Norskkurs
For å integreres må innvandrere ofte lære seg et nytt språk. Bildet viser noen av øvingsoppgavene til en deltaker på norskkurs.
Norskkurs
Av /NTB scanpix.
Pakistanske innvandrere
Å feriere på samme måte som majoritetsbefolkningen kan være en måte å bli integrert på. Pakistanske innvandrere på Ekeberg camping i 1971. Pakistanere begynte å komme til Norge som arbeidsinnvandrere på slutten av 1960-tallet. Norsk-pakistanere er i dag en av de største innvandrergruppene i Norge.
Pakistanske innvandrere
Av /NTB.
Samiske barn på internatskole
På 1900-tallet ble norske samer utsatt for en fornorskingspolitikk der målet var assimilering. Bildet viser samiske barn på internatskole for flyttsame-barn i Karasjok, 1950. Undervisningen foregikk på norsk.
Av /NTB scanpix.
Cissi Klein
Integrasjon var en sterk norm i det jødiske samfunnet i mellomkrigstiden, og skigåing var en måte å vise sin norske tilhørighet på. Her er Trondheimsjenta Cissy Klein på skitur ca. 1940. Cissi Klein ble drept i Auschwitz i 1943.
Av /Jødisk museum Trondheim.

Integrering er i dagligforståelsen en betegnelse på innlemmelsen av innvandrere i majoritetssamfunnet.

Faktaboks

Uttale
integrˈering
Etymologi
av integrere
Også kjent som

integrasjon

Integrasjon som begrep

Integrering (integrasjon) som begrep har med tiden blitt knyttet til innvandrere. Dette har sammenheng med den økte innvandringen Norge har opplevd siden 1970-tallet. Samfunnsmessig integrasjon av nye minoriteter har blitt et politisk mål. Det har gitt økt debatt om hva integrasjon innebærer og hvordan det skal foregå.

Samfunnsmessig integrasjon kan imidlertid også gjelde andre grupper, som for eksempel eldre eller funksjonshemmede. Integrasjon kan dermed foregå på mange ulike nivåer i samfunnet. Sosiologen Dag Østerberg definerte i 1977 selve verbet «å integrere» som «å gjøre fullstendig, å fullføre eller å gjenopprette en tidligere (fullkommen) tilstand».

Integrasjon i sosiologisk teori

I sosiologisk teori er integrasjon et nøkkelbegrep og refererer til hvordan ulike deler eller elementer i et sosialt system inngår i en helhet. Et sosialt system er en relativt stabil enhet med avgrensning mot omverdenen, som for eksempel en sosial gruppe, en organisasjon eller en nasjonalstat. Sentralt i det sosiale systemet står de menneskelige aktørene, som forholder seg til hverandre og til helheten.

I sosiologien blir integrasjon brukt både om en prosess. I denne prosessen blir deltakerne gjort og gjør seg selv til deler av helheten. Denne prosessen handler også om den samfunnsmessige tilstanden der deltakerne inngår i et sluttet hele.

Motsatsen til integrering blir gjerne ansett å være marginalisering eller eksklusjon når det gjelder individer, og oppløsning eller «anomi» når det gjelder hele samfunn. Marginalisering innebærer undergraving av de sosiale og symbolske båndene mellom individ og samfunn. Dette kan føre til svak deltakelse og manglende tilhørighet og innflytelse for de som opplever marginalisering.

Fullstendig mangel på integrasjon, ved marginalisering og eksklusjon, er derfor ikke bare en risiko for individet, men også en trussel overfor samfunnet som helhet.

Integrasjon i klassisk sosiologisk teori

For de klassiske sosiologene Émile Durkheim og Talcott Parsons er integrasjon nært knyttet til sosial orden, som er avhengig av et felles verdi- og normgrunnlag for å kunne opprettholdes. Normgrunnlaget kan samtidig forstås som en ramme aktører (individer) handler innenfor. Her handler mennesker som selvstendige individer med interesser, som også har en mulighet til å påvirke rammene.

Georg Simmel – en annen sosiologisk klassiker – brakte inn konflikt i tanken om det sosiale systemet. Ifølge Simmel kan konflikter ha en sterkt integrerende effekt på de involverte, og selve konflikten kan representere et sosialt system. Konflikt kan skape forandring og utvikling ved at etablerte ideer blir utfordret. Utfordreren viser integrasjon ved å utfordre et system hen er en del av.

