Det brukes flere forskjellige skriftsystemer for indiske språk.
De eldste skriftsystemene fra India er kharoshti og brahmi. I tillegg kommer Induskulturens innskrifter, som ennå ikke er tydet.
indiske alfabeter
Av de indiske alfabetene er devanagari-alfabetet det mest brukte. Det brukes blant annet for hindi. Bengali-alfabetet brukes i Bangladesh og den indiske delstaten West Bengal. Hvert skrifttegn står for en stavelse. Det finnes egne tegn for vokaler og diftonger i begynnelsen av ord. Hvert konsonanttegn inneholder kort a, for eksempel ka, na, ga. En k som følges av en annen vokal enn kort a, skrives med tegnet for ka med visse tilleggstegn. I tredje kolonne er vist den transkripsjonen av indiske skrifttegn som er brukt i leksikonet. Der hvor denne avviker fra den internasjonale transkripsjonen, står den internasjonale i parentes ved siden av. For to tegn, ja og jha, er uttalen angitt i hakeparentes.
Kharoshti
Kharoṣṭhī er et nordvestindisk alfabet som sannsynligvis oppsto av en østlig variant av den arameiske skriften som ble brukt i Persia under akemenidene.
Denne skriften ble brukt til å skrive språkene sanskrit, pali og prakrit, og skriftretningen er fra høyre mot venstre.
Eldste kjente innskrift er på en mynt fra 300-tallet fvt. Av Ashoka-innskriftene er utgavene fra Mansehra og Shahbazgarhi i Pakistan skrevet med kharoshti, som også etter Ashoka ble brukt på mynter og innskrifter noen hundre år fremover. Håndskrifter i kharoshti-skrift er funnet i Sentral-Asia.
Brahmi-skriften
Brāhmī-skriften, som først forekommer i Ashoka-innskrifter fra 200-tallet fvt. både i Nord- og Sør-India, leses fra venstre mot høyre. Skriftens opprinnelse er ikke klarlagt, men det finnes en lang rekke teorier om dens opprinnelse.
Skriften skilte seg tidlig i to hovedtyper: en nordlig, Gupta-brahmi, som utviklet seg til devanagari og de andre nordindiske alfabetene samt det tibetanske alfabetet, og en sørlig type, Pallava-brahmi, som ble begynnelsen til sørindiske alfabeter. Også en rekke alfabeter i det sørøstlige Asia utenfor India er utviklet av brahmi-skriften: singalesisk skrift, burmesisk, mon, khmer, thai, javanesisk med mer.
Strengt tatt er det ikke tale om alfabeter, men stavelsesskrifter, det vil si skriftsystemer hvor det enkelte tegn ikke betegner en enkelt lyd, men en stavelse. Stavelsestegnene er imidlertid dannet etter bestemte regler, slik at man ved å lære seg cirka 100 skrifttegn samt reglene for tegnenes oppbygning vil kunne gjenkjenne og bruke alle de mange hundre stavelsestegnene uten å trenge å lære dem ett for ett. Størsteparten av disse stavelsesskriftene er fonetiske og gjengir språkenes lydsystemer ganske nøye, mens de er tungvinte og langsomme å skrive.
De indiske alfabetene har egne talltegn som medførte en revolusjon i matematikken da de ble formidlet til Europa av araberne som «arabiske tall». De to geniale nyskapningene i dette tallsystemet, sammenliknet med romertallene, var dels innførselen av et særlig tegn for null, dels det at det enkelte talltegns verdi bestemmes av sifferets plassering i tallet.
Andre alfabeter
Muslimer i Sør-Asia foretrakk ofte å skrive språkene sine med arabisk skrift, som etter hvert ble forsynt med ekstra tegn for å uttrykke lyder som ikke finnes i arabisk. Av de indiske språkene skrives i dag bare urdu og sindhi med arabisk skrift, mens dhivehi – nasjonalspråket på Maldivene – skrives med sin egen skrift, thaana.
Latinske bokstaver brukes for en del mindre språk som er blitt skriftspråk gjennom kristen misjon. Slike språk er for eksempel khasi i Meghalaya, konkani i Goa og santali i Jharkhand.
I India identifiseres ofte språk med skrift, og det gir språket prestisje å ha sitt eget alfabet. Det ble blant annet laget en egen skrift, Ol Chiki/Ol Cemetʼ, for santali til bruk i barneskolen i santalitalende områder av Vest-Bengal.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.