Jan Hus

Den tsjekkiske teologen Jan Hus ble brent på bålet i 1415. Samtidig illustrasjon til Jenakodeksen Antithesis Christi et Antichristi.

Jan Hus
Av /※.
Amnesty International
Amnesty International er en av organisasjonene som har markert seg i arbeidet mot dødsstraff. Bildet viser aktivister fra organisasjonen som demonstrerer utenfor den belarusiske ambassaden i Moskva. Belarus er i 2020 det eneste europeiske landet som praktiserer dødsstraff.
Av /NTB Scanpix.
Skarpretter-utstyr
En norsk skarpretters utstyr til halshugging – økser og sverd – samt et svijern (nederst til høyre) til brennemerking.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 3.0
Om forbrytelser og straffer
Tegning fra Cesare Beccarias epokegjørende verk Dei delitti e delle pene (Om forbrytelser og straffer), hvor han kritiserte det herskende grusomme straffesystem, særlig den utstrakte bruk av dødsstraff.
Av /Biblioteca Europea di Informazione e Cultura.
Dødsstraff i verden
Landene i rødt praktiserer dødsstraff. Landene i lysegrønt har dødsstraff for krigsforbrytelser. Landene i oransje har avskaffet dødsstraff i praksis. Landene i mørkegrønt har avskaffet dødsstraff.
Av /Amnesty International.
Lisens: CC BY SA 4.0
Robespierres henrettelse
Maximilien Robespierre, broren Augustin og vennene Antoine Saint-Just og Georges Couthon ble henrettet i giljotinen 28. juli 1794, under Den franske revolusjon.
Demonstrasjon mot dødsstraff
Kina er det landet hvor det foregår flest henrettelser hvert år. Det arbeides for å avskaffe dødsstraffen i Kina, både nasjonalt og internasjonalt. Bildet er fra en demonstrasjon i Hongkong i 2004. Demonstrantene bærer bilder av henrettede med teksten «avskaff dødsstraff».
Av /NTB Scanpix.
Quisling under landssvikoppgjøret
Landssviksaken mot Vidkun Quisling i Eidsivating lagmannsrett. På bildet, tatt 10. september 1945, blir dødsdommen avsagt. Quisling med ryggen til. Norge avskaffet dødsstraff i 1979.
Av /NTB Scanpix.
Dødsstraff i Kina

De to dødsdømte kinesiske fangene Wang Shijian og Wong Tin-soong (begge i hvitt) eskorteres av politiet til stedet der den offentlige annonseringen av dødsdommen deres skal foregå. De to mennene, som ble dømt for narkotikarelaterte forbrytelser, ble senere henrettet ved skyting sammen med åtte andre. Foto fra 1996.

Av /NTB Scanpix.
Dødsstraff i USA

USA er blant de få landene i Vesten som benytter dødsstraff. I 2020 praktiserte 28 av USAs 50 stater dødsstraff, pluss føderasjonen som sådan og militæret. Statene som praktiserer dødsstraff er merket i rødt.

Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Elektrisk stol

Fange settes i en elektrisk stol i Sing-Sing fengsel i Ossining i delstaten New York i USA. Foto fra omkring 1900.

Av .
Henrettelsen av Pietro Caruso
Den italienske fascisten Pietro Caruso (1899–1944) ble henrettet ved skyting utenfor Roma i 1944. Han ble dømt til døden for en rekke forbrytelser, blant annet for å ha utlevert 50 italienske patrioter som ble massakrert av nazistene. Eksekusjonspeletongen bestod av 16 politimenn fra Roma.
Av /NTB Scanpix.
Hengning
En italiensk motstandsmann hengt av fascister i Ivrea, Nord-Italia, under andre verdenskrig.
Av /NTB.

Dødsstraff er henrettelse av et menneske som er blitt dømt til døden for en forbrytelse i en stat der grunnloven eller lovverket gir adgang til dette. Hvis henrettelsen ikke skjer ved lov og dom kalles det en utenomrettslig henrettelse.

De fleste samfunn har gjennom tidene praktisert dødsstraff. Det har vært dødsstraff for en rekke forbrytelser, særlig mord, forræderi og brudd på religiøse lover. Samtidig finnes en lang historie med forsøk på å avskaffe dødsstraff, gjerne hånd i hånd med arbeid for en mildere rettspleie.