Samfunnsmessig integrasjon

Samfunnsmessig integrasjon har blitt ansett som en betydelig komponent i utviklingen av moderne nasjonalstater, blant andre av Max Weber og Émile Durkheim. De mener at livene til tidligere og kommende generasjoner skal kobles sammen gjennom dannelse av normer. Kulturell arv skal forenes med nye impulser og felles institusjoner skal bygges. Samhold skal skapes på tvers av klasser, regioner, etnisitet og eventuelt religion. Videre har utdanning, helsevesen og transportsystemer ble sett som viktige elementer i den samfunnsmessige integrasjonsprosessen.

Kombinasjonen av ideologi, sosiale institusjoner og dannelse av en politisk kultur skal skape og gjenskape det nødvendige «limet» i samfunnet. Dette gjøres ved at samfunnsmedlemmene deltar i en offentlig sfære for å påvirke sine omgivelser, noe Weber og Durkheim mener er forutsetningene for politisk stabilitet og økonomisk utvikling.

Nasjonsbygging er ofte begrepet som brukes på denne prosessen eller disse prosessene: Produksjon av kultur, bevaring av historisk hukommelse og forming av gruppesolidaritet – parallelt og forbundet med økonomisk utvikling og institusjonsbygging. I denne forståelsen av «integrasjon» er nasjonalstatene avgrensede, sammenbundne helheter, med distinkte identiteter og kulturer.

Forutsetning for velferdsstaten

I moderne velferdsstater har samfunnsmessig integrasjon både vært en forutsetning for og et resultat av utviklingsprosessen. Dette gjelder blant annet velferdsstatene som har utviklet seg i Skandinavia i løpet av det siste hundreåret.

Historisk og samfunnsmessig integrasjon i Skandinavia handlet først om innlemmingen av arbeiderklassen, og deretter kvinnene, i det fulle samfunnsborgerskapet. Den «nye innvandringen», altså innvandring fra land utenfor OECD, representerer i dag nye oppgaver knyttet til integrasjon for nasjonalstaten.

Integrasjon og innvandring

Økt grad av kulturelt mangfold, særlig som følge av innvandring, har siden 1970-tallet gitt begrepet «integrasjon» nye og kontroversielle betydninger. Siden begynnelsen av 2000-tallet har det trolig vært vanligst å assosiere begrepet med nettopp innlemmingen av innvandrere i majoritetssamfunnet.

Innvandring har brakt med seg nye typer spenninger og nye former for sosiale og kulturelle forskjeller. Nye mønstre av ulikhet utfordrer etablerte forståelser av samfunnet; av kriteriene for medlemskap, solidaritet, tildeling av rettigheter, nasjonal kultur og av institusjoners relevans under nye forhold.

Den klassiske, sosiologiske definisjonen av «integrasjon» som prosess, der samfunnsdeltakere blir gjort og gjør seg selv til deler av den sosiale helheten, er intuitivt meningsfylt når nykommere skal innlemmes i samfunnet. Men integrasjonsbegrepet brukt i forbindelse med innvandring har skapt store uenigheter, og har produsert en omfattende litteratur på tvers av fagfelt.

Ideen om integrasjon – 1970-tallet

Det oppstod en ny forståelse av begrepet integrasjon på begynnelsen av 1970-tallet, knyttet til innvandringen på denne tiden. Integrasjon ble nå ansett som noe kvalitativt forskjellig fra det som ble kalt assimilasjon. Betydningen av kulturelle røtter, identitet og etnisitet var kommet i fokus i kjølvannet av den politiske radikaliseringen som fant sted på slutten av 1960-tallet og utover 1970-tallet.

I den dominerende integrasjonsdebatten ble assimilasjon definert som en strategi mange stater fulgte overfor minoriteter tidligere i historien, der det ble brukt tvang og andre pressmidler for å få «avvikere» inn i majoritetsfolden. Denne strategien ble blant annet brukt av norske myndigheter overfor den samiske urbefolkningen. Dette lå derfor som et negativt bakteppe da en ny politikk skulle utformes overfor innvandrere og minoriteter.

