hero

Hos Homer ble begrepet hērōs (ἥρως) brukt om helter som utmerket seg generelt, ofte dødelige menn som hadde én guddommelig forelder. I klassisk og hellenistisk tid ble hero primært brukt om de døde menneskene som var gjenstand for kult – altså om det som er å forstå som en hero i gresk religion. Det dikteren Hesiod kalte daimones – de døde sjelene fra gull- og sølvalderen som voktet over de levende og var gjenstand for kult – passer følgelig med det klassiske hero-begrepet.

Selv om ordet hero i mange europeiske språk er blitt ensbetydende med en helt, ble altså ikke enhver gresk helt en hero. Flere ble fysisk udødeliggjort til guder, mens andre endte opp bare som vanlige døde.

Flere som ble heroer, hadde en gud som en av sine foreldre, men dette hadde ikke automatisk sammenheng med hvorvidt man endte opp som hero. Når bare én av foreldrene var gud, var man opprinnelig fullt ut menneskelig og dødelig av natur og kunne like godt ende opp som en vanlig død sjel.

Selv om heroer noen ganger kalles for halvguder i moderne tid fordi de var skikkelser gjenstand for kult som ofte hadde én guddommelig forelder, brukte Hesiod og De homeriske hymnene det greske begrepet halvgud (hemitheos – ἡμίθεος) på hele generasjonen som kjempet rundt Troja og Theben, uavhengig av om de hadde halvveis guddommelig opphav eller ikke, eller om de endte opp som heroer, guder eller bare vanlige døde. Pindar brukte på samme måte begrepet halvguder om alle argonautene.

I motsetning til gudene som var udødelige og hadde fysisk uforgjengelige kropper, var en hero en død sjel. Men i motsetning til de døde sjelene til vanlige mennesker som endte opp mer eller mindre bevisstløs i dødsriket Hades, ble sjelen til en hero ansett å være ved full bevissthet og holde seg i nærheten av sin døde kropp. Han eller hun kunne også gripe inn i de levendes tilværelse.

Selv om en hero ikke hadde noen fysisk uforgjengelig kropp, kunne hans eller hennes skygge (eidōlon eller phasma) til tider være svært følbar. En legende om slaget ved Marathon i 490 fvt. forteller at en hero ved navn Ekhetlaios eller Ekhetlos der drepte mange persere med en plog. Aktaion ble en hero etter å ha blitt spist av hundene sine, og plaget ifølge legender en stund innbyggerne i Orkhomenos i Boiotia. En hero som opprinnelig hadde vært en av Odyssevs' menn, drepte ifølge legender stadig unge jenter i den greske byen Temesa i Syd-Italia, helt til en olympisk boksemester vant over ham fysisk i 472 fvt.

Heroskulten hadde fokus på vedkommendes grav. Det var ingen absolutte regler for kulten, men ofrene var gjerne ktoniske, altså tilsvarende ofrene som ble gjort til guder knyttet til jorden. Kulten fant gjerne sted på kvelden eller natten, blodet fra offerdyret ble helt på jorden og kjøttet helt eller delvis brent.

Det kunne noen ganger være uenighet om hvorvidt den ene eller andre skikkelsen var blitt til en hero eller en gud. Dette var avhengig av hvorvidt det fantes en grav eller ikke, siden en guddommeliggjort person ikke kunne ha noen grav, siden selve kroppen ble fysisk udødeliggjort og det dermed ikke kunne være noen rester av kroppen igjen. Selv om Herakles for de fleste grekere var blitt udødeliggjort til en av de viktigste gudene, ble han i byen Sikyon på Peloponnes æret bare som en hero, ifølge Pausanias. I Megara mente innbyggerne på lignende vis at de hadde graven til Ino og følgelig dyrket henne som en hero, selv om de fleste andre grekerne anså at hun hadde blitt fysisk udødeliggjort til gudinnen Leukotea.

De fleste heroer var døde helter fra trojanerkrigen og generasjonene før. Enkelte skikkelser fra historisk tid ble også ansett for å ha blitt heroer og ble dyrket som dette. I hellenistisk og tidlig kristen tid viser gravinnskrifter at vanlige avdøde innimellom ble ansett som heroer.

• gresk religion
• gresk mytologi