Den moderne tidens arbeid for å avskaffe dødsstraff henger dypt sammen med opplysningstidens demokratiske idealer. Venezuela (1863) og Portugal (1867) var de første statene som fjernet dødsstraff i lovverket. Norge opphevet dødsstraff for sivile forbrytelser i fredstid i 1902 (trådte i kraft først i 1905). I 1979 ble dødsstraff avskaffet også i krig og dermed totalt avskaffet i norsk lovgivning.

Etter rundt 1970 har de fleste land avskaffet dødsstraff og forbudt tortur. Endringene er vedtatt med henvisning til de internasjonale menneskerettighetene. Dette arbeidet har gått hånd i hånd med vedvarende kampanjer fra sivilsamfunnsorganisasjoner og betydelige skifter i opinionen.

I 2019 hadde 106 av verdens stater avskaffet dødsstraff, blant dem de aller fleste demokratier unntatt USA, Japan og India. 56 stater praktiserte fortsatt dødsstraff.

Historikk

Henrettelser av kriminelle, dissidenter (politiske eller religiøse avvikere) og opprørere har funnet sted i nær alle samfunn, og til alle tider. Sannsynligvis er grunnen både et behov for å beskytte samfunnet eller gruppen mot dødelig fare og et ønske om hevn eller gjengjeldelse. I begge tilfeller handler det om å sanksjonere grenseoverskridelser på vegne av gruppen eller familien, eller også med referanser til en religiøst eller politisk basert orden. Herskerne har ikke bare drept ytre fiender, men også interne utfordrere under påskudd av å forsvare eller realisere den samme ordenen.

I stor grad har dødsstraff også vært nært forbundet med grusomme og nedverdigende straffemetoder. Førstatlige samfunn og nåtidige samfunn uten sentralmakt (jakt- og sankesamfunn) har imidlertid benyttet forvisning oftere enn henrettelse.

Et kjennetegn på statssamfunn er hvordan beskyttelsesfunksjonen blir institusjonalisert gjennom offentlig lov og orden. Historien om dødsstraff i statssamfunn er historien om lovene. Den er historien om grusomhet og akkumulasjon av ubegrenset makt, men også om hvordan makt er blitt stadig mer båndlagt med faste regler. De eldste sivilisasjonene laget generelle regler om straff ut fra forbrytelsens alvorlighet samt ut fra forbryterens og offerets stand i samfunnet. Lovene som ble gitt av den babylonske kongen Hammurabi (1792–1750 fvt.) er det mest kjente eksempelet. I demokratiske samfunn, hvor alle er like, er ulik straff for samme forbrytelse uønsket. Historien om avskaffelse av dødsstraff og en mildere rettspleie er således ikke bare historien om økt respekt for menneskeverdet, men også om økt likhet menneskene imellom.

I Den greske antikken og Romerriket var dødsstraff i vanlig bruk for en lang rekke forbrytelser, med et visst unntak for Aten under lovgiveren Solon (630–560 fvt.). Da ble bruk av dødsstraff begrenset til mordere, som én av flere demokratiserende reformer. I kristen og jødisk tradisjon, som bygger på Mosebøkene, ble det foreskrevet dødsstraff for blant annet mord, kidnapping, magi (sjamanisme), blasfemi og sodomi. I middelalderens Europa så vel som i det islamske Midtøsten var tortur og dødsstraff en regulær del av rettspleien.

Det første eksempel på en statsbyggende tradisjon som avskaffet dødsstraff er India under keiser Ashoka (268–232 fvt). Som omvendt til buddhismen tok han utgangspunkt i en type ærefrykt for alt liv snarere enn statens behov i sin lovgivning.

I Kina fastsatte keisermaktens lover dødsstraff for rundt 200 forskjellige forhold, som for eksempel kidnapping, falsk anklage mot foreldre og besteforeldre samt likskjending. Unntaket er perioden fra 747 til 759 da keiser Xuanzong (Tang-dynastiet), inspirert av buddhismen, avskaffet dødsstraff. I stedet beordret han bruk av de nest hardeste straffene som var pisking eller forvisning. Japansk historie har et lignende eksempel på buddhistisk inspirert humanitet. Under keiserne i Heian-perioden (794–1185) ble alle dødsstraffer omgjort til deportasjon.

