geografi

I geomorfologien (læren om landformene) studeres særlig jordoverflatens former og de naturprosessene som påvirker og forandrer disse. Naturkreftene virker på jordoverflaten gjennom isbreenes arbeid, rennende vann, forvitring, massebevegelser, bølger og vind. Samtidig er bevegelsene i jordskorpen og egenskapene ved berggrunnen avgjørende for prosessene på jordoverflaten.

I klimatologien studeres variasjon i klima fra sted til sted og de konsekvenser dette har. Grunnvitenskapen her er meteorologien.

Hydrologien tar opp prosesser i sjøer og elver og overlapper geomorfologien (fluvial geomorfologi).

Plantegeografi beskriver vegetasjonens art og utbredelse, mens dyregeografien tilsvarende behandler utbredelsen av dyr.

Med de europeiske oppdagelsesreisene fra cirka 1450-tallet ble kunnskapen om verden radikalt utvidet. Etter hvert ble det klart at Ptolemaios hadde undervurdert Jordens omkrets. Etter Kristofer Columbus' ferder ble verdenskartet endret, og det gikk ikke lenge før europeerne erkjente at det ikke var India han var kommet til, men et nytt kontinent. Da oppdagelsesferdene etter hvert ble lengre og skipsfart og handel økte i omfang, fikk kontinentene et riktigere omriss, og de hvite flekkene bak kystlinjene ble mindre.

Kartografien fikk snart en annen karakter. Ikke minst ble det lagt vekt på å finne hensiktsmessige projeksjoner slik at feilene i avbildningsmetodene kunne bli mindre – se Gerhardus Mercator.

Bernhard Varenius ble med Geographia Generalis fra 1650 en av de første som antydet todelingen av geografien. Immanuel Kant (1724–1804) foreleste i «fysisk geografi», men innholdet i hans forelesninger omfattet studiet av både mennesker og naturforhold. Kant gav geografien en filosofisk begrunnelse ved sine betraktninger om å ordne empirisk viten i tid og rom.

Geografi i moderne forstand kan knyttes til Alexander von Humboldt (1769–1859) og Carl Ritter (1779–1859). Humboldt oppfattet geografien som en ren naturvitenskap, mens Ritter så på forholdet mellom natur og kultur som det viktigste. Både Humboldt og Ritter la vekt på den sammenlignende metode, idet de forsøkte å få frem likheter og forskjeller mellom land og områder. Humboldts fagsyn ble videreført av blant andre Ferdinand von Richthoven, Albrecht Penck og William Morris Davis, som fikk vesentlig betydning for utviklingen av geomorfologien.

Visse sider av Ritters vitenskapssyn fikk et grunnskudd da darwinismen slo gjennom, men andre sider av hans geografiske ideer ble videreført som antropogeografi (senere kulturgeografi) av Friedrich Ratzel (1844–1904) og andre. Vitenskapssynet var i denne perioden klart naturdeterministisk, det vil si at hovedvekten ble lagt på å vise at mennesket er underlagt naturens lover og at kulturformene er bestemt av naturforholdene. Reaksjonen på dette synet kom blant annet med Vidal de la Blache (1848–1918), Jean Bruhnes (1869–1930) og Carl Sauer (1889–1975). De innså de naturgitte grenser for menneskelig virksomhet, men la større vekt på menneskenes valgmuligheter (possibilisme).

I årene etter andre verdenskrig ble en rekke nye problemer formulert, og metodene endret karakter fra overveiende deskriptiv art til en mer analytisk og teoretisk art. Geografien fikk et mye større mangfold både med hensyn til temavalg og vitenskapelig angrepsmåte.

Migrasjonsstudier, kontakt- og transportstudier, studier av urbaniseringsprosessenes forskjellige sider og undersøkelser av spredningskanaler for innovasjoner er eksempler på emner som kom til å stå sterkt. En av banebryterne for en mer modellsøkende og teoretisk geografi var svensken Torsten Hägerstrand ved universitetet i Lund.

I 1950-årene opplevde også geografien den «kvantitative revolusjon». Store datamengder som tidligere ikke hadde latt seg håndtere, og kvantitative teknikker utviklet av statistikere, fysikere og andre, ble tilgjengelige og anvendbare takket være elektronisk datateknikk. Metodene lot seg tilpasse den romlige analysens behov. Geografien utviklet en rekke modeller for geografiske prosesser; for byvekst, for migrasjonsstrømmer og spredning av kulturnyheter, for elveløp og så videre. Resultatene modellene gav, ofte på kart, kunne så testes mot empirisk materiale, også dette tilsvarende fremstilt på kart. Videre tok geografien i bruk analogimodeller fra fysikken for å analysere befolkningsfordelinger, trafikkstrømmer og så videre.

Denne regional science-retningen (regionalvitenskap, som også innbefattet fag som økonomi og statsvitenskap) stod særlig sterkt i 1950- og 1960-årene. Mange problemer ble løst, eller i det minste belyst på en ny måte i denne perioden, ikke minst av amerikanske, engelske og svenske geografer. Imidlertid vokste det etter hvert frem en kritisk holdning til det positivistiske vitenskapssynet som denne retningen stod for. Et karakteristisk trekk er at flere av de fremste representantene for den kvantitative retningen i geografien senere har stilt seg kritiske til de forskningsresultatene den kvantitative revolusjonen kunne oppvise.

Tendensene i 1970–1990-årene var ikke entydige, men det er mulig å skille ut flere retninger. En behavioristisk retning la stor vekt på menneskelig atferd. Både humanistiske og fenomenologiske varianter av samfunnsgeografisk forskning finnes. En «radikal» strukturalistisk retning har fått økende oppslutning. Deres krav om «social relevance» har ført til atskillig forskning som tar opp levekår og menneskers sosiale forhold for øvrig.

Fra 2000-tallet kan geografifaget beskrives som mangfoldig både i temavalg og vitenskapelig angrepsmåte. Sentrale temaer både i forskning og høyere undervisning er økonomiske strukturendringer, byproblemer, sosiale, politiske og demografiske forhold, utviklingsproblemer, Nord–Sør-forholdet og miljø- og ressursproblemer.