Sammen med en rekke andre europeiske stater introduserte Norge konseptet integrasjon, som var tilpasset en ny tid. Dette vil si at det rommet en ny forståelse av relasjoner mellom majoritet og minoriteter. Integrasjon som strategi skulle ikke øve vold på individers kulturelle bakgrunn. Den medbrakte kulturen skulle kunne bevares i en ny kontekst. Samtidig skulle nykommere ha tilgang på de samme sivile og sosiale rettigheter som majoritetsbefolkningen. Fulle politiske rettigheter skulle oppnås gjennom botid og naturalisering.

Integrering versus assimilering

Begrepene «assimilasjon» og «integrasjon» kan bety forskjellige ting ut fra forskjellige tenkemåter og verdier. De to tilnærmingene har ulikt syn på både hva slags samfunn innvandrere skal innlemmes i, i tillegg til hvordan selve prosessen (innlemmingen) skal foregå.

Det har også historisk vært et faglig skille mellom de som mener at «disse prosessene bare skjer», (laissez faire-politikk) og de som mener at prosessene kan og bør styres. Innen retningen som vektlegger assimilasjon, har det blitt ment at individer ensidig tilpasses majoritetskulturen over tid; enten ved en «usynlig hånd» – eller ved tvang.

Assimilering

Assimilering beskriver en prosess der individene vokser inn i et gitt kulturelt fellesskap, altså at de gradvis tilegner seg dette fellesskapets normer og verdier. Til slutt når individene et punkt hvor deres egne normer ikke kan skilles fra samfunnets.

Innvandreres opprinnelige kultur blir ikke tillagt vekt eller blir oppfattet som en privatsak. Her gir samfunnet heller ingen rettigheter basert på minoritetskultur. I det klassiske amerikanske synet på assimilasjon ble det lagt vekt på sosial kontroll gjennom sentrale samfunnsinstitusjoner. Dette var eksempelvis familien, eventuelt religionsfellesskap, skolen og lokalsamfunnet. Disse fungerte som «moraldannende aktører/institusjoner».

Hvis sosialiseringen er mislykket, skyldes det gjerne svikt i de prosessene som knytter individene til samfunnet. Assimilasjon som aktiv politisk strategi blir oppfattet som autoritær.

Integrering

Tanken om integrasjon hadde et mer liberalt syn på samfunnet, altså eller verdipluralistisk. Nye individer eller grupper skulle innlemmes ved å få en likestilt plassering i relasjon til allerede etablerte grupper.

Ved å få like livsbetingelser eller muligheter skulle personer, også med sterkt ulike verdisyn, veves inn i samfunnet. Denne typen innlemming skulle ideelt skje ved at det ble utviklet gjensidige avhengighetsbånd mellom gruppene, samt at det mer formelt ble opprettet regler for plikter og rettigheter.

Innvandrere ble betraktet som medlemmer av etniske grupper, ikke bare som individer. Individene ble også tildelt rettigheter knyttet til gruppen de tilhørte, eller ble henvist til. En statlig integrasjonspolitikk fordrer at det tilrettelegges for flere ulike kulturer i utformingen og organiseringen av samfunnets offentlige institusjoner.

Diskusjoner rundt integrasjon

Integrasjonspolitikken har kommet som en reaksjon på assimilasjonstenkningen, og har (i det minste på det ideologiske plan) en kulturpluralistisk basis. Integrasjon har blitt en honnørkategori for moderne velferdsstater, og det flerkulturelle har åpnet opp muligheten for å tenke positivt rundt etniske forskjeller.

Tanken om integrasjon skulle muliggjøre fredelig sameksistens mellom ulike etniske grupper innenfor en og samme statsdannelse. Det er imidlertid store og viktige uklarheter, motsetninger og dilemmaer knyttet til integrasjon, og rundt århundreskiftet tok flere forskere til orde for å revurdere assimilasjonsbegrepet.

Diskusjonene om premissene for assimilasjon og pluralisme har blitt mer nyanserte: Det er mulig å snakke om faktisk og/eller ønsket assimilering i noen deler av samfunnet (for eksempel i arbeidsliv og utdanning) parallelt med faktisk og/eller ønsket opprettholdelse av kulturelle særtrekk i andre.