Metoder

Listen over henrettelsesmetoder i regi av statsmakter er lang og grusom. Henrettelsesmetodene halshogging og hengning har vært i vanlig bruk i Europa og resten av verden. I tillegg kommer en rekke grusomme og pinefulle prosedyrer som for eksempel lemlestelse og partering, brenning, spidding, korsfestelse, drukning, steining og så videre.

Ofte ble straffeseansen innledet med tortur og som oftest skjedde henrettelsen offentlig, til skrekk og advarsel, men også som grusom forlystelse. I kraft av å være en offentlig handling gjør dødsstraff makten og samfunnsordenen synlig. At offentlig avstraffelse er nettopp offentlig peker på hvordan straffen også er en type ofring. Som kollektive, sosiale mekanismer er ofringer rensende handlinger som fellesskapet foretar for å beskytte seg selv og hevne fiendtlige handlinger.

Det hevdes ofte at de store monoteistiske religionene som vokste fram i Midtøsten og Asia bidro til å mildne skikker og praksiser gjennom å foreskrive en universell og høy moral, i tillegg til å dempe de uendelige konfliktene mellom småstater og klaner. Historien om de religiøst baserte imperiene som dominerte verden fram til moderne tid, forteller imidlertid at henrettelsesmetodene snarere ble mer inhumane og hyppigere benyttet, fordi forbrytelsene nå også ble oppfattet som forbrytelser mot Guds orden. Heksebrenningene, inkvisisjonen og religionskrigene i middelalderens Europa er kjente eksempler.

Avskaffelse av dødsstraff

Opplysningstiden

Bølgen av avskaffelse av dødsstraff over hele verden i moderne tid, startet på 1700-tallet i opplysningstidens Europa. Kirkens meningsmonopol og kongens maktmonopol ble utfordret av filosofer som Voltaire (1694–1778) og Jean-Jacques Rousseau (1712–1778). Sistnevnte mente at statsmakt bare kan rettferdiggjøres gjennom en sosial kontrakt begrunnet i fornuften. Voltaire var kanskje den tydeligste forkjemperen for sivil og politisk likhet. Til sammen ble dette tankegodset en spire til et samfunn med menneskeverd i sentrum. De franske og amerikanske demokratiske revolusjonene sent på 1700-tallet hvilte på disse tankene. I sin tur tilskyndet troen på fornuften og individets verdi framveksten en regelbundet orden, opprettholdt av regulære politistyrker og et uavhengig rettsvesen.

Argumentene for en human rettspleie er først og fremst levert av den italienske kriminologen Cesare Beccaria (1738–1794). Hans to hovedargumenter mot dødsstraff var at staten ikke har rett til å ta liv (det har bare Gud) og dernest at den verken er nødvendig eller nyttig. Hans tanker ble svært populære i samtiden og inspirerte blant annet de amerikanske og franske grunnlovsfedrene sterkt. Sammen med den engelske filosofen Jeremy Benthams (1748–1832) tanker om at størst mulig nytte for flest mulig skulle være statsmaktens mål (utilitarisme) la Beccarias arbeid grunnlaget for å se straff som reform av normovertrederen gjennom frihetsberøvelse og rehabilitering. Også forbryteren har en verdighet som kan gjenvinnes når den fornærmede først og fremst er fornuften som ligger i kontrakten mellom stat og borger.

Avskaffelser i Europa og verden

Med bakgrunn i opplysningstidens liberale og radikale tankegods vedtok en rekke land i Europa og Amerika å avskaffe dødsstraff utover på 1800-tallet.

Tidligst ute var Toscana i 1786, på den tiden et storfyrstedømme under Østerrikes krone. Dernest fulgte Venezuela (1863), San Marino (1865), Portugal (1867), foruten delstaten Michigan i USA (1846). I en andre bølge mellom 1890 og 1910 fulgte en rekke land i Latin-Amerika, samt Island i 1928. I den tredje og fjerde bølgen på henholdsvis 1970- og 1990-tallet avskaffet opptil ni nye land hvert år dødsstraff. De nordiske landene (utenom Island) kom til mellom 1972 og 1979. Canada avskaffet dødsstraff i 1976.

Per 2019 hadde 106 land avskaffet dødsstraff totalt, mens sju land har beholdt straffen i krigstid. Dertil kommer 29 land som i praksis har innført moratorium. I Europa er det nå bare Belarus som praktiserer dødsstraff; Russland innførte moratorium i 1996.

