kolonier (antikken)

I antikken var det semittiske folkeslaget fønikerne det første folk som anla kolonier. Alt fra 1100-tallet fvt. spredte de seg fra sitt kjerneområde i Levanten, langs det som i dag er Libanons og Syrias kyst til steder i Lilleasia, Kypros, Rhodos, Sicilia og det vestlige Middelhavet. Til de mest kjente fønikiske koloniene hører Gades (Cádiz) i Spania og Utica og Karthago i Afrika. De fønikiske bosetningene var dels handelsstasjoner, dels jordbrukskolonier, og ble snart uavhengige av moderlandet.

• Les mer om Fønikia.

Da grekerne anla kolonier rundt Middelhavet og Svartehavet i arkaisk tid (ca. 800–500 fvt.), var det primært for å skaffe en økende befolkning utkomme. En koloni ble kalt apoika, bosetning hjemmefra. Ofte deltok folk fra forskjellige steder, men én by var likevel moderby, og dennes alfabet, kult og politiske tradisjoner ble overtatt i koloniene. Tross alt samkvem og alt som bandt, var en koloni likevel politisk uavhengig av moderbyen; også de koloniserte områdene ble konstituert i selvstendige og ofte innbyrdes fiendtlige greske stater.

Ved siden av de egentlige kolonier anla grekerne også enkelte handelsstasjoner (emporier) rundt Middelhavet: Naukratis i Egypt, al-Mina i Syria, Ampurias i Spania. I klassisk tid (ca. 480–323 fvt.) anla athenerne klerukhier eller borgerkolonier enkelte steder i den greske verden. Også de mange greske bosetningene i Asia i hellenistisk tid (323–3O fvt.) kan betegnes som en form for kolonier.

• Les mer om Den greske antikken.

Romerne anla i republikansk tid romerske borgerkolonier på strategiske steder i erobrede områder i Italia. Fra Julius Caesars tid ble det stadig vanligere å anlegge kolonier av fattige borgere og veteraner (uttjente soldater) også i provinsene (særlig i Gallia og Spania). Kolonistatus ble et privilegium som også andre byer kunne oppnå. De romerske koloniene ble viktige sentrer for romaniseringen av provinsene. De tok ofte navn etter sin grunnlegger. Betegnelsen colonia går igjen blant annet i navnet Köln (Colonia Agrippina).

• Les mer om Romerriket.

Etter flere hundre års vellykket eksistens som fønikisk koloni ble Karthago så sterk og selvstendig at den først ble romernes største handelspartner og siden utfordret Romas makt over det vestlige middelhavsområdet. Karthago ble etter hvert hjemlandet for en lang rekke kolonier – både nye karthagiske (Carthago Nueva/Cartagena) og gamle fønikiske (Gades/Cadiz). Det karthagiske rikets rolle som kornkammer for Roma og deres arrogante opptreden ble etter hvert utgangspunktet for en serie kriger – De puniske kriger – mellom Karthago og Roma, som Roma til sist omsider vant med Karthagos utslettelse til følge.

Underveis i disse krigstogene hadde imidlertid karthagerne under Hannibals ledelse stilt romerne mot veggen med sin dristige bruk av karthagiske kolonier i Spania og Nord-Afrika og ukonvensjonelle strategier og stridsmidler, blant annet elefanter. Hannibal gikk over alpene med sin hær fra Spania og terroriserte i flere år landsbygden i den romerske republikken fra nord til syd i det som i dag er Italia.

Karthagernes bruk av koloniene i striden mot Roma var et tidlig, kanskje det første, eksempel på kolonialisme.

• Les mer om Karthago.

• koloni
• kolonialisme