datidens mennesker har tenkt. Det er ikke usannsynlig at ristningene kan ha hatt et helt annet meningsinnhold enn det vi tror. Bronsealderens bilder er nesten alltid knyttet til bondens verden. Stort sett er de dessuten å finne i bygder der folk har bodd fast og hatt sine åkrer og beitemarker.

Tidligere forskning antok at bosetningen i nordisk bronsealder var omskiftelig og at den har hatt et mer nomadisk preg. Men funn av bosetningsspor de senere tiår har i stor grad korrigert dette bildet (se også langhus og hustufter). Husfunn fra bronsealderen viser at både små og store hus har vært i bruk, men en lengde på 10–20 meter var vanlig.

Det er også funnet mange spor etter åkrer fra denne perioden. Da er det gjerne spor etter plogen, eller arden som en finner. Mens bosetningen i Sør-Skandinavia i det vesentlige har vært basert på jordbruk, var forholdene i området som utgjør dagens Norge mer nyanserte. Her hjemme har jakt og fiske spilt en veldig viktig rolle for at en skulle klare å livære seg. Dette ser vi tydelig gjennom funn i ulike hellere (se Ruskeneset og Skrivarhelleren) og funn av små hustufter på høyfjellet – spesielt på Hardangervidda.