Disse verdensomspennende bølgene av avskaffelse av dødsstraff er nært forbundet med spredningen av ideer om menneskerettigheter, og at disse prinsippene ble nedfelt i Verdenserklæringen om menneskerettigheter.

USA og de fleste av statene i Karibia praktiserer dødsstraff. Dødsstraff praktiseres også i de fleste muslimske land (unntak er Tyrkia og flere land i Sentral-Asia) samt i de fleste asiatiske land (unntak er Mongolia, Nepal, Bhutan, Kambodsja og Israel). Blant Afrikas 54 stater har 21 avskaffet dødsstraff mens 15 praktiserer den, først og fremst Egypt og Somalia.

Organisasjonsarbeid

Både FN og Europarådet har som erklært mål å avskaffe dødsstraff. Artikkel 6 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (KSP) sier at land som ennå ikke har fulgt opp dette målet, bare kan idømme dødsstraff for de mest alvorlige forbrytelsene og i samsvar med lov som gjaldt da forbrytelsen ble begått. 167 stater har ratifisert KSP. Til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) hører protokoll 6, som forbyr dødsstraff i fredstid, og protokoll 13, som påbyr total avskaffelse. 44 av Europarådets 46 medlemsland har ratifisert protokoll 13.

Utenfor Europa har Den amerikanske menneskerettighetskonvensjonen bestemmelser om å redusere og avskaffe dødsstraff, spesielt gjennom dens andre tilleggsprotokoll. 13 av de 24 medlemsstatene har ratifisert denne.

Parallelt med FNs arbeid utfører sivilsamfunnsorganisasjoner som Amnesty International (AI) vedvarende arbeid for å begrense og avskaffe bruken av dødsstraff. Både AI og FN publiserer jevnlig oppdatert kunnskap om dette arbeidet.

Dødsstraffen i bruk

I 2018 fant de fleste henrettelser sted i Kina (over 1000), Iran (over 253), Saudi-Arabia (149) og Vietnam (85). Kinesiske myndigheter oppgir ikke tall, men man tror at antallet ble redusert fra omkring 12 000 i 2002 til 3000 i 2012. Kina benytter dødsstraff for 55 forskjellige forbrytelser, blant annet drap, korrupsjon, underslag, separatisme, menneskehandel og terror. Henrettelser skjer ved skyting eller injeksjon av gift. Vietnam benytter også gift. I Iran, Saudi-Arabia og en rekke andre muslimske land er henging og skyting hyppigst brukt. I tillegg benyttes straffemetoder som er foreskrevet i islamsk lov, som for eksempel halshogging og steining. Som i Kina og Vietnam kvalifiserer en lang rekke forbrytelser til dødsstraff (terrorisme, forræderi, spionasje, narkotikahandel, drap og voldtekt), pluss blasfemi og apostasi.

USA er blant de få landene i Vesten som benytter dødsstraff. I 2020 praktiserte 28 av USAs 50 stater dødsstraff, pluss føderasjonen som sådan og militæret. 22 stater og Puerto Rico har avskaffet den. I årene fra 2015 til 2019 ble det årlig henrettet mellom 20 og 28 fanger. Giftsprøyte er den foretrukne metoden (elektrisk stol og gass kan i enkelte delstater brukes om fangen ønsker det). Dødsstraff gis for drap under skjerpende omstendigheter, og kjennelsen treffes av en enstemmig jury i 26 av de 29 statene som bruker dødsstraff. 52,5 prosent av de dømte er afroamerikanere, og 99 prosent er menn.

Folkemeningen om dødsstraff i USA og resten av verden har variert mye. I USA var hele 80 prosent av befolkningen tilhengere av dødsstraff i 1994. I 2019 var tallet nede i 56 prosent, omtrent som på 1970-tallet. Undersøkelser viser at opinionen svinger i takt med medias innfallsvinkel til aktuelle saker og at motstandere av dødsstraff sjelden klarer å bygge varige allianser for lovendringer. På verdensbasis varierer oppslutningen også sterkt med hvilken type forbrytelse spørsmålene viser til og det aktuelle mediebildet. I de nordiske landene har oppslutningen om dødsstraff lenge vært lav, omkring 25 prosent.

I internasjonal opinion er det særlig bruk av unødig smertefulle henrettelsesmetoder (halshogging, steining) og henrettelser av ungdom og psykisk utviklingshemmede som får oppmerksomhet. Siden 1990 har ti land henrettet barn og unge. USAs høyesterett avskaffet dødsstraff for ungdom under 18 år i 2005 og for psykisk utviklingshemmede i 2002. Iran er det landet som henretter flest barn og unge.

Arbeid mot dødsstraff tar oftest utgangspunkt nettopp i det opplagt inhumane i å henrette barn og psykisk utviklingshemmede, samt i bruken av særlig pinefulle metoder.

Argumentasjon omkring dødsstraff

Argumenter for og mot dødsstraff kan deles i tre kategorier.

For det første de etiske eller moralske argumentene, som i stor grad dreier seg om retten til liv og hvordan denne kan begrunnes, samt om hvorvidt staten skal kunne ta liv. Ut fra internasjonal lov og menneskerettighetene er dødsstraff simpelthen uforenlig med menneskelig verdighet og dermed plikter alle stater å avskaffe den. Det motsatte argumentet er at den som er skyldig i særlig grusomme forbrytelser også har frasagt seg retten til sitt eget liv. I slike tilfeller vil dessuten dødsstraff være en rettferdig gjengjeldelse og et rimelig uttrykk for den fornærmelsen de etterlatte og offentligheten rommer overfor forbryteren. Motstandere av dødsstraff vil også ta i bruk Beccarias argument om at ved å ta liv senker staten seg selv ned på forbryterens nivå. Betrakter man staten som et uttrykk for fellesskapet og et instrument for dets vilje, er statlig drap på en kriminell dessuten et uproporsjonalt og uopprettelig inngrep i et menneskes liv.

Den andre gruppen av argumenter er de utilitaristiske, og da spesielt hvorvidt dødsstraff har en avskrekkende virkning. Tilhengere av dødsstraff vil hevde at trusselen om døden nettopp har en unik avskrekkende virkning. Motstandere vil hevde det motsatte og gjerne finne belegg i kriminologisk forskning som peker på at de aller fleste drap finner sted i affekt. Forskning har heller ikke funnet noen klare sammenhenger mellom dødsstraff og kriminalitet.

En tredje kategori argumenter er de praktiske som handler om hvorvidt det overhodet kan lages korrekte lover og prosedyrer. Forskning på bruken av dødsstraff i USA peker på hvordan tilfeldigheter og forskjellige former for diskriminering (for eksempel av afroamerikanere) har spilt en uforholdsmessig stor rolle i anvendelsen av dødsstraff.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (4)

skrev Henrik Hageland

Ein svært liten detalj, men i tredje avsnitt står det at Noreg fjerna dødsstraff i fredsstid i 1902. Det er vel ein måte å seia det på, sidan den nye straffelovi utan dødsstraff vart vedteke det året. Likevel vart vel ikkje dødsstraffen fullstendig avskaffa føre lovi tok yvi for den gamle i 1905.

svarte Ida Scott

Hei! Tusen takk for kommentar, beklager at det tok så lang tid før du fikk svar (kommentaren din kom i ferien, og så har den dessverre blitt glemt). Jeg er helt enig i at det kan fremstå som misvisende, og har lagt inn i teksten at loven først trådte i kraft i 1905. Mvh Ida Scott, redaksjonen.

skrev Ram Gupta

Hei igjen, mer pirk fra lektor Gupta...
I denne artikkelen står slik:
https://snl.no/d%C3%B8dsstraff
"Norge opphevet dødsstraff for sivile forbrytelser i fredstid i 1902 (trådte i kraft først i 1905), og i 1979 ble straffen totalt avskaffet."
Kommentar: Tror det ville være greit om presiseres at "total avskaffet" betyr avskaffet *både* i fredstid og i krig.

Forslag til ny formulering: "Norge opphevet dødsstraff for sivile forbrytelser i fredstid i 1902 (trådte i kraft først i 1905). I 1979 ble dødsstraff avskaffet også i krig og dermed totalt avskaffet i norsk lovgivning".

Begrunnelse: Erfaringsmessig vil det være en del elever som vil opplever at setningen er uklar eller de vil misforstå.

svarte Ida Scott

Tusen takk for kommentar, som jeg har tatt til følge. Neste gang du har forslag til omformuleringer og lignende, kan du gjerne legge inn et endringsforslag. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg