Et forbud er en regel som sier at noe ikke er tillatt. Forbud henger sammen med påbud og er det motsatte av dette. For eksempel er det påbudt å ha installert bilbelte, og derfor er det forbudt å unnlate å ha det.
Et forbud kan være offentligrettslig eller privatrettslig.
Et juridisk forbud er gjerne slått fast i en lov. Loven må da inneholde en regel om straff for den som bryter forbudet. For eksempel følger det av straffelovens § 183 at det er forbudt å oppfordre noen til en straffbar handling, og at dette straffes med bot eller fengsel i inntil tre år.
Siden lover er vedtatt av Stortinget, som er det øverste offentlige organ i Norge, kalles lovbestemte juridiske forbud for offentligrettslige.
Det fins også mange forbud som er slått fast i forskrifter. Disse er også offentligrettslige og kan inneholde forbud. Men det er en viktig forskjell mellom forbud som står i lover, og forbud som står i forskrifter. Lovbestemte forbud følger direkte av teksten i loven, jf. eksempelet over om straffelovens § 183. Selv om det bare er Stortinget som har myndighet til å lage lover, kan Stortinget i loven bestemme at andre myndigheter, for eksempel et departement, en kommune eller et forvaltningsorgan, kan lage en forskrift med utfyllende regler. Disse reglene kan blant annet inneholde forbud, men forutsetningen er da at forskriften bygger på en lov som gir departementet, kommunen eller forvaltningsorganet myndighet til å gi det og det forbudet. Med et juridisk faguttrykk sier vi at det må finnes en hjemmel for forbudet.
Et eksempel på dette er trafikkreglene av 21. mars 1986. Trafikkreglene er en forskrift som er gitt av Samferdselsdepartementet. Et eksempel på et forbud som er gitt i denne forskriften, er at det i § 4 står at det er forbudt å kjøre på fortau eller gangveg. Når departementet kan vedta forbud i denne forskriften, er det fordi myndigheten til å gi slike forbud har hjemmel i lov, i dette tilfellet vegtrafikkloven.
Privatrettslige forbud er forbud som en person pålegger en annen. Det kan dreie seg om personer i vid forstand, både enkeltmennesker og juridiske personer som for eksempel aksjeselskaper eller stiftelser.
Privatrettslige forbud kan eksempelvis innføres i form av tinglyste servitutter (for eksempel byggeforbud på en eiendom), avtaler (for eksempel forbud mot støy etter klokka 23 i en leieavtale av en hybel), eller som vedtekter i en organisasjon (for eksempel forbud mot husdyrhold i et borettslag).
Ordet forbud kan også knyttes til familien. Typiske familiære forbud er når et barn får forbud av sine foreldre mot å være borte fra hjemmet etter et visst klokkeslett om kvelden. Strengt tatt har slike forbud også hjemmel i lov, nemlig barnelovens kapittel 5, der det framgår at det er en del av foreldreansvaret å ta avgjørelser for barnet, men hvor det også står at barnet skal få større og større selvråderett med alderen.
Dersom et forbud vedtatt på et lavere nivå (for eksempel forskrift) strider mot rettsregler vedtatt på et høyere nivå (for eksempel lov), er forbudet ugyldig. Dette kalles trinnhøydeprisippet eller lex superior-prinsippet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.