Det diskuteres også hvorvidt majoriteten kan kreve assimilering i spesifikke områder, som for eksempel tilslutning til det liberaldemokratiske fundamentet i samfunnet. Tidshorisonten er også viktig: Snakkes det om de facto langsiktig (og frivillig) assimilasjon gjennom historiske prosesser eller om en politisk strategi fra myndighetens side?

Før og nå har det i grove trekk vært enighet om at majoriteten har og bør ha rett til å beskytte det økonomiske og sosiale systemets betingelser for reproduksjon. Som filosofen Michael Walzers (1983) sa «et politisk fellesskap har rett til å bevare integriteten til sin livsform».

Men hva som ligger i «sin livsform» har vært noe av stridens kjerne. Er nasjonal identitet og nasjonal/etnisk homogenitet for eksempel et basisvilkår for å reprodusere et samfunns livsform? Eller holder det med tilslutning til en felles politisk kultur og – i moderne demokratier – til rettsstatsprinsipper?

Hvor mye avvik skal aksepteres, og på hvilke områder? Hva tilhører privatsfæren og hva er et offentlig anliggende? Er det nok at nye grupper følger norsk lov, det vil si avstår fra direkte lovbrudd, men ellers følger sine egne normer for god oppførsel? I de vanskelige grenseflatene mellom det lovlige og det legitime, er det få retningslinjer å hente i integrasjonstenkningen.

Her, i praksisfeltet, flytter også grensene seg kontinuerlig. Selv om man skulle være enig med Walzer i at majoriteten har rett til å reprodusere sine livsformer, det vil si at den har legitimitet til å gjøre det, endrer samfunnet seg som følge av kulturell pluralisering. Nye samfunnsmedlemmer har rettigheter, de deltar i valg, og er de mange nok får de gjennomslag for sine verdier og saker. Selve legitimitetsgrunnlaget forandrer seg underveis.

Nye krav og grenser

Siden begynnelsen av 2000-tallet har begrepet integrasjon forandret seg på nye måter. Det har blitt anerkjent at innvandrere (med innbyrdes stor variasjon) er marginalisert på flere viktige samfunnsområder. Dette har utløst spørsmål knyttet til rettighetssamfunnets grenser: Det er ikke øyeblikkelig tydelig hva velferdsstaten skal gjøre når kulturelt eller religiøst baserte livsformer synes å stå i motsetning til øvrige samfunnsmessige mål, slik som utjevning av levekår og sosial mobilitet.

Grensene for kulturell toleranse har kommet sterkere på dagsorden. Nødvendigheten av samfunnsmessig deltakelse for vellykket integrasjon – både kulturelt/sosialt og ikke minst i arbeidslivet, har fått større oppmerksomhet. Forskere snakker om en «sivil vending» (a «civic turn») i debatten om integrasjon: krav til aktivt samfunnsborgerskap gjennom bruk av både «pisk og gulrot» har blitt mer vanlig. Videre har den nordiske tradisjonen for aktiv bruk av offentlige virkemidler nådd nye høyder.

«Å stille krav om integrasjon» har blitt et tema i europeisk sammenheng, og noen forskere hevder den siste sivile vendingen igjen har autoritære toner. Nykommere skal presses til å overta et liberaldemokratisk verdisett og dermed tvinges til liberalitet.

Integrasjon har blitt en samlebetegnelse på kompliserte prosesser mellom individ, gruppe og samfunn, der det eksisterer en sentral spenning mellom retten til å være lik – og retten til å være forskjellig.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Brubaker, Rogers (2003), The return to assimilation? Changing perspectives on immigration and its sequels in France, Germany and the United States. I: Christian Joppke og Ewa Morawska (red.) Toward Assimilation and Citizenship. Immigrants in Liberal Nation-States. London: Palgrave Macmillan.
  • Calhoun, Craig (2007), Nations matter. Culture, History and the Cosmopolitan Dream (London: Routledge).
  • Joppke, Christian (2008), 'Immigration and the identity of citizenship:the paradox of universalism', Citizenship Studies, 12 (6), 533–546.
  • Koht, Halvdan (1933). Norsk vilje. Oslo: Noregs Boklag
  • Østerberg, Dag (1977). Sosiologiens nøkkelbegreper og deres opprinnelse. Oslo: Cappelen.
  • Sejersted, Francis (2005), Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre (Oslo: Pax).
  • Simmel, Georg (1903) American Journal of Sociology 9: 490–525

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg